16. februar var dagen i 1814 da stormannsmøtet på Eidsvold overbeviste den dansk-norske tronarvingen Christian Frederik om å innkalle til en riksforsamling for å skrive en grunnlov.
16. februar 2020 var en stor mengde mennesker samlet i Rikssalen på Eidsvold for å bivåne åpningen av utstillingen Ikoniske nasjonalsymboler, en utstilling om et maleri som illustrerer den amerikanske uavhengighetserklæringen, og et maleri som illustrerer Riksforsamlingen på Eidsvold. Utstillingen er en del av et større prosjekt for å se på paralleller mellom USA og Norge i regi av grunnlovsmuseet på Eidsvold. Prosjektet har hatt seminarer, det er lovet en bokutgivelse, og prosjektet ble initiert fra overskuddet fra minnemyntsalget i forbindelse med det store grunnlovsjubileumsåret 2014.
Et amerikansk maleri
Mark D. Mitchell er kurator ved Yales kunstgalleri og har en doktorgrad i amerikansk kunst. Han er invitert til Rikssalen for å snakke om det verdensberømte bildet.
Jonathan Trumbull var kongelig guvernør i kolonien Connecticut. Han er den eneste kongelige guvernør som også blir guvernør i den påfølgende delstaten, forteller Mitchell. Hans sønn John Trumbull tjenestegjør i revolusjonsstyrkene i general Washingtons stab. Denne tjenesten frasier han seg, og han reiser til London som kunststudent. Der blir han fengslet i en gjengjeldelsesaksjon mot en hengning foretatt av revolusjonsstyrkene. Han unnslipper døden, og ved freden i Paris i 1783 blir han sluppet fri, og han kommer tilbake til Amerika.
En maler ved navn Benjamin West ligger først i køen for å male uavhengighetsakten, men han hadde vært hoffmaler for kong Georg III, og det passer ikke så godt. Derfor går oppdraget til John Trumbull, som får en skisse fra Thomas Jefferson.
Mitchell forteller at Trumbull i førsteomgang forsøker seg på småtrykk av scenen fra kontinentalkongressens arbeide med uavhengighetserklæringen, men dette er ikke særlig vellykket, da det er pengemangel i de tidligere koloniene.
Det er først når krigen av 1812 er tilbakelagt, at det tar seg opp, og det store maleriet som idag befinner seg i kongressbygningen i Washington, er fra 1819.
John Trumbull ba om bli gravlagt under sine malerier, kunne Mitchell fortelle, og hans jordiske levninger ligger under Yales kunstgalleri.
Et norsk maleri
Eivind Torkjelsson er kunsthistoriker ved Stortingets administrasjon. Han forteller om det langt mindre kjente maleriet i denne verden som idag henger i stortingssalen bak presidenten.
Oscar Wergeland blir født i det året Grunnloven fyller tredve år. Han er grandnevø av eidsvoldsmannen Nicolai Wergeland og dermed Henrik Wergelands fillenevø. Da han starter på fremstillingen av Riksforsamlingen i 1882, er det ikke lenger noen eidsvoldsmenn blant oss.
Trumbull setter Philadelphia på lerretet når hendelsen er friskt i samtidens minne. Wergeland begir seg ut på oppgaven når nesten sytti år er gått fra handlingen fant sted.
Wergelands oppdragsgiver er en konservativ herremann og korpslege ved navn Lorentz Ring. Torkjelsson forteller at Ring var i USA under den amerikanske borgerkrigen. Der kan det være han kom over et av trykkene av Trumbulls maleri og ble inspirert.
Når Wergeland påbegynner oppdraget fra korpslege Ring, er det midt i den store konstitusjonelle kampen på 1880-tallet, den som er kjent som kampen om parlamentarismen. 1882 er valgår, det er kjent som riksrettsvalget. Venstresiden får såkalt riksrettsflertall, dvs. at de kan fylle hele Lagtinget med sine folk samtidig som de beholder flertall i Odelstinget. De reiser tiltale mot Selmer-regjeringen.
Den konservative siden var mot mer makt til den, slik Torkjelsson sier, «pøbelvalgte folkeforsamlingen i Stortinget». Det var nei til å endre Grunnloven, og det var nei til parlamentarismen.
Maleriet Eidsvold 1814 skulle illustrere forsvar av Grunnloven mot disse radikalerne. Men da maleriet var ferdig, var kampen over og tapt av den siden maleriets oppdragsgiver sto på, og da fikk det en annen betydning.
Det er ikke bare kampen mellom to fronter som ble lagt inn i bildet. Ifølge Torkjelsson representerer maleriets åpne vindu at de friske idéene fra USA og Frankrike skulle få slippe inn.
Utstilling åpnet
Vi er så nede ved utstillingen. Stortingspresident Trøen holder en tale om demokratiene som er over 200 år gamle og hvordan hun føler Christies blikk fra maleriet som i 1885 ble gitt i gave til Stortinget, og som henger bak henne der hun leder møtene. Hun erklærer utstillingen for åpnet og går først inn.
Utstillingen har et par reproduksjoner av de to maleriene, et portrett av Benjamin Franklin ved Trumbull, et tysk postkort med Eidsvold 1814, et postkort med Declaration of Independence, frimerker med de to maleriene og en 100-kroner-seddel og 2-dollar sedler med de to motivene – blant flere utstillingsgjenstander. Nevneverdig er også at maleriet av den franske tennisbaneeden av Jacques-Louis David er med, og en kort tekst om hvordan fortiden brukes for å støtte nåtiden, såkalt minnepolitikk. Minnepolitikk, er det et finere ord for propaganda?
Jeg spør kuratorene Solveig Dahl og Torkjelsson om det ikke var enklere for Wergeland da han skulle male i og med at han visste at det ikke kunne være en ekte gjengivelse.
De mente umiddelbart at det nok var vanskeligere fordi det skulle være realistisk. Men de skulle tenke på om det kanskje var et poeng. Det hører med til historien at Oscar Wergeland var i Rikssalen og rev i tapeten som del av sin research.
I en pamflett som følger utstillingen, fremgår det at den amerikanske og norske grunnloven er de eneste to revolusjonsgrunnlover som fortsatt er gjeldende. Det er under den ikke-uttalte forutsetning at delstatsgrunnlovene holdes utenfor.
Utstillingen står frem til 15. juni iår og kan således bivånes f.eks. på 17. mai.
