I dag feirer vi den internasjonale kvinnedagen. I den anledning vil jeg benytte muligheten til å snakke om kvinners, som andre individers, rett til å ta egne avgjørelser i egne liv.
Enkelte vil helst at menn ikke skal si så mye på denne dagen, og om vi skal si noe så skal det være støtte. Vi skal smile og nikke med. Så med fare for å overgå min ekspertise, tatt i betraktning at jeg ikke har riktig verktøy mellom beina, velger jeg likeså å ytre meg med et forsøk på litt refleksjon vedrørende hvor langt vi har kommet i kvinnekampen.
Hvorfor feminisme?
Vi har kommet langt. Veldig langt. Hvert fall her i vesten. Vår bedre halvdel har nå stemmerett, de kan inngå kontrakter, de kan jobbe med det de selv ønsker og de kan forvalte egen økonomi. Ja de har stort sett enhver rettighet som hva menn har. Mange vil si kampen er vunnet. Feminisme har med tiden, i takt med likeverden, blitt et negativt ladet ord. Det er trist. For det er fortsatt mye som må gjøres.
Feminisme er i utgangspunktet en bevegelse for likhet mellom kvinner og menn. Likhet for loven. Likestilling. Som konsekvente forsvarere av alle individers rettigheter er det en selvfølge at liberalister støtter en slik tanke. Feminismen utgjorde opprinnelige liberale individualister. Det var kvinner som ikke skimtet av å stikke frem hodet. Som sto på sitt, uavhengig av hva resten av samfunnet mente. De kjempet for friheten til å leve slik de selv ønsket.
Feminismen kjempet mot statlig favorisering og overgrep av deres rettigheter som menneske.
8. marstoget er tull
På samme måte som «liberal» er utvannet til å omfatte kollektivisme, så er begrepet feminisme utvannet over tid. For enkelte er det nye målet feminin dominans, blant andre er det grupperettigheter for grupper som de sympatiserer med. Individets rett til frihet og likhet for loven er blitt til 6-timers arbeidsdag, økt (offentlig) støtte til kvinneorganisasjoner, knus patriarkatet – ikke kloden, og stopp av våpensalg. Feminismen har degradert til å bli kollektivistisk identitetspolitikk. Bevegelsen er i høy grad kuppet av sosialister. Hvert fall i Norge.
Eksemplene ovenfor er ekte. De er tatt ut fra 8. marstoget i Oslos hovedparoler. Dagen som begynte som en idé om å likestille menn og kvinners politiske rettigheter; at kvinner skulle få stemmerett, har blitt til å fremme venstre-propaganda skjult som kvinnekamp. Dagen blir brukt som et av mange eksempler på hvordan politiske ideologier og statlige instanser bruker enorme mengder av dine skattepenger på å fremme egen agenda.
Dette kunne vært dagen vi satte fokus på forferdelige overgrep som skjer verden rundt. Vi burde hatt en debatt om omskjæring av jenter, om tvungen bruk av religiøse klesplagg eller om tvangsekteskap.
Så, hva er det som gjenstår?
Vi har fortsatt ikke fullstendig politisk likestilling i Norge. Kampen er ikke over. Men istedenfor å gå til krig mot porno og for kvinnegarderober på alle byggeplasser kunne vi på denne dagen diskutert eksempelvis fri fordeling av foreldrepermisjon, retten til selvforsvar, at staten ikke skal ta barn fra foreldre uten ekstremt gode grunner, eller at kvinner får friheten til å selv være ansvarlig for egen kropp – om så dette innebærer å utøve handlinger som andre kanskje ikke liker. Være det surrogati, eggdonasjon eller for den saks skyld prostitusjon. Den beste politikken for likestilling og rettferdighet er nemlig eiendomsrett.
Enkelte norske journalister, samfunnsdebattanter og politikere velger derimot dessverre å servere drøvtygde usannheter, antageligvis for å fremme egen agenda. En marxistisk agenda om at menn er den overlegne parten, og at de derfor må settes på plass. Sosial likhet er målet, uansett hvor udefinerbart eller subjektivt. Disse bruker stadig hver en anledning til å overdøve offentlig diskurs med en opprettholdelse av de kollektive konfliktene mellom kjønnene. Som at kvinner får betalt mindre enn menn når det snarere er slik at menn jobber langt mer enn kvinner.
Vi har kommet langt, men det er fremdeles de som ikke vil være fornøyd før de klarer å tvinge alle kvinner, som menn, til å ikke følge sitt eget hjerte, men å gjøre som det disse menneskene befaler og ønsker. Det må tas et oppgjør med denne siden av kvinnekampen, feminismen og 8. mars. I stedet for å definere individer utifra kjønn og sette disse opp mot hverandre i konstruerte konflikter ønsker vi som liberalister, som ekte feminister, derimot at alle skal være fri til å selv ta egne fredelige valg. Det er din rett, uavhengig hva et flertall måtte mene.
Ekte feminisme er liberale individualister som står for rettferdighet og likestilling. Og ekte likestilling er toleranse for folks individuelle ønsker, drømmer, forutsetninger, verdier og mål i livet. Likestilling er likhet i muligheter, ikke i resultat. Mennesker er forskjellige og vi prioriterer forskjellig. Jeg kjemper derfor for at ethvert individ skal kunne bestemme over seg selv. For det å tvinge alle til å gjøre det samme og å bli like er i praksis et angrep på unikhet.
