Lederen for Resett, Helge Lurås, har søkt om å bli medlem i Redaktørforeningen to ganger. Forrige uke kom avslaget på søknad nummer to. Resett oppfyller ikke kriterier til medlemskap fordi de ikke forholder seg til alminnelige publisistiske prinsipper skriver Redaktørforeningen i en pressemelding.
Under en debatt om grensen mellom aktivisme og journalistikk som Oslo Journalistklubb inviterte til i går kveld sa Lurås at det var praktiske årsaker til at han ønsket medlemskap. Han ville ha tilgang til pressekonferanser og andre privilegier som pressen har og han ville at Resett skulle kunne stå ansvarlig for brudd på pressens etiske regler i Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Det høres ut som rimelige ønsker fra en organisasjon som fremstår som en mediebedrift. Problemet er at Resett ikke er en mediebedrift. Grunnen til at de ikke er en mediebedrift er at de ikke har pålagt seg selv å følge presseetiske prinsipper i arbeidet sitt.
Dette kan synes som et sirkulært argument, men vær litt tålmodig med meg, så skal jeg ta den lange forklaringen.
Sosiale institusjoner og tillit
Mennesker lager institusjoner for å løse problemer. Hayek skiller mellom planlagte og spontane, eller sosiale, institusjoner. Pressen er en sosial institusjon, mens Redaktørforeningen er en planlagt institusjon.
Planlagte institusjoner har regler som ikke har oppstått spontant, og de skal brukes for å nå et definert mål. For eksempel er Redaktørforeningens mål å arbeide for at det skal være gode vilkår for ytringsfrihet. De har 700 medlemmer som alle leder mediebedrifter som har forpliktet seg til å følge Redaktørplakaten.
Reaktørforeningen er en planlagt institusjon som er bygget på den sosiale institusjonen pressen. Sosiale institusjoner oppstår spontant. Reglene som utgjør den sosiale institusjonen blir etablert når en person ser at visse former for atferd fører til et spesifikt resultat. Over tid begynner flere mennesker å følge de uskrevne atferdsreglene fordi de ser at reglene hjelper dem med å løse et problem.
Pressefolk søker tilgang til informasjon. I realiteten ber de om tillit fra enkeltpersoner eller institusjoner som gir dem tilgang til informasjon som ikke er åpent tilgjengelig. Over tid har personene som ønsker å være medlem av pressen sett at visse typer atferd gir større tillit og mer tilgang. Dermed velger folk som tilhører pressen å fortsette å følge disse reglene for å fortsette å ha tillit og tilgang. Tillit og tilgang er privilegiene som medlemmene får ved å følge adferdsreglene.
I Norge har menneskene som velger å følge disse reglene organisert seg i en rekke organisasjoner som er tilknyttet Norsk Presseforbund og reglene har blitt nedfelt i Redaktørplakaten, Vær varsom-plakaten og en rekke andre presseetiske regler.
Ansvar og privilegium
I utgangspunktet gir ikke medlemskap i en presseorganisasjon noen andre privilegier enn at man får være med på sommerfesten eller julebordet. Organisasjonene har valgt å utstyre medlemmene med et medlemskort som identifiserer dem som medlemmer. Disse går under fellesbenevnelsen pressekort. Andre organisasjoner, som for eksempel Norges Bank eller Politiet, kan velge å gi personer med pressekort tilgang til informasjon og steder som i utgangspunktet er lukket.
For eksempel ba jeg om å få lov til å gå opp på toppen av Løvebakken for å ta bilder av en demonstrasjon på Eidsvolls plass for et par år siden. Politiet hadde sperret av Løvebakken for å forhindre at demonstrantene tok seg inn på Stortinget. Fordi jeg kunne vise frem pressekortet mitt, fikk jeg lov til gå gjennom sperringene og ta bildene jeg ønsket. Det fikk jeg lov til fordi Politiet forventet at jeg skulle følge reglene som pressefolk har pålagt seg selv å følge.
Jeg får også regelmessig invitasjoner til presseminararer og -konferanser fra institusjoner jeg er interessert i å skrive om. Disse institusjonene vet at jeg er interessert i å skrive om dem og ønsker å gjøre sin egen jobb lettere ved å gi alle som er interessert i arbeidet deres den samme informasjonen samtidig. Det er lettere å si noe én gang til 15 personer, enn å si det samme 15 ganger.
La oss si at jeg er opptatt av å skrive om virksomheter som legger bygninger til rette for rullestolbrukere og har dermed bedt om å få informasjon fra Statsbygg. Statsbygg skal legge frem planene for en ny bygning og har invitert pressen til et informasjonsmøte om dette byggeprosjektet. De har en forventning om at pressefolkene de har invitert kommer til å holde seg innenfor atferdsreglene som er nedfelt i de presseetiske reglene. Det er den tilliten som gjør at de gir pressefolkene tilgang til informasjonen og bygningen.
Det viktige her er at det er Statsbygg som deler ut et privilegium og ikke presseorganisasjonene. Samtidig forutsetter Statsbygg medlemskap i en presseorganisasjon for å gi privilegiet. Dersom presseorganisasjonene delte ut medlemskort til alle som ba om det, selv de som ikke følger de presseetiske reglene, vil Statsbygg slutte å gi folk med pressekort tilgang til informasjon. De har ikke lenger forutsetning for å vite hvorfor folk stiller opp på informasjonsmøtene de holder, og dermed har de heller ingen grunn til å holde informasjonsmøter. Tilliten til den sosiale institusjonen presse har forsvunnet og dermed også privilegiene de er villige til å gi.
Helge Lurås sa at han søkte medlemskap i Redaktørforeningen fordi han vil ha tilgang til privilegiene som andre institusjoner gir pressefolk. Han kvalifiserer seg for medlemskap i det Resetts redaksjon velger å følge reglene som andre redaksjoner velger å følge.
Dersom Redaktørforeningen velger å ta ham opp som medlem uten at han velger å følge reglene, vil alle medlemmene i Redaktørforeningen i det lange løp selv miste privilegiene som andre institusjoner gir dem. Grunnen til det er at regelbrudd fører til at tilliten blir brutt.
Og da er vi tilbake til spørsmålet Oslo Journalistklubb stilte i går kveld:
Hva er det med Resett?
På sine egne sider skriver Resett at de er et alternativ til mediene, at de følger Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Styret i Redaktørforeningen mener at Resett bryter reglene nedfelt i de to presseetiske regelsettene regelmessig. Under debatten i går sa Lurås at organisasjonen han leder ikke har tid til å drive med presseetikk til stadighet. De har ikke tid til å sørge for at personer de omtaler skal få samtidig imøtegåelse, men var vidåpne for at folk kunne skrive tilsvar i etterkant i følge Lurås.
Dersom Resetts redaksjon ikke har tid til å drive med presseetikk så følger de ikke de presseetiske reglene og da er de ikke en mediebedrift. De bruker journalistiske virkemidler til å presentere informasjon. Forutsetningen for at de skal være en mediebedrift er at de følger de presseetiske reglene.
Jeg følger dem nå, her jeg sitter og skriver. Jeg foretar løpende vurderinger av om teksten jeg skriver og metoden jeg har fulgt for å få frem innholdet er i tråd med Vær varsom-plakaten. Fremstiller jeg meningsinnholdet til Lurås riktig (3.7)? Har jeg skrevet noe som gjør at Lurås bør få mulighet til å svare på det i denne teksten (4.14)? Tallene i parentes henviser til regler i Vær varsom-plakaten.
Jeg er medlem av Norges Journalistlag og har dermed forpliktet meg selv til å følge disse reglene. Du har kanskje lagt merke til at det ikke står noe på Liberalerens side om at redaksjonen følger Redaktørplakaten eller Vær varsom-plakaten. Det er forpliktelser som Liberalerens redaktør Bent Johan Mosfjell ikke har påtatt seg. Det håper jeg at vi får forandret på etterhvert. I mellomtiden er jeg bundet av disse reglene. Det er ikke ekstraarbeid som jeg må ta meg tid til. Disse reglene ligger hele tiden i bakhodet når jeg arbeider, fordi det ansvaret tok jeg på meg i det øyeblikket jeg valgte å identifisere meg selv som medlem av pressen.
Her er opptaket av gårsdagens debatt hos Oslo Journalistklubb . Du kan jo selv sjekke om jeg fremstiller argumentene til Lurås på en sannferdig måte.
Redaktørforeningens krav om at Lurås skal følge disse reglene i sitt daglige virke for å kvalifisere som medlem er altså opp til Lurås, ikke Redaktørforeningen. Når Lurås sier at han ikke har tid og at han ønsker at PFU skal ta disse avgjørelsene på Resetts vegne i etterkant, har han ikke helt forstått rollen til PFU.
PFU er ombudsperson for personer og institusjoner som blir omtalt i pressen. Dersom utenforstående mener at en redaksjon ikke har fulgt sine egne regler er PFU sikkerhetsventilen de kan utløse for å få redaksjonen til å revurdere sin forståelse av de presseetiske reglene. De presseetiske reglene er selvjustis.
Lurås vil ha tillit og privilegier uten ansvar
Det er ingen tvil om at Resett fremstår som en mediebedrift. De ansatte kaller seg journalister og redaktører. De publiserer innhold som fremstår som om det er produsert gjennom bruk av journalistisk metode. De annonserer at de følger Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Samtidig sier lederen for organisasjonen at de ikke har tid til å følge de presseetiske reglene, men at han ønsker privilegiene som blir gitt til de som følger disse reglene.
Lurås kontrollerer selv om han kvalifiserer til medlemskap. Det gjør han gjennom å velge å følge den samme atferden som definerer at pressen er presse.
Utenforskapet han har nå er selvpålagt.
