La bistand og statlig neddoping av økonomiene til utviklingsland tilhøre historiens skraphaug. Vi må heller oppfordre til økt frihandel.
Vesten bruker flere milliarder kroner hvert år på bistand, intensjonenen er å styrke politisk stabilitet og hjelpe utviklingsland komme seg på fote. I Norge har trenden i bistandspolitikken vært å øke bevilgningene hvert år, med unntak av noen få perioder. Den vedvarende trenden har også medført at Norge siden 2000 og frem til 2018 totalt har brukt 459 milliarder kroner på bistand. Samtidig vet svært få nordmenn hvor pengene går og hvilke resultater de oppnår.
Tross den offensive pengebruken fra Vesten, er noen av nasjonene som mottar norske bistandsmidler stormakten India, Europas eneste diktatur, Hviterussland, og stormakten Kina. Dette reiser spørsmål om det finnes en bedre utviklingspolitikk.
God vilje, vondt resultat
Vestens ambisiøse bistandspolitikk har uten tvil hatt gode intensjoner, men hvis effekten skal ha mer å si enn hensikten tyder mye på at den har vært feilslått. Tvert imot kan statlige bistandsprosjekter gå imot sin hensikt og skade mottakerlandets utvikling.
Utviklingsland har, i likhet med oss, komplekse samfunnsstrukturer som gjør det nærmest umulig for en byråkrat eller politiker å ta optimale beslutninger for bistandsbevilgninger. Dermed kan det være vanskelig å forutsi hvor bistandspenger bør bevilges eller hvilken effekt det vil ha.
Nylig ble en omfattende og urovekkende rapport offentliggjort som viser at det er en klar sammenheng mellom bistand og korrupsjon. Forskningen avdekker at en betydelig andel av bistandspengene går raskt ut til skatteparadis. Med andre ord er det en elite som bedriver kartellvirksomhet gjennom å motta bistandspenger som i utgangspunktet skal brukes til gode formål. Lignende problematikk er ikke nytt, men det demonstrerer hvordan godhjertede bistandsmidler kan livnære korrupsjon og dope ned økonomier.
Utvikling for pengene
Dersom fokuset skal være å hjelpe utviklingsland, må vi tenke nytt om utvikling. Det er viktig å skape sunne relasjoner som faktisk gir utviklingsland mest mulig uavhengighet. Prinsippet om hjelp til selvhjelp bør stå til grunn. Det er ingen løsning som ivaretar disse prinsippene bedre, annet enn frihandel.
En av de største utfordringene bønder i utviklingsland har, er manglende tilgang til markeder i Europa og USA, grunnet handelsrestriksjoner, som toll og lignende. Dette kan fungere som en bremsekloss for utviklingen. Dersom Norge, EU og andre store markeder åpner opp for mer handel med U-land, vil det medføre et enormt vekstpotensial for flere næringer og øke sysselsettingen. I tillegg vil pengene komme produsentene til gode, og dermed skape store verdier i utviklingsland. Slike positive ringvirkninger kan resultere i en velferdsøkning og utviklingsvekst som KrF bare kan drømme om.
For Fremskrittspartiets Ungdom har målet om å løfte utviklingsland gjennom frihandel vært en ambisjon i en årrekke. Dessverre har debatten om fattigdom i verden handlet mer om symbolikk smurt i moral og innsnevret etikk, fremfor tiltak som faktisk fungerer. Når samvittigheten blir det eneste de andre partiene ønsker å tilfredsstille, er ingenting bedre enn å minne om hvem vi faktisk prøver å hjelpe.
Artikkelforfatteren er 1. nestformann i Oslo FpU.
