I dag fremla SSB sysselsettingsstatistikken, som viser en oppgang i antall sysselsatte. Dermed kan vi regne med at noen fra regjeringen kommer til å skryte av seg selv.
Riktignok snakker vi om en økning på 0,3 prosent, men det er mange år siden Norge har hatt en sysselsettingsøkning to år på rad. Økningen siden 2018 er på 1,1 prosent. Men ser vi tallene i et lengre perspektiv ser det dårligere ut. Da den første Solberg-regjeringen overtok i 2013 var sysselsettingen 68,5 prosent mot dagens 67,1. Vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til 2008 for å se sysselsettingen på 70-tallet, noe den også var de to foregående år.
Arbeidsledighetsstatistikk har mistet sin mening for mange år siden. En økning i uføre, AAP, sosialhjelp og sykemeldinger er et uttrykk for at arbeidsmarkedet er i ubalanse. Å bare se slavisk på arbeidsledighetstall i vår tid gir liten mening. Når folk faller ut av arbeidsmarkedet blir de syke og havner på AAP og uføre. Andre har ikke rettigheter til å motta ledighetstrygd og må leve av sosialhjelp. Atter andre sykemelder seg for en kortere periode for å unngå å bli sagt opp. Sysselsettingsstatistikken skal derfor, i teorien, være langt mer pålitelig, men er den det?
Det som slår en er nemlig hvordan SSB definerer sysselsetting:
«Personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuka/-dagen», heter det. Resten av definisjonen, hvor også personer i førstegangstjeneste og permitterte regnes som sysselsatte, kan leses her.
Er det noe å skryte av om det har vært en oppgang i antall sysselsatte som er ansatt fra én til noen få timer i uka? SSBs definisjoner i liten skrift fortjener mer diskusjon og oppmerksomhet. På mange måter er det en underlig tradisjon i et demokratisk land at en institusjon som SSB skal ha så mye makt. Det er veldig lite sannsynlig at denne artikkelen, eller andre enkeltpersoners, eller for den saks skyld organisasjoner eller partiers protester, vil føre til at SSB endre sin statistikkberegning. Jeg tror folk flest hadde reagert om de hadde kjent til hvordan sysselsetting beregnes, men det er nok statistikere som kritiserer statistikere som må til for å få til en endring.
Jeg mener det ville styrke demokratiet om vi hadde minst to statistikkmiljøer, der fagstatistikerne kan konkurrere om få frem best mulige tall og analyser, men hadde tilgang til hverandres grunndata. SSB bør deles opp i to enheter, der «gamle SSB» driftes som før og hvor det nye statistikkselskapet finansieres gjennom en stiftelse og inntekter fra det private marked. På den måten kunne vi oppnådd konkurranse, ikke bare på effektivitet, men også en konkurranse om å gjøre de faglig sett beste vurderingene.
