Bernie Sanders dominerte blant velgere under 30 år, selv om han kommer til å tape nominasjonskampen mot Joe Biden. Det politiske generasjonsskifte vil likevel forme fremtiden til Det demokratiske partiet.
Utfallet av primærvalget har vært selvskrevet siden demokratenes kandidater samlet seg om Biden før supertirsdagen forrige uke. Nå på tirsdag parkerte Biden all tvil, ved å vinne fire av fem delstater. Sanders sin styrkeprøven var Michigan, der han vant i 2016, men også her gjorde Biden et brakvalg med over halvparten av stemmene.
Biden avsluttet valgdagen med en seierstale, der han strakte ut en hånd til Sanders-tilhengerne og formanet til politisk samling. Biden er nødt til å nå ut til den progressive og yngre fløyen i partiet, noe som avhenger av at deres bitre skuffelse over valgresultatet og partiorganisasjonen avtar.
Sanders holdt en slags konsesjonstale på onsdag; han trekker seg ikke, men indikerte at han ikke vil kjempe innbitt til siste slutt slik som mot Clinton. Demokratenes TV-debatt på søndag avholdes dermed som en en-til-en kamp, og blir Bidens viktigste begivenhet så langt. Gjør han en god figur vil han overraske positivt; fremstår han typisk usammenhengende vil det kun bekrefte inntrykket av en aldrende mann i kognitivt forfall.
Det er betryggende at demokratenes flertall avviste Sanders ytre venstrepopulisme. Men Sanders sitt formål har vært å presse demokratene til venstre. Det har han lyktes med. Sanders, med sin langsiktige ideologiske agenda, tåler å tape krigen. Når opp mot 8 av 10 demokratiske velgere under 30 år stemte på han, har han trolig vunnet freden.
Resultatet fra primærvalget Michigan; andre delstater hadde lignende alderssprik.
Hvorfor er de unge sosialister?
Det er ikke første gang vestlig ungdom gjør opprør mot en tilsynelatende urettferdig verden. Sekstiåtterne vokste opp under to konkurrerende verdensordener, samtidig som det etablerte vestlige moralske idealet forvitret i Vietnam.
Sanders hadde sin politiske oppvåkning i denne perioden, og han har siden vært forbløffende konsistent i sin overbevisning. Som ordfører i Burlington i Vermont, på tampen av den kalde krigen i 1988, reiste han til Sovjetunionen for å etablere en politisk «søsterby” i Yaroslavl. Sanders lovpriste Sovjetsystemet under turen som han selv kalte en «annerledes bryllupsreise”.
Sanders ønsker selvfølgelig ikke Soviet-kommunisme, men han har heller ikke tatt et oppgjør med sin langvarige flørt med autoritære, kommunistiske regimer. Dette går ikke ubemerket hen blant eldre amerikanere, der sosialisme fremdeles fremstår suspekt.
Dagens unge har derimot ikke opplevd kommunismens fall. Tidligere sosialistiske prosjekter blir dermed ikke «ekte sosialisme”, slik de tenker seg det i hodene sine. I stedet sverger de til et ideologisk tiltenkt idealsamfunn, som med et pennestrøk kan fjerne urettferdigheten de eksponeres for i mediebildet daglig – ikke ulikt foreldregenerasjonens TV-bilder fra Vietnam.
Mange anser kapitalismen for å ha skyld i disse problemene, som klimaendringer, fattigdom og ulikhet, mens de selv ofte lider av dårlig samvittighet fordi de skummer fløten på andres bekostning. Denne gruppen har ofte en tilsvarende manglende innsikt i hvordan politisk maktkonsentrasjon kan forverre problemene de forsøker å løse.
Ingen reelle samfunnssystemer, med alt av tilhørende menneskelige svakheter og sårbarheter, kan konkurrere med et abstrakt ideal. Selv ikke kapitalismens latente velstandsøkning kan måle seg mot skrivebordsutopier.
En politisk dissonans mellom moralsk oppfatning og det rådende økonomiske systemet kjennetegner den politiske tilstanden blant unge i Vesten. Sanders sin kritikk av det demokratiske etablissementet er nettopp at de fremmer en progressiv moral, men likevel fører en «nyliberal” politikk når de får makta. Oppfatningen om at kapitalismen bygger på kortsiktig egoisme har skapt en utbredt forestilling om at vår tids utfordringer kun kan løses av at man får inn ekte idealister ved makta.
Problemet er ikke at mange unge er idealister, men at de politiske idealene ofte er virkelighetsfjerne. Da er politisk dobbeltmoral den minste bekymringen. Vi får heller slå et slag for dobbeltmoralske politikere som lover gull og grønne skoger i valgkampen, for deretter å moderere seg i maktposisjon. Biden fremstår slik; det er å foretrekke over politikere som tar fantasifortellingen sin på alvor.
