Overlagt sløsing

Man skulle kanskje tro at ingen ville sløse bort offentlige midler med vilje. Når skandalen treffer avisforsidene tenker sikkert mange at det må ha skjedd noe uforutsett på veien. Man har kanskje ikke vært flink nok i prosjektstyringen, eller noe slikt? Uflaks, naivitet, manglende erfaring eller uaktsomhet, kanskje? Alle kan jo være uheldige en gang i blant.

Hanlon’s Razor oppfordrer til ikke å anta dårlige intensjoner der dumskap er tilstrekkelig. Men når det skjer mot bedre vitende og med den frekvens som med deler av offentlig pengebruk, må vi kanskje trekke frem både forsett og overlegg, for å være litt juridisk.

Sløsing med offentlige midler kan være svært provoserende, men det blir også nokså abstrakt når beløpene blir store. Det er kanskje derfor det er lettere å fyre opp folk over smale kunstprosjekt med noen millioner i statsstøtte og absurd kostbare veitoaletter som ikke fungerer, slik Sløseriombudsmannen har gjort fra sin Facebookside i mange år.

Det er en viktig oppgave å grave frem og samle slike saker, ellers blir det vanskelig for demokratiet å ta stilling til når nok er nok. Norske medier har generelt ikke vært særlig systematiske i sin dekning av temaet. Det kan virke som den selvutnevnte ombudsmannen har hatt en merkbar virkning i så måte. Hen skriver selv direkte for Vi Menn og Side 3. Spesielt Nettavisen har stadig hyppigere saker som først ble kjent via sløseriombudsmannens facebookside, eller som i alle fall treffer tematisk.

Nettavisen: Norge har gitt bistand til 116 land

Om man kunne summere folkelig sinne over slike saker, kunne man også mistenke (litt upresist sagt) at summen av sinne ble høyere per sløste million enn per sløste milliard. Det er vanskelig å gjøre milliarder relaterbare.

I det følgende et par milliardhistorier som man må kunne kalle overlagte, og et fattig forsøk på å gjøre dem mer emosjonelt engasjerende.

Bistand rett til skatteparadis

Et munnhell går slik: «Definisjonen på bistand er å ta penger fra fattige mennesker i rike land, og gi dem til rike mennesker i fattige land». Nylig ble dét underbygget av Verdensbanken, blant annet ved hjelp av BI-forsker Jørgen Juel Andersen ved institutt for samfunnsøkonomi.

Minerva omtaler den nylig utkomne (og trenerte!) rapporten som antyder omfattende juks med bistandsmidler i mottakerlandene. Dokumentasjonen baserer seg på korrelasjonen mellom overføringer av penger til skatteparadiser (og samtidig ikke til øvrige land) i samme kvartal som bistandspenger ble utbetalt. I de syv landene som mottar mest bistand målt i andel av BNP, anslår forskerne at minimum 15 pst forsvinner rett ut på private bankkonti i ulike skatteparadis. Relevante feilkilder trekker eventuelt tallet videre oppover. Gjennomsnittslandet som mottar bistand anslås med et minimumsnivå på om lag det halve, altså 7-8 pst.

The Economist (abonnement): The World Bank loses another chief economist

Hvem vet om det står like ille til med den norske bistanden (for tiden litt over 1 pst av BNP)? Det er ikke urimelig å anta at det forsvinner noen milliarder hvert år i rent tyveri. Men pytt, det er så mange milliarder på det statsbudsjettet likevel: 1.802,4 milliarder (!) er 2020-budsjettet fra Solberg-regjeringen.

Vage formål langt borte…

Et kjent resonnement fra Milton Friedman går ut på at det er lettere å bruke penger fornuftig når man bruker egne penger på seg selv, enn når man bruker andres penger på andre.

Derfor er det heller ikke overraskende at når det offentlige deler ut andres penger til vage formål langt borte, er kontrollen med midlene svært dårlig. Som én indikasjon slaktet Riksrevisjonen norske myndigheters kontroll med 23,4 milliarder som ble gitt for å bevare regnskog blant annet i Brasil. Prosjektene som var finansiert ble kritisert for å ha dårlig fremdrift, usikre resultater og tid om annen var det usikkert om de i det hele tatt var gjennomførbare.

Nettavisen: …prestisjeprosjekt og 8 milliarder kroner opp i røyk

Nettavisen: Brasil mener Norge har kastet bort åtte milliarder

Er det egentlig mulig at politikere tror disse prosjektene kommer til å gå bra? Man kan med rette mistenke at de vet pengene vil brukes lite effektivt, men samtidig at de sjelden blir straffet for det. Det blir viktigere å vise at man gjør noe, enn å vise at det man gjør fungerer. Velgere har kollektivt kort hukommelse, og det er i alle tilfelle emosjonelt lettere å huske at vi reddet regnskogen, enn en håndfull milliarder på et sprekkeferdig statsbudsjett. Milliardene er rimelig abstrakte for de fleste. Det er vanskelig å bli forarget over abstrakte størrelser – det er for lite kjøtt og blod.

Som Stalin ofte siteres: Ett dødsfall er en tragedie. Én million er statistikk.

Hva er egentlig en milliard?

For å ta det i forsøksvis relaterbare termer må vi regne litt først. Hvor mange nordmenn må vi for eksempel påføre den betydelige ulempen det er å beskattes, for å finansiere en milliard i offentlig forbruk? I 2018 betalte 4,27 millioner nordmenn over 17 års alder i snitt 117.503 kroner i skatt over ligningen. Altså må vi beskatte 8,5 personer over 17 års alder i ett år, sånn omtrent, for å understøtte én million i ekstra offentlig forbruk samme år. Multiplisér med 1.000 så har vi milliarden: 8.500 person-år. De statlige overføringene for å ‘redde’ regnskogen? 199.750 person-år. Eller mer håndgripelig, om vi tar gjennomsnittlig levealder på ca 82 år og trekker fra 17 (siden statistikken gjelder alle personer over 17 år), dvs 65 år, får vi at 3.073 enkeltmennesker må påregne å beskattes gjennom et helt liv for politikernes ene påfunn om et symbolprosjekt i Amazonas som ingen vet om har særlig effekt.

Om vi skulle fraktet dem til Stortinget for å protestere, måtte vi brukt 67 av de største leddbussene i Oslo om alle skulle ha sitteplass.

Gjør vi samme regnestykke for det foreslåtte megalomane prosjektet Nord-Norgebanen, får vi ca 15.000 personbeskatningsliv (avhengig av traséalternativet som velges). Det er kanskje et litt urettferdig regnestykke, siden samfunnet også får noe tilbake fra investeringen. Om vi bare regner med pengene som samfunnsøkonomisk sett kastes direkte ut av vinduet i det prosjektet, reduserer vi kostnaden til om lag 12.000 personbeskatningsliv. Men 12.000 er også lite relaterbart. La oss si skoleklasser med 25 elever hver seg: 480 skoleklasser? Men det er også lite håndgripelig. Hvor ofte treffer du på 480 skoleklasser en tilfeldig dag? Hva med 17. mai-tog? Fem elever i bredden som får én meter hver seg i lengden, altså fem meter per klasse? Det blir 2,4 kilometer. Alle vet hva 17. mai-tog og 2,4 kilometer er.

Det er altså et 17. mai-tog med uskyldsrene barn med bunader og flagg og barnlig støyende glede, fem i bredden, fra Oslo Sentralstasjon til Slottet (og en hel runde rundt det). De skal betale skatt hele livet for å finansiere bare den delen av Nord-Norgebanen som vi vet på forhånd er rent samfunnsøkonomisk tap.

Relaterbart?

Hold dem ansvarlige i valg

Det kan virke som politikerne er mer opptatt av å gjøre noe, enn hva som gjøres. Det blir gjerne slik når virkemiddelet som ligger øverst i verktøykassen er å skrive ut skatter (andres penger) som brukes på vage prosjekter med uklare resultater langt frem i tid eller langt borte fra oss (andre mennesker).

Politikere er jevnt over ikke dumme eller bare livsvarig uheldige med prosjektstyringen: de vet, eller burde vite, at de sløser med overlegg. De gir etter for særinteresser, sterke velgergrupper og av og til egeninteresse. De opptrer ofte ikke som helhetlige forvaltere på vegne av samfunnet. De kan minne mer om agenter for bestemte interesser som alle vil rive til seg en større del av kaken.

De vet også at velgere ikke har lang nok kollektiv hukommelse til å straffe dem særlig for det – utenom når det en sjelden gang blir nasjonale skandaler som kverner i månedsvis med ansiktene til de ansvarlige på forsiden av avisene. Det er mulig Olemic Thommessen ikke blir gjenvalgt etter overskridelsene knyttet til Stortingets byggeprosjekter de siste årene, og vel fortjent er dét i tilfelle. Men han burde fått følge av mange kolleger, for mange andre saker.

Derfor er det viktig at politikere som ødsler bort offentlige midler på stort og smått, blir holdt til ansvar. De vet hva de gjør, og kommer ikke til å slutte av seg selv.

Du må slutte å stemme på sløserne.