Jeg er en lesehest. Den siste tiden har det vært et kjedebrev på Facebook der man blir utfordret til å dele 7 bøker på 7 dager. Bøker som har betydd mye for en. Jeg ble utfordret av Jan Arild Snoen og her kommer en oppsummerende og utfyllende artikkel om de bøkene som jeg har delt.
Bøker er helt grunnleggende både for å få kunnskap, men også for å korrigere dine egne meninger. Alle kloke mennesker har det til felles at de har tatt feil og samtidig lært av feilene. Bøker bidrar til å oppklare tankefeil, spesielt hvis man leser varierte bøker.
I våre dager er det alt for mange som tror at man kan bli ekspert på en sak gjennom å se korte YouTube-videoer fra mennesker man allerede stort sett er enige med. Det er skummelt. Jeg slår gladelig et slag for å lese bøker. Et av budskapene i denne artikkelen er hvordan bøker henger sammen.
Historieprofessor Øystein Sørensen gav i 1986 ut boken Ideer om frihet. Jeg var ikke den eneste småkonservative liberalisten som ble sterkt påvirket av denne korte, men gode boken. Den er strålende i både oppbygging og argumentasjon. Klassikeren er verdt å lese selv om den ikke er helt oppdatert når det gjelder den politiske situasjonen i Norge, for å si det forsiktig.
Skoeksempelet
Mange norsk liberalister har gledet seg over skoeksempelet, utmerket fremført av Tor Mikkel Wara.
Eksempelet er imidlertid ikke noe Wara som et lesende menneske fant på selv. Du kan nemlig lese det samme eksempelet i Ideer om frihet. Boken finnes online her, og skoeksempelet finner du på side 82 og 83. Sørensen er imidlertid en solid akademiker, så han har selvsagt en referanse når han låner et eksempel.
Han har tatt eksempelet fra en av de andre bøkene som jeg anbefaler. For a New Liberty av Murray N. Rothbard. Du kan lese For a New Liberty online her. Skoeksempelet finner du på side 240 – 241 i pdfen.
De libertarianske anarkistene
Murray N. Rothbards bok er svært god og lesverdig. Med utgangspunkt i individuelle rettigheter argumenter han for et fritt samfunn og mot en rekke politiske tiltak og institusjoner. I motsetning til mange andre liberalister trekker han konklusjonen enda lenger og vil også ha privat politi, rettsvesen og forsvar. Du kan være enig eller uenig med hans argumenter, men det er lærerikt å lese boken og eventuelt finne argumenter for og mot hans syn.
Rothbards argumenter er viktig nok til at Robert Nozick bruker hele første del av boken Anarchy, State and Utopia til å argumentere mot Rothbards anarkisme, noe han skriver om i starten av boken (side xv, les boken online). Ut fra tittelen, tror mange feilaktig at Nozicks bok er et forsvar for anarkisme. Tvert imot prøver den å gi en begrunnelse for at en rettferdig stat kan vokse frem.
Nozicks bok er imidlertid boken som mer enn noen andre gjorde liberalismen anerkjent i akademiske miljøer. Det boken er mest kjent for er andre del der han argumenterer mot rettferdighetsteorien til John Rawls. En rettferdig stat kan ikke være større enn en minimumsstat.
Rothbard argumenterer for privatisering av alt ut fra en rettighetsteori. Milton Friedmans sønn, David D. Friedman, argumenterer tvert imot for samme konklusjon ut fra en mer utilitaristisk nyttevurdering. Hans bok The Machinery of Freedom (nye utvidet utgave, gammel utgave online her) er i likhet med Rothbards bok velskrevet og en fornøyelse å lese. Den er imidlertid mer leken i formen.
Rothbard er betydelig mer dogmatisk enn Nozick og David D. Friedman. Jeg må innrømme at jeg liker holdningen til de to sistnevnte betydelig bedre. Problemet er bare at Rothbard ofte er irriterende overbevisende og nytenkende.
Et skille som ofte trekkes frem, er mellom rettighetstanken til Rothbard kontra nytteargumentasjonen til Friedman. Leser du bøkene, ser du imidlertid at Rothbards bok i høy grad argumenterer ut fra hva som fungerer og at David D. Friedman har en indre kjerne som roper at mennesker har rett til å leve nøyaktig slik de vil såsant de tillater andre det samme.
Den gode historien
Bøkene ovenfor er sakprosa. Det er imidlertid viktig å også lese skjønnlitterære bøker. Hvis du spør David D. Friedman, var Robert A. Heinleins bok The Moon is a Harsh Mistress boken som inspirerte ham til bli anarkist. Heinlein er en av historiens topp fem science fiction forfattere, han er for eksempel den som har vunnet Hugo-prisen for beste roman flest ganger. En av disse prisene var for boken jeg anbefaler.
Boken foregår i 2076, 300 år etter den amerikanske revolusjonen og handler om en libertariansk revolusjon på månen. Mange forbinder TANSTAAFL med Milton Friedman, men uttrykket var sentralt i boken The Moon is a Harsh Mistress før Friedman brukte det. Det står forresten for There ain’t no such thing as a free lunch. Det er en god bok som du rett og slett bør lese.
Den ande romanen jeg anbefaler er en bok om Morgan Kane. Duell i Tombstone har ikke noe med liberalisme å gjøre, men bokserien er vel verdt en gjennomlesing. Kjell Hallbing er en etter min oppfatning svært undervurdert forfatter. De fleste gode romaner har lite liberalistisk innhold.
Viktig å lese annet enn liberalisme
Det er ikke slik at de fleste lærerike og gode bøker er skrevet av liberalister. Alle liberale mennesker bør lese andre ting enn det de selv mener. Det er viktig å lese bredt og variert. Etter å ha lest mye liberalisme, gikk jeg lei. Du lærer mer av de 50 første liberalistiske bøkene enn av de 50 neste. De siste 20 årene har jeg stort sett lest mer mainstream bøker.
Den første ikke-liberalistiske boken som jeg virkelig husker, var Våpen, pest og stål av Jared Diamond. Jeg leste den engelske utgaven. Boken forklarer hvorfor ut fra et hovedsaklig biologisk utgangspunkt europerne erobret Amerika, og ikke motsatt. Dette skyldes primært at landsbruksforbedringer lettere sprer seg langs breddegrader enn lengdegrader.
Boken har sine svakheter, men det er ikke så farlig. Jeg leser ikke bøker for å få den hele store sannheten, men for å lære noen få nye ting av gangen. Og for å få inspirasjon til å lese videre. Og for å oppdage svakheter ved mine egne synspunkter slik at man kan endre disse.
