Ved å la det gå inflasjon i rasisme- og fascismebegrepet, bidrar Antirasistisk Senter til å senke sensitiviteten til fremmedfiendtlige og autoritære tanker.
FrP ble omtalt som et politisk parti med «fascistiske trekk” på undervisningsportalen aldrimer22juli.no. Nettstedet skrev videre at «det norske Fremskrittspartiet har slektskap til de nordiske fascistoide partiene.”
Aldrimer22juli.no, en læringsressurs for alle trinn i den norske skolen, ble utviklet av Antirasistisk Senter (ARS) med støtte fra Utdanningsdirektoratet. Rune Berglund Steen, leder for ARS, beklaget tilfellet og modererte flere av tekstene på aldrimer22juli.no, etter at Minerva skrev om saken.
Foto: skjermdump
Normalt ville det vært formålsløst å forfølge dette videre. Hendelsen er derimot ikke en glipp, men den inngår i ARSs sedvanlige omtale av fascismen. Det er derfor tenkelig at ARS kun fjerner tekstene fordi det ble rettet et kritisk søkelys på dem. Det er også nærliggende å tenke at koblingen mellom FrP og fascisme var et forsøk på å påvirke norske skoleelever politisk.
Et problem med denne koblingen er at det skaper mer sympati for fascismen, fremfor mindre sympati for FrP. En stor andel av norske skoleelever har nære familiemedlemmer som støtter FrP. Mange av disse vil følgelig ha utviklet et positivt syn på FrPs politikk, og de vil trolig ikke snu 180 grader etter å ha lest noen avsnitt på skolen. Slike sammenligninger bidrar trolig til at disse elevene utvikler et mindre kritisk blikk på Mussolini og Hitler, i stedet for økt bekymring for Siv Jensen.
Blant elevene som kjøper budskapet om at FrP har fascistiske trekk, vil det være enda enklere å forhåndsdømme FrPere som rasister, og koble partiet til høyreekstrem terrorisme. Slikt skaper en polarisering som er lite gunstig for Norge, gjennom å bryte ned tilliten mellom folk og fryse ut legitime meningsforskjeller.
En samlet eller en splittet nasjon?
Det var en stor styrke at det politiske Norge sto samlet mot terroren 22. juli, fremfor å tilsøle tragedien med politiske skyllebøtter. Heller ikke nå bør vi la ytterliggående krefter, verken på høyre- eller venstresiden, bruke terrorangrepet til å skape splid i befolkningen.
Grobunnen for radikalisering er aldri større enn når splittelsen i et samfunn øker og tilliten visner. Den anti-fascistiske industrien bidrar paradoksalt nok til denne splittelsen ved å innskrenke rommet for akseptable ytringer. Lite tyder på at å isolere folk fra den sosiale offentligheten og inn i egne ekkokammer, bidrar til en mer sivilisert offentlig samtale. Snarere tvert i mot: innskrenker man ytringsrommet, øker man trykkokeren. Dette er en dårlig oppskrift for en harmonisk, flerkulturell fremtid.
Multikulturalismen styrkes heller ikke av at det skapes en falsk alarmisme om fascismens tilbakekomst i Europa. I sine læringsressurser for 8-10. trinn, skrev ARS følgende, før avsnittet ble endret:
«I moderne tid ser det ut som om fascistisk ideologi står sterkere i Europa enn noen gang tidligere. I land etter land kommer fascistiske partier, eller partier som ser ut til å ha nært slektskap til fascistisk ideologi, til makten.”
Dette er enda mer alvorlige påstander fordi de hevder at demokratiet i Europa er truet innenfra, og nærmest står for fall, som om vi gjennopplever mellomkrigstiden. Det undergraver også den demokratiske takhøyden for at en betydelig andel nordmenn, og europeere generelt, ønsker innvandringsskjerpelser, og at det bør eksistere partier som representerer deres overbevisning.
Et annet aspekt er derimot hvordan vi møter ytringer som ikke kan aksepteres i offentligheten. ARS har i årevis kjempet for en skjerpelse av straffeloven § 185, forbudet mot hatefulle og diskriminerende ytringer. De fremholder at grensen for ytringsfrihet «går ved hat”, men spesifiserer sjeldent begrepet. Når de samtidig trekker frem FrP, og andre europeiske regjerings- og parliamentspartier, som en begrunnelse for at ”fascismen står sterkere i Europa enn noen gang”, bør man fundere litt over hva slags innskjerpinger i ytringsfriheten ARS ville fremmet dersom de hadde hatt muligheten.
De aller fleste går med på at det finnes grenser for lovlige ytringer. Tilhengere av ytringsfrihet setter denne grensen ved trusler eller oppfordringer til vold. Slike ytringer er enklere å definere objektivt enn det uspesifiserte begrepet «hatprat”, noe som reduserer faren for statlig maktmisbruk. Liberale mennesker får avsmak når Turid på 70 år omtaler en samfunnsdebattant for en «korrupt kakerlakk” på Facebook, men mener samtidig at dette ikke er et legitimt område for juridiske straffesanksjoner. Det er naivt å tro at straff reduserer rasismen i Norge, og i så måte er det kun et ønske om å straffe disse menneskene av moralske årsaker.
Vi trenger vaktbikkjer mot den rasistiske trusselen. Dette er et imidlertid alvorlig område og da trenger vi seriøse aktører. Det bør stilles særskilt høye krav til en organisasjon som mottar over fem millioner i statsstøtte og som får tillit til å lage undervisningsmateriell til unge, påvirkelige mennesker. ARS er ikke denne tilliten verdig.
