Forrige uke var en heftig politisk uke i USA. Det begynte med den kaotiske valgnatten i Iowa på mandag, fulgt av en fargerik feiring av frikjennelsen og en svært TV-vennlig utgave av presidentens årlige tale til Kongressen på tirsdag, fulgt av den endelige voteringen i riksrettssaken, fulgt av en svært frittalende president på den nasjonale bønnefrokosten på torsdag og det hele ble avsluttet av at Trump satte i gang en hevnkampanje mot offentlige tjenestemenn som hadde vitnet mot ham i riksrettssaken og familiene deres, i tillegg til den siste debatten for de demokratiske presidentkandidatene på fredag.
Get me Roger Stone
Denne uken kan jo ikke bli mindre tettpakket for de stakkars journalistene som dekker amerikansk politikk. Alle var selvfølgelig i New Hampshire for å dekke primærvalget der, da aktoratet la ned sin påstand i saken mot Roger Stone. Stone var mannen som fikk Trump til å stille til valg, og ledet kampanjen hans i en tidlig fase. Etter at han gikk av som kampanjesjef håndterte han de mer lyssky kampanjeaktivitetene til Trump. Det er tross alt slike kampanjer Stone har bygget karrieren sin på. Det var slik han ble dratt inn i Mueller-etterforskningen. Han skrøt av å hatt kontakt med med Wikileaks i forbindelse med at demokratenes e-post ble hacket.
Stone ble tiltalt og dømt på syv punkter. Mandag ettermiddag ba påtalemyndigheten om syv til ni år i fengsel. Det var denne nyheten som fikk presidenten til å klage over hvor urettferdig dette var på Twitter tirsdag morgen. Noen timere senere utstedte Justisdepartementet et notat hvor de overkjørte sine egne advokater, og ba om tre til fire år. De fire advokatene som utgjorde aktoratet har gått av i protest. Lederen i Representantenes hus har sagt at Justisdepartementets handlinger i saken må etterforskes. Sirkuset er i gang igjen. Hva er det ved Trump som får oss til å reagere, om igjen og om igjen?
Hayeks sosiale institusjoner
Svaret finner vi i Hayeks teorier om sosiale institusjoner. Sosiale institusjoner er institusjoner som har blitt til gjennom en dynamisk prosess uten et klart sluttmål, i motsetning til planlagte institusjoner. Den har vokst frem som en samarbeidsmetode for å løse et problem. Noen har begynt å oppføre seg på en viss måte for at handlingene deres skal være forutsigbare og det skal være lett å samarbeide med. Flere og flere begynner å forstå lovmessigheten i atferden og kopiere den fordi at de ser at det hjelper dem å samarbeide. Til slutt vil mange nok velge å følge denne adferden til at det har blitt en sosial institusjon. Språk og ekteskap er eksempler på sosiale institusjoner som har vokst frem på denne måten.
Ekteskap har etterhvert også blitt sanksjonert av myndighetene og blitt til en annen form for institusjon i tillegg, men den diskusjonen får vi ta en annen gang. Poenget er at når en sosial institusjon har blitt sanksjonert, vil deltakerne sette grenser for sin egen atferd slik at handlingene deres faller innenfor rammen av de felles reglene man har blitt enige om å følge. Målet er å legge til rette for samarbeid for å løse problemer
For eksempel har politikere i vestlige demokratier valgt å sette grenser for egen atferd i bytte mot innflytelse og legitimitet. Både velgerne og de som blir valgt har en underforstått forståelse av at det er grenser for hvordan politikerne kan bruke makten sin uten å miste støtte fra velgerne. Mange av disse grensene har blitt nedfelt i lov. Det er ikke lov til å selge makten sin i bytte mot økonomiske goder, for eksempel. Det er grenser for hva maktapparatet til staten kan brukes til.
Eneveldig president
Vi har mange eksempler på at kløktige politikere i blant velger å bryte reglene for å hente hjem en politisk seier. De slipper ofte unna med det uten politiske konsekvenser fordi slik atferd ofte foregår internt i partiene. Donald Trump derimot er i en helt annen klasse. Det er ikke godt å si om han ikke forstår den sosiale institusjonen som vestlige demokratier er, eller om han ikke bryr seg. Det spiller uansett ikke noen rolle. Igjen og igjen bryter han spillereglene som alle de andre deltakerne trodde at de var enige om.
Han har ikke lov til å holde tilbake penger som Kongressen har bevilget, men det gjorde han i et forsøk på å tvinge Ukraina til å etterforske sin politiske motstander. Han har ikke lov til å gripe direkte inn enkeltsaker som går i retten, men det kan se ut til at justisministeren har tatt Twitter-meldingen som en personlig oppfordring om å gjøre nettopp det. Det har ligget i kortene at Stone har satset på at Trump kommer til å gi ham en benådning så fort dette er over. Benådning er en myndighet presidenten har, som han kunne brukt så fort dommen var endelig. Det hadde kostet ham mye mindre politisk, enn den prosessen har har satt i gang nå.
Han blir stadig forbannet over at statstjenestemenn ikke følger direkte ordre, men følger reglene for hvordan de skal oppføre seg. Offentlige tjenestemenn har mye større uavhengighet til å utføre arbeidet sitt, sammenlignet med ansatte i private bedrifter. Trumps ord har vært lov i Trump Organization, men det er det ikke i det offentlige byråkratiet på samme måte. Det er sosiale og juridiske grenser for hva presidenten kan beordre. Byråkratene han raser mot har avgitt samme ed som han selv. Den eden er til grunnloven, ikke til presidenten.
De langsiktige konsevensene
Trumps tilhengere jubler og storkoser seg med at Trump tar oppgjør med makten. De er blinde for at Trump er makten, og ser ikke skaden har gjør på den sosiale institusjonen som er et viktig aspekt av de politiske institusjonene vi har i vestlige demokratier. Det har tatt oss mange år å bygge opp den sosiale institusjonen som definerer grensen for politisk makt. Mange andre land forsøker å gå samme veien, men klarer ikke helt å komme seg bort fra politiske systemer der politikerne bruker statens maktmonopol på å nå egne politiske og sosiale målsetninger.
Mange har stilt spørsmål ved om USAs politiske institusjoner kan overleve Trumps presidentskap. Det har de så langt gjort. Spørsmålet er om de klarer å overleve en valgperiode til, med en president som har tolket Senatets frifinnelse som en blankofullmakt til å bruke statsapparatet som om han var en eneveldig konge, og ikke en av tre makter i et demokrati. Foreløpig ser det ut til at han ikke har lyttet til alle senatorene som har sagt at handlingene hans var kritikkverdige og grenseoverskridende, men ikke nok til å avsette ham rett før et valg. Han har grepet tak i frifinnelsen og holder det opp som en lisens til å fortsette å rive ned den sosiale institusjonen han er en del av.
