Vår greske kulturarv fra Aristoteles er å dele ideene vi har om verden inn i kategorier. Dette skaper et verdensbilde. Det er disse som gir verden mening. Disse kategoriene, mente Aristoteles, bistår oss med å strukturere, utvelge og tolke det komplekse mangfoldet av forskjeller vi observerer i naturen rundt oss. De gjør det lettere å studere konsepters egenskaper, og organisere dem inn i et begrepshierarki.
I den aristoteliske tilnærmingen skiller nemlig én kategori seg fra en annen ved at man identifiserer egenskaper ved et konsept som et annet konsept ikke har. Konseptene er relevant distinkte fra hverandre. La oss ta et eksempel: En stol er vesentlig forskjellig fra en gaffel, og tilhører derfor kategorien “møbel”. Mens “gaffel” tilhører kategorien “bestikk”. Imidlertid er ikke “stol” så fryktelig forskjellig fra en sofa, slik at de begge passer i kategorien “møbel”.
Under den skandinaviske velferdsstatlige modellen blir disse kategoriene tåkete. I Norge har staten ansvaret for mange av de ordningene som er på plass. Fra barnsben av er de aller fleste individer i samfunnet trengende avhengig av offentlig helsevesen og skole, eller diverse støtteordninger mange av oss tar i bruk i voksen alder. Når vi så får egne barn, har vi krav på fødselspermisjon, ammefri, foreldrepenger og barnetrygd. Deretter får vi utbetalt pensjon.
Vi liberale har en tendens til å se på dette som et uttrykk for sosialisme, tvang og kollektivistisk filosofi. Det skaper en falsk dikotomi om at individualisme og kollektivisme er to filosofiske motsetninger. Imidlertid gjør vi lurt å se det fra den andre siden. I noen tilfeller velger man kollektivet over individet, i andre tilfeller individet over kollektivet. Det er ikke enten svart eller hvitt.
Dette demonstrerer velferdsstaten godt. Velferdsstaten er ikke bare et forsøk på å beskytte kollektivet, men også et forsøk på å uttrykke uavhengighet, frihet og ta hensyn til individet. La meg forsøke å forklare hva jeg mener.
Denne uka ble siste episode i første sesong av “Sånn er Norge” sendt. En serie i regi av Harald Eia. Inntrykket jeg sitter igjen med etter første sesong, er at vi nordmenn er et forunderlig folk. Nordmenn er først og fremst opptatt fellesskap, mangfold og at alle skal med. Dette gjenspeiles i måten vi har organisert samfunnet på. Samfunnsstrukturene er en intrikat måte for et kompleks mangfold av ulike verdier å manifestere seg på. Det gjør at hele vårt system egentlig blir en helnorsk jippo av et kompromiss. Et sammensurium av kollektivistiske og individuelle hensyn.
Tesen Eia jobber ut ifra, er nordmenns solidaritet er bakt inn i systemet. Denne verdien er derimot ikke noe som har oppstått av seg selv, men som en konsekvens av hvordan vi har organisert systemet vårt. Velferdssystemet – som Eia så pent kaller frihetsmaskinen – får vi til å gå rundt ved at vi betaler skatt. Vi har et progressivt skattesystem, som betyr at de som er rikest betaler mest. Gjerne halvparten og litt mer. Imidlertid hadde ikke dette systemet fungert, påpeker Eia, om ikke de som betaler mest er villig til å så mye skatt som de gjør. Det er viktig at de stoler på at staten ikke sløser bort eller at politikerne putter pengene deres i egen lomme.
Den skandinaviske velferdsstatmodellen fungerer ikke om folket mener myndighetene er udugelige. I andre land er ikke tilliten like høy. Politikere der har lettere for å argumentere mot statlig omfordeling fordi folket ikke stoler på at staten er kompetente til å forvalte pengene deres. Man tenker at staten gir penger til mennesker som er late og som egentlig ikke har behov for dem. Skattebetalere som opplever at de betaler skatt til mennesker som misbruker pengene deres, har ikke et ønske om å betale mer i skatt.
Et annet viktig moment, er at betingelsene for å ta i bruk velferdsstatlige tjenester er den samme for alle. Du blir ikke betraktelig restriktert av å tjene mer. De rikeste femtedelene i Norge betaler mer skatt i for eksempel USA, men på den andre siden får de mye mer igjen fra systemet. Følelsen av at alle sitter i samme båt og får noe igjen, uavhengig av inntekt, er limet som hjelper til ved å holde velferdsstaten sammen.
Resultatet av systemet vi har konstruert, er at vi ikke trenger å forholde oss til familieinstitusjoner og andre mennesker på samme måte. Velferdsstaten har erstattet individuelt ansvar med statlig ansvar. Norge er det stedet hvor man er minst enig i at foreldre har ansvar for sine voksne barn. Foreldrene våre har egne liv å leve. De har nok med sitt, og vi har nok med vårt. Det at andre skal passe på oss, bryter med det vi setter så høyt, nemlig uavhengigheten og selvstendigheten – individets interesser.
En diskusjon med utgangspunkt i at velferdsstatens tankegods stammer fra en kollektivistisk filosofi og nødvendigvis utelukker alle individualistiske trekk, er imidlertid reduksjonistisk. Den norske velferdsstaten bygger i virkeligheten på ganske individualistiske prinsipper. Disse ideene er supplementerende for hverandre, ikke inkompatible. Nordmenn liker å klare seg selv og bli sett på som selvstendige og uavhengige individer. Vi liker ikke at andre forteller oss hva vi skal gjøre. Dette får oss til å føle oss frigjorte. Det er neppe noen tilfeldighet at “Tenke sjæl” av Trond Viggo Torgersen ble så populær når den ble gitt ut i 1981.
Når man drøfter ideer gjelder det å være ydmyk med hensyn til egen fatteevne, og ikke late som at man forstår mer enn det man gjør; da havner man fort på tynn is. Det viktigste er tross alt ikke å kunne framsette argumenter man har hørt eller lest av andre, men å erkjenne idégrunnlaget de springer ut av. Da ser man nyanser av grått, ikke bare svart og hvitt. Meninger som forsterker svart/hvitt-tenkningen, finner man hopetall av i ethvert emne, men det er ofte billigkjøpte poenger som framsetter et verdensbilde som beleilig nok stemmer helt overens med kategoriene de søker å dytte på oss.
Selvsagt er det forståelig at man føler en viss tiltrekning mot en tenkemåte som reduserer verden til begripelige kategorier, og finner glede i å utkjempe kamper mellom ideer, der logikken avgjør hvem som “vinner”. Den fellen er det lett å gå i, og det skaper en form for arroganse, der du og dine meningsfeller har “skjønt det”, og resten av samfunnet er uopplyste eller ignorante. Dersom man ser seg som del av en gruppe med annerledestenkende, som har forstått noe ikke resten har forstått, vil man knytte sin identitet i så stor grad opp mot det å være annerledes at man gjerne slår bort ideer som er samlende — ideer som truer ens outsider-identitet.
Det ligger en begrensning i å lære fra en enten/eller-forståelse av verden – i både/og-forståelsen ligger den virkelige erkjennelsen. For eksempel: Kjærlighet og hat er ikke motsetninger, men virker gjensidig: De menneskene som kan frambringe mest hat i en, er de man samtidig har mest kjær. Eller veien til vennskap er kortere med en fiende, enn med en man er nøytral til.
Se også for eksempel på konklusjonen til “A Conceptualizing cultural differences: individualism and collectivism”:
“It is important when discussing any cultural dimension to not think of the opposing ends of the dimension, in this case individualism and collectivism, as a dichotomy; in reality the dimension represents a gradient on which all individuals are more or less individualistic and collectivistic, but not solely one or the other.”
Hvis man leser “Individualism vs. Collectivism”, et metastudium over disse begrepene i forskjellige land, ser man en lignende konklusjon:
“Cultures falling at the midpoint might possess both individualistic and collectivistic characteristics. Gayle and Knutson write that Norwegians, for example, possess both individualistic and collectivistic tendencies. Norwegians are taught to put the needs of society above their own and to embrace a classless society. Simultaneously, however, Norwegians value personal independence. While they conform to social norms, the individual Norwegian rebuffs traditional rules and standards. They strive for independence yet do not depend on others to recognize their individual achievements. They believe that they must recognize their own good qualities in order to gain self-esteem.”
En diskusjon med utgangspunkt i at velferdsstat og individualisme er to poler som utelukker hverandre, er like feil som ideen om at liberalisme er uforenelig med kollektivisme. At velferdsstaten tar individuelle hensyn, gjør oss uansett ikke noe mer for den. Liberale sjeler kan helt fint tenke på kollektivet og fellesskapet, uten at de av den grunn blir noe mindre liberale. Det er ikke kollektivet mot meg. Å tenke på gruppas interesser, burde faktisk være særlig gjeldende i et liberalistisk samfunn. Gode liberale tenker på kollektivet!
La oss si at et par venter barn. Da er det et gode om samfunnet er organisert på en slik måte, at mor og far (eventuelt andre foreldre/barnepassere) som passer barnet før det er gammelt nok til å være i barnehage, får økonomisk kompensasjon av de som har mulighet til å arbeide. Dette for å sikre lik fordeling av goder og byrder mellom partene. Som Bent Johan Mosfjell skriver bra i en tidligere artikkel:
“Innen en familie er det en selvfølge at man deler likt og at man tar mest hensyn til de mest sårbare (barnene). De må tas vare på for de kan ikke ta vare på seg selv. I venneflokken er også deling vanlig. Man spleiser på en pizza og ingen grabber til seg mer enn sin del.”
Dette har ikke med politikk å gjøre, men kultur. Dette er velferdsordninger, ikke velferdsstatlige ordninger. Det kan gjerne bli en privat kontrakt som er juridisk bindende. Opplyser man folk i et liberalistisk samfunn om at dette er en mulighet, så unngår man det patriarkalske samfunnet som var tidligere, der mor sto for barnepass, og far kunne jobbe og beholde pengene selv.
Det er mange ting man kan si om Harald Eia, men at han er dårlig til å lage god underholdning er ikke en av dem. Eia tar oss med på en reise inn i Norge sett med fra en akkurat passe eksentrisk sosiologs briller. Han gir oss et helhetlig syn på hvordan han ser på samfunnet Norge. Hvilke overhengende mekanismer og institusjoner som styrer samfunnet, står sentralt i serien.
Forrige gang skrev jeg et krast innlegg hvor jeg kritiserte deg, Harald Eia. Jeg angrer ikke. Det var et passende innlegg, og jeg mente det godt. Noen ganger passer det seg å kritisere hva en person sier, fordi vedkommende har sagt noe feil eller dårlig. Andre ganger passer det seg å rose personen som sier noe, fordi han han har sagt noe riktig eller bra. Dette er én av de gangene.
Takk for at du er du, Harald Eia. Du pryder det norske folk med kunnskapen din. Norge hadde vært intellektuelt fattigere uten deg.
