Et regjeringsoppnevnt utvalg foreslår at havbruksnæringen skal ilegges en grunnrenteskatt på 40 prosent, på toppen av vanlig bedriftsbeskatning og arbeidsgiveravgift. Grunnlaget for en slik rente hevdes å være at noen nødvendige forutsetninger for virksomheten ikke tilhører bedriftene selv, forutsetninger som gjerne omtales som naturressurser.
Laksemilliardær Gustav Witzøe vurderer å flytte produksjonen ut av Norge hvis det innføres en ekstra lakseskatt. Hans vurdering er at skatten ønskes pålagt bransjen hovedsaklig fordi produksjonen antas å være lite flyttbar. Den generelle selskapsskatten for hele næringslivet er redusert fra 28 til 22 prosent i den senere tid, for å oppnå likere konkurransevilkår med utenlandske selskaper. Da kan det virke lite hensiktsmessig å kreve mer fra enkeltbransjer, spesielt de som hovedsaklig eksporterer sine produkter. Som innspill til antagelsen om lav mobilitet anfører han Chile som et eksempel på at det finnes muligheter for å flytte hele virksomheten, og flere andre land produserer også oppdrettslaks.
Fra de som støtter mer skatt fra lakseoppdrett, anføres fjordene som felleseie som hovedargument for å haie inn ekstraskatten. Et mye bedre argument kunne være et krav om at de som faktisk bruker fjordene selv skal eie og som følge av det administrerte dem. Det kunne ganske sikkert ført til mest mulig produktiv bruk av fjordene på mange steder i landet. Men felleseie, ikke minst når det administreres av staten, er så kjent som en dårlig løsning at det har et eget navn. Felleseiets tragedie, eller «tragedy of the commons». Det er den samme staten som noen nå vil skal hente inn mer skatt, som i utgangspunktet gav tillatelse til bruken av fjorder som det klages på. Mer skatter og avgifter til staten hverken kan eller vil gi bedre miljø.
Laks er et produkt, og oppdrett er en ganske ordinær næring. Det som gjør at den oppfattes som spesiell er at den foregår i vannet, istedenfor i jorden eller på land. Laks er ikke en råvare, og kan derfor ikke sammenlignes med olje eller gass. Kystlinje og sjøvann er ikke knappe ressurser. Det finnes ingen god grunn til at bedrifter som driver med oppdrett skal betale mer skatt enn andre. Skattetrykk basert på grådighet kan fort komme til å tømme landet, for både menneskelig og finansiell kapital. Noen hilser en slik utvikling velkommen, men de fleste er forhåpentligvis mer rasjonelle, ihvertfall så fort de innser at det gjelder deres egne langsiktige interesser.
