Stortingsrepresentant Silje Hjemdal fra Fremskrittspartiet liker ikke at det gis støtte til kunst som «innebærer avføring og kroppsvesker». Hun reagerer ikke på offentlig subsidiering av ting som hun selv liker, men at pengene brukes på kunst som ikke faller i smak hos henne.
Kulturminister Abid Raja svarer som man kan forvente. » Vi trenger ikke forstå kunsten for å akseptere at den skal være fri.» På den måten holder han seg godt inne med kunstnerne. De liker jo å tro at de lever et uavhengig liv, med kunsterisk frihet.
De fleste er imidlertid tilhengere av omfattende kultursubsidier og mener dette er essensielt for samfunnet. Selvsagt ikke alle. Det finnes jo et miljø rundt Odd Nerdrum som ikke liker slik støtte. Men de får ikke offentlig støtte. Heldigvis, for med slik støtte ville man risikert at de også støttet det eksisterende kunstparadigmet.
Det er politisk klokt å sette bort (en del av) pengesekken til en ekstern aktør. Kulturrådet er imidlertid ikke en nøytral institusjon som fordeler penger på en politisk uavhengig måte. For det første er det slik at pengesekken ikke er bunnløs. De må derfor prioritere. Det betyr å bestemme hvem som er innenfor og hvem som er utenfor det gode selskap. Politisk styring kalles det.
For det andre har de 140 ansatte. Dette er et byråkrati som kjemper en særinteressekamp. De er avhengige av staten for sin jobb og kjemper således sikkert for mer offentlig støtte til Kulturrådet.
For det tredje er slike støtteordninger konservative. De bidrar til å støtte opp om det eksisterende. Avføring høres ekstremt ut i kunsten, men det er en del av det etablerte kunstmiljøet. Det gode selskap som nyter godt av romslige, offentlige kunstordninger.
For det fjerde så fører offentlige støtteordninger til en ensretting av kunsten. Istedenfor at alle innbyggerne får spre sine penger på den kunsten de ønsker, så må man tilpasse seg et system, med støtteordninger, søknader og byråkrati. For eksempel kan jeg jo definere det som kunst når jeg spiser pasta med kjøttsaus. Du kan definere det som kunst å spille dataspill. Kunst med kunststøtte er kun det som staten gjennom Kulturrådet (eller andre støtteordninger) har godkjent.
Det betyr at man må være innenfor det gode selskap for å få støtte. En god måte å komme innenfor på er å gå på de riktige skolene. På den måten blir du endel av kunstlauget. Du tror du er fri, men du er statens tjenestegutt eller tjenestepike.
Det er litt pinlig når noen driter på kommando for å få penger. Det er imidlertid enda pinligere at angrep på kunststøtte kun retter seg mot slike ekstremiteter. En prinsipiell holdning betyr kutt i alle offentlig støtte til kultur. Kun da kan den bli fri.
