Foto: Agnete Brun/Tiden Forlag
BOKANMELDELSE Årene med Elizabeth Inger Merete Hobbelstad Kagge, 2019 623 sider
Før jeg plukket opp boken, fryktet jeg hva dette skulle være. En kritiker i Dagbladet hadde skrevet en biografi om en av verdenshistoriens lengstsittende monarker. Ja, tabloidavisen Dagbladet, der historier om de kongelige ligner skremmende på typen man får i Se og Hør.
Noen tabloidaspekter er absolutt med, men frykten min var overdrevet. Inger Merete Hobbelstad har skrevet en mangesidig biografi om dronning Elizabeth II, en biografi med et overblikk. Den er sekundærkildebasert, men synteser av mange sekundærkilder er det også behov for.
En overlevning?
Hva skal en liberaler, liberalist, frihetsvenn eller lignende med en biografi om den sittende britiske monarken? Her finner man godt med argumenter – eller bekreftelse av dem – for avskaffelse av monarki. Selvom motstanden skulle være prinsipiell, er mer kunnskap om tema neppe å forakte. Hobbelstad kan fortelle at prinsesse Elizabeth ba til Gud om å få en lillebror, som kunne bli monark istedenfor henne.
Selv kunne jeg ta meg selv i å lure på hva man skal med monarkiet når det er så vingeklippet, giftermålene er med hvem som helst, og det er så mye av det Jan Arild Snoen kaller fjas.
Ifølge Hobbelstad fikk det britiske monarkiets overlevelse gjennom første verdenskrig hjelp av langvarige parlamentarisk-demokratiske tradisjoner, samtidig som det hjalp å være på den vinnende siden. Nå falt ikke det britiske imperiet med første verdenskrig. Tvertimot opprettholdt britene kolonistyret, som ikke kan sies å ha vært spesielt demokratisk. Koloniene måtte vente noen årtier på sitt selvstyre, på tross av at den amerikanske presidenten Woodrow Wilson hadde som mål å utbre selvstyre.
Hobbelstad har muligens rett, men samtidig bør vi ikke overvurdere det å stå på den såkalt riktige siden av historien, en historie som nettopp ikke har sin egen vilje. Det er lett å tro ved historisk avstand at det måtte gå som det gikk, men det måtte det faktisk ikke.
I likhet med mange biografier, er Årene med Elizabeth egentlig ikke en bok om dronningen, men om personene, livet og samfunnet rundt hovedpersonen gjennom hennes liv. På egnede steder gir Hobbelstad tilbakeblikk i historien som innledninger og forklaring på forhold i samtiden. Dette gjør at boken blir en bredere historie enn kun om tiden til dronning Elizabeth. Her får leseren en påminnelse om at barseldødsfall i tidligere tider også var noe som rammet kongelige.
Resultatet av en abdikasjon
Prinsesse Elizabeth blir direkte tronarving med onkelen kong Edward VIIIs abdikasjon, som formelt er som følge av at Kongen ikke vil følge statsministerens råd om ikke å gifte seg med Wallis Simpson. Hobbelstad henviser leseren til en historiker som mener denne abdikasjonen avskaffet det som var igjen av monarkens politiske uavhengighet. Siden har det vært en ekstrem forsiktighet. Dronningen har utvist en nærmest krampaktig nøytralitet, noe som ikke alltid har lykkes.
Hun har måttet motvillig akseptere adelige utnevnelser som lukter korrupsjon. I Brexit-prosessen lurte noen på om monarken skulle gripe inn dersom det ikke gikk riktig for seg, noe som førte til at hoffet tok ekstra forholdsregler for å slippe at dronningen ble involvert. Jeg vil tilføye at en slik forsiktighet deles med monarkene i de øvrige seks kongedømmene og det ene storhertugdømmet i dagens Europa (fyrstedømmene er en annen sak).
Dronningen har, slik Walter Bagehot har beskrevet, rådgivende myndighet. I tillegg kommer monarken inn som en sikkerhetsventil. Men jeg lurer jo på når denne reservemyndigheten skal slå til. Hvor ille og brått skal et råd være for at monarken griper inn på grunn av at det truer demokratiet? Den italienske kongen utnevnte Mussolini (men kom på bedre tanker noen år senere og avsatte ham og fikk ham arrestert).
Et viktig argument for monarki er at monarken får god opplæring, men Hobbelstad sier at de beste monarkene er de som har fått oppgaven brått kastet på seg. Dronningen har mye erfaring, men den er annenhånds, forteller også Hobbelstad.
Videre er en av historiene som fortelles, om et besøk av dronningparet i Canada. Hertugen av Edinburgh sier krast at de kongelige gjerne kan forsvinne hvis folket ikke trenger dem. Monarkiet er ikke til fordel for monarken, men for folket, ifølge hertugen. Hobbelstad forteller også om hvordan New Zealands urbefolkning, maoriene, har satt pris på monarkiet som en nøytral instans hevet over det politiske systemet.
Mine egne tanker går da til det keiser Franz Josef skal ha svart president Theodore Roosevelt da sistnevnte var på besøk i Wien i forbindelse med en europeisk for å hente Nobels fredspris. Spørsmålet var hva poenget med monarki i det tyvende århundre var. Svaret var å beskytte folkene mot deres regjeringer.
Underdanighet
Den hengivne demokrat vil kanskje stusse ved opplysningen om at hovedpersonen har noe imot valg. Hun må nemlig, når et valg er overstått, forholde seg til nye personer. Det er ikke nødvendigvis dermed sagt at hun er mot valg, kun at hun har noe imot det.
Biografien gir en blanding av eksempler på ydmykhet og at medlemmer av kongefamilien tar ting for gitt. Vi får noen tegn her og der til at medlemmer av kongefamilien føler seg fanget i sine roller. Dronningen setter pris på hester, hunder og prinsgemalen, for de er ikke som de andre underdanige. Dronningen finner også måter og områder å slå seg løs på når hun må være innenfor en streng ramme ellers. Den «stive overleppen» går igjen, men det lykkes ikke alltid. Noen ganger kommer følelsene igjennom.
Da dronning Elizabeth besteg tronen, ble den forestående likestillingsutvikling skrevet om av en omtrent jevnaldrende kvinne, Storbritannias første kvinnelige statsminister. Vi får også innblikk i kampen om kongehusets navn skulle følge tradisjonen med at navnet følger mannslinjen.
Wikipedia
Og så får vi fra Hobbelstad noen innblikk i spekulasjoner om hva Hennes Majestet egentlig mener. Hobbelstad antyder at det er paralleller mellom den trygge institusjonen monarkiet og den såkalte velferdsstaten. Thatcher skal visst ha sagt at hun er typen som kunne stemt sosialdemokratisk. Boken kommer innom både bruk av offentlige penger på monarkiet og dets eiendommer, og kongehusets betaling av skatt.
Politikken og Samveldet
En biografi over en monark som har regjert i snart 70 år, kan ikke komme utenom politikken. Er man kun interessert i den rene politikken, vil det sikkert være bøker som er bedre egnet. Politikken er flettet inn, men er spesielt konsentrert i kapitlet om audiensene med statsministrene, og også endel i kapitlet om Samveldet.
Hobbelstad forteller om kongefamiliens reise til Syd-Afrika i 1947. Det skulle være et forsøk på å skape gode relasjoner mellom folkegruppene, men politikerne strittet imot. De ville holde kongefamilien unna de svarte. Kongen var ikke fornøyd med dette. Forsøket var altså mislykket: i det påfølgende året kom apartheidpolitikken, og det var åpenbart at det var mislykket.
Som overhode for samveldelandene føler dronningen at hun er friere, fordi britiske politikere ikke kan styre henne i den rollen, forteller Hobbelstad. Dvs. hele sammenslutningen – til forskjell fra samvelderikene, der dronningen også er statsoverhode, representert utenfor Storbritannia og Nord-Irland med 15 generalguvernører.
Men Samveldet og koloniene som sådan synes også å være noe dronningen brenner ekstra for. Hun lyktes i å overbevise Thatcher om at Rhodesia/Zimbabwe skulle ha almen stemmerett. Her var dronningen av en mer positiv innstilling til avkolonisering enn sin far og Winston Churchill. Hobbelstad nevner at det ikke gikk så bra, hverken i Zimbabwe eller Afrika ellers, men om håndteringen av Rhodesia var klok, overlater Hobbelstad stilltiende til leseren.
Blant Hobbelstads fortellinger om samveldepolitikken er da dronningen varslet utenriksdepartementet om Idi Amins planer om å invadere Tanzania. Videre nevnes skatteparadis som noe implisitt negativt. Mener Hobbelstad – i likhet med mange andre – at det er bedre med skattehelveter?
Tradisjoner
Monarkiet står for mange tradisjoner. Frem til 1960-tallet var det kutyme med nasjonalsangen i kinosaler, omtrent slik det fortsatt idag fungerer i Thailand. Gjennom den lange regjeringstiden er det kommet mange endringer. Fra det mer stive, formelle vil folk se mer menneskelighet fra de kongelige, men man liker det ikke når alle sider ved menneskeligheten kommer frem. Gjennom Elizabeth IIs regjeringstid har man gått fra avholdenhet fra kritikk mot kongehus, med streng regulering, til et program som Spitting Image.
Historien er kjent om at det ikke ble flagget fra halv stang fra Buckingham Palace for Diana. Det kunne fremstå som manglende respekt for den avdøde, men, forteller Hobbelstad, tradisjonen var at slikt gjør man heller ikke for avdøde monarker. Klapping i kirken er et annet tradisjonsbrudd som Hobbelstad er innom, men er ikke eksplisitt om bakgrunnen for tradisjonen. (Hint: kirkerom er et sted for tilbedelse av noe annet enn andre menneskers taler og prestasjoner; klapping i begravelser kan også oppfattes som brudd med verdigheten/sorgen).
Jeg må innrømme at jeg ikke husker helt hvor jeg var da jeg hørte nyheten om dødsulykken i tunnelen i Paris. Det er sannsynligvis fordi jeg ikke var noe spesielt sted. Jeg var sannsynligvis hjemme. Men Hobbelstad, som mener at alle husker det, kan kanskje tilgi meg når jeg husker hvor jeg var da prins Charles og lady Diana giftet seg – jeg var på feriehjemreise fra Nairobi hos min farmor og farfar.
Foto: privat
Biografien fra Hobbelstad er også en historie om nektede ekteskapsinngåelser og en mislykket linje med å forhindre skilsmisser. Dronningens lillesøster var født sent nok til å gifte seg med noen fra middelklassen, men for tidlig til å gifte seg med en som var skilt. Hobbelstad forklarer at det er en sammenheng mellom et løfte om å vie hele sitt liv i tjeneste som monark og ekteskapsløfter. Da ser man kanskje det absurde i å gå fra sin livsgjerning for å gifte seg med en som to ganger har brutt sitt ekteskapsløfte (Wallis Simpson). Det er kanskje ikke i tråd med liberale førsteinstinkter, men man bør kanskje forstå dette.
Og så var det ekteskapet mellom Diana og Charles. Hobbelstad forteller at det var et ekteskap mellom en whigfamilie, Spencer-familien, som hadde vært involvert i krangelen om tronen tidligere, og en toryfamilie, kongehuset. Hvorvidt det har noen betydning, får vi ikke noen hard påstand om, men Diana kom fra en familie der omsorgen hadde vært langt fra perfekt, og hun var oppmerksomhetssyk. Hun hadde nok valgt feil familie hvis ektemannen skulle tilfredsstille den oppmerksomhetssyken. Kanskje det ikke var så dumt med at de kongelige ikke giftet seg med hvem som helst, men med noen som var vant til det kongelige liv? Som en form for lindring av dette, får vi vite, brukte prins William tid på tilvenning for sin tilkommende, noe som endte med en forlovelse i Kenya, den tidligere kolonien der farmoren hadde vært da hun besteg tronen.
Brudd med tradisjoner
Siden biografien kom ut, har vi hatt bråket med at prins Harry og Meghan ville fratre sine kongelige plikter. Peter Hitchens, bror av republikaneren Christopher Hitcens, som Hobbelstad nevner flere ganger, har i den forbindelse foreslått et monarki uten monark når den sittende dronningen forlater oss.
Gjennom de mange sidene får vi blant annet høre om innstramninger for homofile på 1800-tallet, men en kuriositet er at lesbiske slapp unna, for det var visst ingen som hadde lyst til å forklare dronning Victoria hva lesbiske var.
Dronning Victoria. Foto: Wikipedia
Dronning Elizabeth synes det er trist at så få tar en jobb for livet, og det er jo nettopp det dronningen har. I tiden som har fulgt bokens utgivelse, har Elizabeth gått forbi keiser Franz Josef (Østerrike-Ungarn) i regjeringstid. Dermed er hun den historisk (verifisert) lengstregjerende europeiske monark av keiserlig eller kongelig rang uten formynderskap. Om rundt femti måneder er det ikke umulig at hun slår Solkongen i regjeringstid. Men det er en grunn til at hun har regjert så lenge, og det er hennes tidlige tap av faren, og det skulle hun gjerne vært foruten.
Savn
Jeg savner i boken en sammenligning mellom det norske og britiske monarkiet. I Norge har vi statsråd, mens det britiske systemet har geheimeråd, og regjeringen møter uten monarken. For lesere som ikke er godt konstitusjonelt bevandret, kunne en mer tydelig avklaring av forskjellene vært på sin plass. Hobbelstad skriver tross alt for et norsk legmannspublikum.
Havefestene nevnes. Det samme blir Balmoral i Skottland. Men det er ikke ett ord om den faste uken med havefest i den offisielle kongeboligen i Skottland, nemlig Palace of Hollyroodhouse i Edinburgh (det ligger ca. 5 minutter fra Adam Smiths hus og gravsted).
Hobbelstad forteller om at Georg V – på tross av velvilje fra politikerne – ikke ville redde sin fetter, den russiske tsaren og tsarfamilien. Hun er taus om den påfølgende operasjonen i Østerrike, der kongen sendte folk for å beskytte habsburgerfamilien.
Gjennom biografien får vi antydninger om noen av dronningens politiske standpunkter. Men historien som jeg har hørt før fra ca. 2007 om at dronningen var lunken til nye røkebestemmelser, er det ikke spor av hos Hobbelstad. Greit nok at en forfatter må gjøre et utvalg. Hennes bok, hennes valg. Det ville imidlertid vært naturlig når vi får høre om det som tilsier at hun har sympatier som heller mot venstresiden, at vi også går innom det som gjelder forsvar for individuell frihet.
Glapp det?
Og ja, jeg har mine kjepphester.
Vi hører det ganske ofte når det er snakk om det britiske monarkiet: «prinsen av Wales». Tittelen skriver seg fra fyrstedømmet Wales, men på engelsk skiller man ikke mellom prins og fyrste. Men Hobbelstad nevner det ikke engang i innledningen, der hun gjør en rekke andre begrepsavklaringer. Hun ignorerer begrepskonflikten, selv med en redaksjonell konsulent som vet utmerket om den, for han bruker nemlig tittelen «fyrsten av Wales».
Hobbelstad refererer til Canadas statsministerfrue som Canadas førstedame. Canada har altså en generalguvernør som står over statsministeren. Det bør Hobbelstad vite. Hun bør også vite at over der igjen står dronningen. Det er tross alt henne boken dreier seg om.
Inger Merete Hobbelstad har skrevet en omfattende sekundærkildebiografi om en av historiens lengstregjerende monarker. Den gir bred innsikt i monarkispørsmålet, som man bør kjenne til uansett hvilken side av spørsmålet man står på. I tillegg gir den et innblikk i sider ved britisk og kolonienes/samveldelandenes historie. Å kjenne historie er aldri noen ulempe når man skal argumentere, og her er det mye konsentrert kunnskap.
Boken har en litteraturliste for den som er interessert i videre studier.
