Det er en del debattanter på sosiale medier i disse dager som mener det nærmest er usolidarisk å kritisere politikerne våre og deres håndtering av koronaviruset. De mener man skal la være å kritisere «før dette er over», ellers er vi ikke med på «dugnaden». De tar feil. Selv under de hardeste kampene under andre verdenskrig fungerte demokratiet i Storbritannia med debatter i parlamentet og aviser som kritiserte lederne.
Solidaritet handler om å følge de lovene, forskriftene og oppfordringene regjeringen kommer med. Ikke minst bør vi følge oppfordringen om personlig smittevern og kontakte naboer som sitter i karantene, og spørre om de trenger hjelp.
Men har regjeringen agert så effektivt mot korona som den kunne ha gjort? Mye tyder på at de handlet for sent og var for lite handlekraftige. Dette gjelder også for de mange tabbene begått av tjenestemenn på lavere nivå. I krig og kriser gjør enkeltpersoner feil. En kompanisjef som ikke følger med på gitte instrukser, med den følge at soldater mister livet, vil bli degradert. Vi kan ta det med ro, i Norge blir ingen degradert. De bare ber om unnskyldning, så er alt greit.
Først og fremst har regjeringen sviktet i sine manglende forberedelser i kampen mot pandemier.
Et tankevekkende innlegg på tv2.no, «Folkehelseinstituttet har skuffet det norske folk«, beskriver hvordan Australia hadde «hemmelige» lagre med smittevernsutstyr, vaksiner og medisiner. Norske myndigheter måtte, på toppen av alle andre utfordringer, trygle kineserne om hjelp for å få nye forsyninger. Erna Solberg vrir seg unna spørsmål om dette, og journalistene lar henne slippe unna.
Legg merke til at «ekspertene» som forsvarer myndighetenes handlinger som oftest er ansatt i Helsetilsynet selv, eller har posisjoner i det offentlige. De har en egeninteresse av å forsvare det som har blitt gjort.
For eksempel hevder noen at plasthansker og annet smittevernutstyr ikke lar seg lagre over lengre perioder. Det er riktig, men det håndteres ved stadig å la lageret rullere. Andre forsvarer at vi har for få respiratorer med at vi har mangel på spesialsykepleiere til å håndtere de. De som sier dette må late som om andre ikke forstår hva som skjer når viruset når smittetoppen.
En kamp mot et virus, slik det har foregått foreksempel i Italia, er som en slagmark. Leger må prioritere hvem som skal leve og hvem som skal dø. I en slik situasjon spiller det liten rolle om vi har for få spesialsykepleiere. Vi vil komme i en situasjon der ufaglært helsepersonell må gjøre så godt de kan. Hvis noen få dør fordi disse ikke håndterer pustemaskinen riktig, er det likevel et bedre alternativ enn et det ikke finnes nok pustemaskiner.
Norge hadde, for første gang i historien en egen samfunnssikkerhetsminister, inntil FrP gikk ut av regjeringen. Hun het Ingvil Smines Tybring-Gjedde (FrP). Hva var hennes oppgave? Var hun bare ansatt for å få regjeringskabalen til å gå opp?
Så hevdes det av Erna og hennes støttespillere, at dette ikke er hennes ansvar, fordi hun kun har hørt på faglige råd. Det er faktisk ikke slik demokratiet vårt skal fungere. Dessverre endret Jens Stoltenberg praksis ved å hevde at han tok ansvar ved å bli sittende, selv etter å ha blitt slaktet i en granskningrapport.
En leder skal gå av når man har vært med på å ta avgjørelser som koster menneskeliv. Det er ikke lov å «glemme» å ha helikoptre på plass når man visste at det hadde vært skytedesperadoer i Europa med jevne mellomrom på 90- og 2000-tallet. Det er ikke lov å «glemme» å sørge for lagring av smittevernutstyr, når vi har hatt SARS og fulgleinfluensa.
Hvorfor er vi i denne situasjonen? Det er fordi for mange politikere har glemt at statens primæroppgave er å beskytte innbyggerne mot indre og ytre farer. Alle er enige om det. Problemet er at de som er for en stor velferdsstat også er for en stat der tusenvis av andre oppgaver i praksis anses som like viktige. Hvis staten hadde hatt et ansvarområde som begrenset seg til grunnleggende funksjoner, er det vanskelig å se for seg at vi ikke ville hatt et skikkelig beredskapslager.