Det er for tiden virkelig mye debatt rundt koronaviruset. Mange kritiserer myndighetens manglende handlinger og planer for å takle en potensiell verdensomfattende pandemi. Jeg føler dette er med rette. Andre igjen latterliggjør hele panikken. «Virus har kommet og gått før, og bare de færreste blir syke og dør». Utfordringen med denne holdningen er at egoismen virkelig står i senter for denne tankegangen.
Årsaken til at det er så mye rettmessig fokus rundt dette viruset, er fordi dette faktisk er et nytt virus, som sprer seg raskt verden over. Våre beste vitenskapsfolk forsøker desperat, under et enormt tidspress, å lage vaksiner eller kur mot selve viruset. Det sier seg selv at tiden her er det essensielle. Hvor vidt og bredt har dette viruset spredt seg før man finner en løsning?
Jeg mener mange har et feilaktig syn på liberalismen. «Den sterkestes rett». Alle mann alle for seg selv, og at omsorg for andre er saga blott. Dette er i mitt syn ikke riktige beskrivelser. Omsorg og nestekjærlighet er for meg sentralt i liberalismen. Faktum er bare det at vi hjelper og bidrar gjennom frivillighet. Frivilligheten fungerer ofte adskillig bedre enn offentlighetens tvang.
Egoismens alter er i dette tilfellet de unge og friske, som mener at viruset er hysteri. Det disse «glemmer» i den sammenheng, er at det er de gamle og mennesker med underliggende sykdom som rammes, og ikke minst, som dør av dette viruset. Jeg vil påstå at det er feil å si «la dem dø»! Det er ingen omsorg eller nestekjærlighet i det. Det er som samfunn vi i fellesskap har ansvar for å ta vare på de som ikke klarer seg selv.
Når mange mennesker nå ikke tar spredningen alvorlig, så er det altså egoismen som trår til. Jeg skal på kino. Jeg skal på kamp. Jeg skal på konsert. Jeg skal på skiferie til Østerrike!!! Fordi å gi slipp på disse godene rammer dem selv, tenker de overhodet ikke hvor hardt for eksempel den reisen til Alpene kan ramme andre mennesker.
Jeg har selv underliggende sykdom. Jeg er en av de som kan bli rammet hardt av dette viruset. Nei, jeg frykter ikke møtet med viruset. Jeg forsøker å leve så normalt som mulig. Men, jeg vil jo leve! Tenk om jeg, og andre med, rammes av dette viruset, kun fordi Ola Nordmann absolutt må på den skiferien?
Kan vi ikke i fellesskap akseptere at vi nå er under særskilte forhold? At vi alle må, uavhengig av bakgrunn, tilhørighet og politiske ismer, ta hensyn til de som potensielt kan rammes av dette viruset? La oss begrense våre daglige gjøremål, reisemål, konserter og møter. Verden vil til slutt gå videre igjen. Om noen få måneder er vi nok tilbake til normalen igjen. Alle ismer, liberalismen inkludert, kan vise omsorg og nestekjærlighet, det er jeg sikker på! Det er nå vi i fellesskap kan demonstrere at vi viser omsorg for andre enn oss selv!
