Hans Olav Lahlum har levert en solid og grundig biografi om Arbeiderpartiets tidligere leder Reiulf Steen (1933 – 2014). Liberalere kan lære mye av boken. Den er en reise i norsk politisk historie fra slutten av 1950-tallet og frem til begynnelsen av dette årtusen.
Reiulf Steen - Historien, triumfene og tragediene
Hans Olav Lahlum
Cappelen Damm, 2019
672 sider
Det første som slår meg i boken, og som jeg også merket meg da jeg leste Lahlums tidligere biografier om Oscar Torp og Haakon Lie, er hvilken bakgrunn disse gamle Arbeiderpartikjempene kommer fra. Reiulf Steen kommer fra det vi vil kalle skikkelig fattige kår. Da han var 7 år gammel, døde faren foran øynene hans. Familien ble svært fattige. Reiulf Steen var fabrikkarbeider før han fylte 17 år. Det er utrolig hvilken utvikling i velstand det har vært i Norge i løpet av under 100 år. Mennesker som i dag regnes som fattige, er mye rikere enn det Reiulf Steen var i sin barndom.
De «gode gamle dager» var heller ingen god tid når det gjaldt ulikhet i samfunnet. Steen innleder en av sine bøker slik: «På Sætre i Hurum lærte vi fort at det var forskjell på folk.» Steen hadde en livslang kamp mot fattigdom. Da han var ambassadør i Chile, engasjerte han seg for prosjekter for de fattige som ble motarbeidet av «velstående» mennesker som var opptatt av å beholde alt slik det var. Han utbrøt følgende: «Det er ikke kultur å være fattig.»
Det er ingen tvil om Arbeiderpartiets gamle kjemper har en stolt historie når det gjelder vilje til å bekjempe fattigdom.
Fra 1965 var Reiulf Steen Arbeiderpartiets nestformann i 10 år frem til han ble valgt til formann i 1975, et verv han hadde frem til han ble avløst av Gro Harlem Brundland i 1981. Han er den eneste partilederen i Arbeiderpartiet siden 1923 som ikke har vært statsminister (sittende leder ikke medregnet).
Det er tydelig at Reiulf Steen var en svært karismatisk og retorisk sterk politiker, med evnen til å begeistre tilhørerne med visjonære taler. Utover dette, så fremstår det som litt mystisk hvorfor han ble nestformann i partiet. Dette er den ene svakheten jeg ser ved boken. Den kunne vært enda mer nerdete når det gjelder interne ting i Arbeiderpartiet rundt 1965.
Bokens største svakhet
Jeg har tidligere lært at et skille mellom Høyre og Arbeiderpartiet var at førstnevnte hadde sitt maktsentrum i stortingsgruppen og sistnevnte i partiorganisasjonen. Det er således ikke så rart at Steen kunne være nestformann uten å sitte på stortinget. Det merkelige er det som skjedde da han prøvde å bli nominert til stortinget i 1973. Istedenfor å stille i sitt opprinnelige fylke Buskerud eller sitt bostedsfylke Oslo, prøvde han å bli valgt fra Akershus.
I Arbeiderpartiet var det som regel slik at noen pratet sammen og løste uenighetene, og så ble løsningen klappet gjennom. Det var slik det skjedde da Steen ble partiformann og Odvar Nordli statsministerkandidat i 1977 og da Brundtland overtok i 1981. Det som skjedde i 1973 var at partiets nestformann på åttende året, Reiulf Steen, stilte i en kampvotering og fikk kun 20% av stemmene og ikke ble valgt.
Denne episoden burde blitt drøftet grundigere, og er bokens store svakhet. Hvor var partipisken som Haakon Lie en gang hadde hatt? Hvilken manglende dømmekraft viste Steen som gikk på et slikt enormt tap. Her kunne vi lært mye mer både om partiet og om Reiulf Steen.
Liberal, venstreorientert, internasjonalist
Reiulf Steen tilhørte venstresiden i Arbeiderpartiet, men var alltid tilhenger av NATO-medlemskap. Han var glødende EU-tilhenger og internasjonalist. Slik sett skilte han seg klart fra mange av de andre på venstresiden. Fra et liberalt perspektiv hadde han flere gode sider. Han var solid tilhenger av frihandel og økt handel over landegrensene. Han var forkjemper for verdiliberale saker når det gjaldt alt fra likestilling til like rettigheter for homofile.
I sin siste tale til stortinget, brøt han med sitt eget parti og argumenterte for rettsstatsprinsipper og likhet for loven. Han sa blant annet følgende: «Min viktigste innvending mot lovforslaget er at det rettslig sett gjør utlendinger fordi de er utlendinger, til en egen kategori mennesker.»
Det er lærerikt med biografier
En reise i Reiulf Steens liv er en reise i vår nære politiske historie. Lahlum skriver solid, nyansert og godt om ulike hendelser. Norges forhold til det som nå er EU. Viktige politiske beslutninger i ulike regjeringer. Maktkamper innad i politiske partier. Vi lærer om alkoholisme og skikkelig fyll og handlinger som i dag ville vært #metoo.
Kunnskapen i en biografi er imidlertid ikke bare det som skrives direkte. Indirekte lærer man mye blant annet om hvordan utviklingen har vært i teknologi og pressens behandling av politikk og politikere. Det var én tv-kanal og ikke noe YouTube og Facebook. Det hadde betydning for politikken. Boken gir et innblikk i en annen kultur og en annen tid.
Når man leser politiske biografier, lærer man mange perifere ting om politisk historie som ikke er endel av bokens kjernebudskap. Jeg fikk med meg at Kristelig Folkeparti helt inntil 1980-tallet stadig kjempet for salmesang ved skoledagens begynnelse. I 1972 ble ikke bare forbudet mot homofili fjernet i Norge, men også forbudet mot sex utenfor ekteskapet. Verden er på mange måter blitt mer liberal.
Lahlums bok er en fornøyelse å lese og anbefales på det varmeste.
