Da den kjente evolusjonsboka til Richard Dawkins, “The Selfish Gene”, kom ut en gang i 1976, revolusjonerte den måten biologer tenkte over evolusjonsteorien på. Boka handler om hvorfor menneskene som er her i dag, er et produkt av en nøysom seleksjonsprosess av våre forfedre. Det er kraftfullt å tenke på at vi som individer på sett og vis er vår arts overlevelsesmaskiner. Dawkins bidrag til fagfeltet, var imidlertid mer et lingvistisk påfunn, enn det var en rent vitenskapelig oppdagelse.
På den tiden visste man isolert sett allerede svaret på enkeltfenomener, som hvorfor enkelte dyr begår brodermord, eller hvorfor bier passer utelukkende dronningbiens avkom, til tross for at det som tilsynelatende så ut til å telle er enkeltindividets egeninteresse for å få flest avkom selv. Dawkins bidrag er ikke egentlig et vitenskapelig funn. Teorien om at det er spredning av gener er det avgjørende, var allerede veletablert da.
Boken forenklet imidlertid kommunikasjonen mellom forskere, og kledde en hel teori inn i en veldig hendig og koherent språkdrakt. Den pakket særdeles vanskelig evolusjonær teori, om beskrivelser og forhold, inn i enkle billedlige ord. En slags “new speech” for vitenskapsfolk, om du vil. Dermed ble det høyst presise fagspråket erstattet med omtrentlig treffende, subjektive, nærmest banale, metaforer. Uhørt, eller hva? Slett ikke!
Det som tidligere ble særdeles vanskelig beskrevet som “et gen hvis effekt på bærerens kroppsbygning, atferd, fysiologi og lignende, under ellers like forhold, er slik at bæreren har en større sannsynlighet for å overleve til kjønnsmoden alder og få nye avkom (og dermed føre genene videre), enn et annet individ som bærer et annerledes gen, hvor dette andre genet innehar den samme plassen på et av kromosomene til arten, slik at bare ett av genene kan bli representert i den neste generasjonen”, ble nå bare kalt “egoistisk gen”.
Mens setningen “gen kodet for adferd X” ble en metafor for “ett eller mest sannsynlig mange gener (hvis nøyaktige posisjon jeg ikke engang er ute etter å finne) som, ved siden av å påvirke alt mulig annet (som jeg heller ikke vet nøyaktig hva er), under påvirkning av andre gener, og av miljøet, fører til en større sannsynlighet enn et annerledes sammensatt sett av gener for at atferd X under spesifikke omstendigheter vil utvikles”.
Språket vårt er ment å være fungerende telepati. Samtidig er vi begrenset av tiden og viljen, slik at vi i stedet velger det pragmatiske og effektive. Vi hamstrer enkelhet over kompleksitet. Da går det som oftest på bekostning av presisjonen. Således blir språket vårt på en måte et slags narrespill, som ikke egentlig referer til noe i virkeligheten. I det respektable fagspråket prøver man derimot å unngå dette. Seiren til Dawkins lå i å finne et språklig knep som gjorde at det effektive ikke gikk for mye på bekostning av det presise og virkelighetsnære.
De samme språklige mekanismene som fungerte i biologifaget, lar seg også gjelde vel andre steder. Grunnen til at vi sier “klimafornekter”, er simpelthen fordi det er mye lettere å visualisere seg, og mer praktisk å bruke ett ord, for noe som egentlig betyr “en person som i mer eller mindre grad benekter eller neglisjerer at mennesker har hatt eller har, eller har potensiale til å være, en medvirkende årsak til å i vesentlig grad påvirke klimaendringene”. Og det er jo verdt å huske på, når dissidenter av språkpragmatismen kritiserer unøyaktig språkbruk.
For det er jo ingen som faktisk benekter eksistensen av klima. Ordet er ikke ment å tolkes i bokstavelig forstand. Men, som språkpragmatistene har vist oss, er det ikke språklig presisjon som er det eneste avgjørende for å lage gode ord og uttrykk. Det viktige er at de er simple – men samtidig ikke så simple, at de ikke blir treffende nok. “Klimafornekter” er derfor et bra ord å bruke, fordi det er simpelt, tilstrekkelig treffsikkert, praktisk og billedmettende.
Vi kan se for oss klima, gjerne som en jordklode eller som et økosystem som endrer seg. Og vi kan se for oss en som benekter at noen har skyld i noe, eksempelvis en guttunge som benekter at han har knust sin bestemors verdifulle vase. Derfra er den mentale kapasiteten som kreves for å sette sammen de to bildene, som de sier, lett som en plett. En klimafornekter er ved implikasjon, dermed en som benekter at denne endringen skjer.
Det kognitive slitet som kreves for å se for å se for seg bildet av noen som bare delvis fornekter noe, er langt vanskeligere. Blant disse to alternativene, er det forståelig hvorfor Brocas område av hjernen vår velger det førstnevnte. Selv en fiendtlig innstilt, firkanta, streit språkvriompeis, innser dette.
Evolusjonært sett er det heller ingen gåte hvorfor vi foretrekker å kommunisere de ordene som er lettest å se for seg. Vi – de aller fleste av oss, i alle fall – tenker og husker i bilder. I boka “The Sense of Style” går Steven Pinker nærmere inn på dette fenomenet. Boka beskjeftiger seg med hvordan vi mennesker på bedre og enklere vis skal lære oss å skrive lett begripelige tekster.
Pinkers utgangspunkt er at vi fra naturens side ikke er skapt for å uttrykke oss i skriftlig form. Dawkins ville nok kanskje sagt det slik, at vi ikke har noen gener kodet for skriveferdigheter. Det vi i stedet er gode på, er å snakke og å se. Evnen til å konversere og visualisere, er det evolusjonen har gitt oss. Det er det vi er intuitivt gode på. Vi har lettere for å forstå noe som det er sannsynlig hadde blitt sagt i en samtale.
Sammenligner vi oss med andre dyr, er vi mennesker ganske spesielle. Hjernen vår bruker en tredel av sin kapasitet til å bearbeide synsinntrykk. Det gjør at vi både forstår og husker setninger mye bedre, nettopp hvis de er enkle å visualisere seg. Treffsikkerheten til akademia viser dessverre sin tilkortkommenhet her.
Det resulterer også i en slags språkløgn; et ord, som når tatt bokstavlig, ikke viser til virkeligheten. Når vi artikulerer beskrivelser av abstrakte ideer, gjør vi dem til noe synlig og konkret, og således mister noe av presisjonen for å beskrive et komplekst fenomen. Rett og slett fordi det visuelt konkrete pirrer våre visuelle synapser langt mer enn pretensiøst fagspråk gjør, lar vi de erkjennelsesteoretiske betraktningene ligge, og går rett til kjernen.
Ja, på mange måter, kan man kanskje si, at språket vårt har evolvert til der det er i dag, hvor den mest effektive retorikken har vunnet fram. Og det er jo greit å vite.
