Forhåndsfavoritten Joe Biden reiser svekket til New Hampshire, mens Bernie Sanders og de ivrige venstreaktivistene seiler i medvind.
Demokratenes primærvalg blir nok lang og hard, men det spørs hvor mange demokrater og amerikanere generelt som lar seg begeistre for kandidatene. Det er kjipe nyheter for Biden, men det åpner dører for spesielt Sanders og hans hær av energiske aktivister.
Demokratenes kandidater er for lengst dratt til New Hampshire, hvor alvoret begynner med primærvalget 11. februar, men Iowas valgfadese er ennå ikke avsluttet. Tom Perez, lederen for demokratenes partiorganisasjon, krever omtelling av stemmene, mens sinte Sanders-tilhengere føler seg snytt for seieren av den samme partiorganisasjonen. Hendelsen vekker såre minner for Sanders som hevdet at primærvalget i 2016 var «rigged” i Hillary Clintons favør.
I en nær reprise av forrige caucusvalg i Iowa, da hårstrå skilte Sanders og Clinton, er det nesten dødt løp mellom Sanders og et halvt liv yngre Pete Buttigieg. Det vil si, Sanders leder med 3000 stemmer over Buttigieg, men Buttigieg får med seg en delegat mer enn Sanders videre. Iowa-stemmene ble denne gangen offentliggjort, i motsetning til 2016, etter press fra Sanders kampanjen. Biden havnet på fjerdeplass, bak Elizabeth Warren på tredje.
Delegatene fra Iowa har liten betydning sammenlignet med større primærvalgstater, som Texas og California, men caucusvalget gir likevel en temperatur på racet som utspiller seg.
Lunkent oppmøte
Nyheten fra Iowa er hvor få demokratiske partimedlemmer som tok seg bryet med å stemme. Knappe 176 000 demokratiske velgere, langt unna Obama-tidens rekordtall.
Fra demokratisk side ble vi lovet en flodbølge av velgerentusiasme, forent i hatet mot Trump. Og det er ingen tvil om at demokratene, i likhet med halvparten av amerikanerne, misliker Trump intenst. Dersom demokratene hadde fått flertall i Senatet i mellomvalget 2018, ville sjansen for å få Trump avsatt vært noe større. John Bolton ville i hvert fall fått vitne.
Alle demokratiske senatorene, og alle bortsett fra to medlemmer i Representantenes hus, stemte for å avsette presidenten i Ukraina-saken. Dette kom etter vedvarende press i den amerikanske befolkningen, der målinger har vist at et knapt flertall støttet avsettelsen av Trump.
Republikanerne står likefullt fjellstøtt med Trump, som trolig er den mest populære partilederen blant sine egne siden Ronald Reagan. Dermed må den kommende demokratiske presidentkandidaten nå bredt ut i befolkningen for å unngå en ny Clinton-smell.
Det er en vekker at Obama-energien som hevet statusen til Det demokratiske partiet ser ut til å ha avtatt i befolkningen. For å bevege velgerne er det ikke nok å mislike motstanderen. Man behøver en karismatisk leder som kan samle befolkningen. Her spørs det om demokratene har gode nok kort.
Frontrunnerne Biden, Sanders og Warren, har alle bikket 70 år. De to førstnevnte pusher 80. Selv om Sanders trekker store folkemengder, er det ikke til å komme unna at 78-åringen nylig fikk et hjerteinfarkt under valgkampen.
Buttigieg, 38, har minimale muligheter, og mangler dessuten erfaring på høyt politisk nivå, med borgermester i en liten by som beste CV-materialet. Medvinden han tar med seg fra Iowa vil sannsynligvis kun stjele av Bidens stemmer, ettersom venstresiden i partiet har utropt han til deres fremste skyteskive.
Et fragmentert felt
Iowa-valget er ingen katastrofe for Biden, men det bekrefter et inntrykk mange sitter med, meg selv inkludert: Biden sklir. Bokstavelig talt, han er mindre karismatisk og mer frustrert i sine eldre dager. Han blander ord og glemmer navn, og sliter med å komme til poenget med fengende soundbites og snakker isteden i digresjonenes langdrag. Hans retoriske nivå er langt unna Sanders og Warren. Dette er en nødvendighet for demokratene som møter en hemningsløs Trump som vil dundre seg frem for å beholde makten.
Bidens viktigste kort står nå i fare: forestillingen om at han er mannen med desidert beste mulighet til å slå Trump. Spesielt etter Clintons fiasko er dette argumentet blitt mindre overbevisende. Nå som Biden viser svekket evne til å samle velgernes entusiasme, spørs det om demokratene begynner å tvile på fortellingen hans.
En del demokrater så for seg en nærmest permanent flertallsposisjon i presidentvalget etter Obama. Endelig var demografien på deres side, ikke bare grunnet innvandring, men fordi et stort flertall av yngre velgere stemmer på demokratene. Denne analysen tok imidlertid manglende høyde for at Obama var usedvanlig karismatisk og inspirerende. Clinton greide ikke samme kunststykke, og ingen demokrater tar nå for gitt at Biden stiller sterkere.
Pass på hva du ønsker deg
Bidens svakheter har forsterket entusiasmen blant venstresiden om at en «utvannet” sentrumskandidat vil lide et nytt nederlag. Argumentet går ut på at Sanders vil stille sterkere blant arbeiderklassestater, og dermed vinne stater i Midtvesten som Clinton tapte.
Dette er ikke helt på jordet, men minner mest om ideologisk ønsketenkning. Problemet er at svært få av Sanders støttespillere tilhører arbeiderklassen, men består heller av unge, hvite og utdannede velgere. I likhet med Europa, møter ytterliggående sosialisme bred folkelig opposisjon. Personlig tror jeg ikke Sanders ville stilt sterkere enn Clinton (eller Biden), fordi han ville støtt bort mange moderate velgere, og trolig gjort det dårligere blant minoriteter.
Den amerikanske høyresiden ser likevel ut til å bagatellisere eksplosiviteten i Sanders sitt kandidatur. Republikanske ”power-brokers” har siden forrige primærvalg fremmet forestillingen om at demokratene representerer et korrupt etablissement som motarbeider Sanders. Republikanerne i Sør-Carolina – den andre primærvalgstaten hvor Biden stiller sterkest – har satt i gang et forsøk på å registrere velgere for å stemme på Sanders, i tro om at han vil være Trumps svakeste motstander i 2020.
Trump ville hatt gode kort mot Sanders, men jeg hadde definitivt ikke veddet min økonomiske frihet på et slikt utfall. Resultatet i 2016 er et bevis på uforutsigbarheten i amerikanske valg. Trumps upopularitet i store deler av befolkningen vil gi medfart til enhver demokratisk kandidat. Populisten Trump har lite å stille opp med intellektuelt mot Sanders.
Selv om Trump hadde vunnet, ville et Sanders-kandidatur flyttet tyngdepunktet i demokratens politikk til venstre. Sanders sin sosialistbrigade har allerede satt dype røtter i amerikansk politikk, og bidratt til den markante venstredreiningen i dagens primærvalg. Dersom Sanders vinner, vil en hel nasjon høre elegant sosialistisk propaganda mot Trumps inkonsekvente, opportunistiske agenda.
Dette utfallet er fremdeles usannsynlig. Sanders vinner trolig New Hampshire, men derfra er velgergruppene mer mangfoldig, og Biden vil få sin tid i solen. Warren vil stjele nok ideologiske velgere til å kompensere for Bidens potensielle velgerlekkasje. Selv om Biden ender opp med å kapre nominasjonen, blir veien lang før siste boss skal beseires.
Clinton så ut som hun hadde blitt kjørt gjennom vaskemaskinen etter kampen mot Sanders. Biden kommer neppe bedre ut av det når demokratene til slutt skal samles om sin kandidat under landsmøtet i Milwaukee, Wisconsin 13-16 juli.
Etter å ha sett noen minutter på demokratenes debatt natt til lørdag begynte selv gamlefar Trump å se yngre ut. Det lover ikke akkurat godt for demokratene.
