Staten støtter mye problematisk, ikke bare homofobi. Er det best om den kutter all støtte til frivillig sektor, eller at den skal gå inn og sortere i meninger?
Grunnlaget for en liberaldemokratisk stat er likhet for loven. Vi er forskjellige, men det er våre forskjeller som gir oss lik verdi, i alle fall med tanke på hvordan staten skal behandle oss. Staten er et monopol du ikke slipper unna. Du kan velge å gå andre steder enn MacDonalds, du kan velge en annen teleoperatør enn Telenor, og du kan velge en annen kirke enn en som diskriminerer mot homofile. Du kan ikke velge bort staten. I beste fall kan du påvirke den i valg. Staten skal ikke diskriminere mot oss all den tid vi ikke kan diskriminere mot den ved å velge den bort.
Om du følger min beskrivelse til dette punktet så blir spørsmålet; «Er det da greit at staten skal diskriminere mot trossamfunn basert på deres teologi? Er det greit at staten går inn i hva et politisk parti mener, sorterer holdningene, og vurderer derfra om partiet fortjener skattepengene mine og dine?». Selvfølgelig blir det feil. Staten er ikke en allvitende gud. Staten kan ikke bestemme absolutte sannheter om hva som er greit eller ikke å mene. Den kan bare innordne samfunnet vårt i sine mest grunnleggende rammer.
Om staten ikke kan velge og vrake trossamfunn eller andre frivillige meningsorganisasjoner på bakgrunn i hva de mener, men du samtidig føler at det er surt når pengene dine finner veien til diskriminerende, og det som verre er, trossamfunn og organisasjoner, hvilke løsninger har du da? Staten kunne rett og slett latt være å gi skattepengene våre til organisasjoner og trossamfunn. Vi kunne selv valgt hvor pengene våre skulle tatt veien gjennom valgene våre.
Her kan jeg se for meg mange argumenter om hvor viktig offentlige penger er for frivilligheten, men min erfaring er en annen.
Jeg vokste opp i den læstadianske forsamlingen i Bodø. Trosfellesskapet den forsamlingen er med i er offisielt en minoritet av Den Norske Kirke. De får ingen støtte fra kirken, og ingen fra det offentlige. Nye forsamlingshus og all drift i forsamlingen finansieres av medlemmene og med god gammeldags norsk dugnad.
Jeg er ikke selv med i forsamlingen lenger, eller selv troende, men jeg vokste opp i et mer aktivt og ektefølt trossamfunn enn jeg noensinne har opplevd i Den Norske Kirke i høytidene eller i andre sammenhenger. Å ha en personlig involvering i all daglig drift av noe som betyr meget for en, øker nok deltakelsen og samholdet.
I England, hvor partier får mindre å rutte med fra staten, har jeg erfart det samme. Liberaldemokratene i Mid Dorset & North Poole er et nært fellesskap med venner og sosialt. Hver onsdag, mens jeg bodde i Poole, satt en gjeng på kontoret i Broadstone og ringte rundt, ordnet brev, eller banket dører, før vi dro på puben.
Vil troende ha mer mening tilbake i trossamfunnet sitt kan løsningen være det fellesskapet som staten har bygget ned med den økonomiske støtten sin. Om partiene vil ha flere aktivister kan nettopp det samme være oppskriften der.
Et samfunn uten homofobi er nok et stykke unna, men om staten hadde kuttet trosstøtten og støtten til andre frivillige organisasjoner, hadde både du og jeg sluppet å betale for det.
