Om unødvendig kompleksitet ikke er roten til alt ondt, står det for en god del. Skatteetaten har i en fersk rapport avdekket at arbeidsgiverne til 50-90.000 arbeidstakere ikke har satt av pensjonen de skulle. Rigmor Aasrud og andre opposisjonspolitikere krever handling.
Merkelig regelverk
Årsaken er imidlertid såre enkel: politikerne har (nok en gang) konstruert et merkelig, ulogisk og komplisert system. Top-down. I tillegg har de fratatt den enkelte arbeidstaker de fleste insentiv til å følge med selv, og heller overlatt ansvaret til arbeidsgiverne.
Pensjonsregelverket i Norge reguleres av en håndfull lover, herunder OTP-loven, SPK-loven, Innskuddspensjonsloven m fl. Felles for dem er at de setter opp et merkelig regulatorisk regime der tilsynelatende uvesentlige detaljer får store konskevenser for din pensjon.
Én ting er at bidragene er skilt kunstig mellom arbeidstakers og arbeidsgivers hånd, dvs det kommer et bidrag fra to sider til din pensjon. Enhver bør forstå at begge deler er kostnader som trekkes fra en samlet sum penger det koster å ha deg ansatt, men de ulike lovene skiller mellom disse tingene. Dvs faller du ut av en pensjonsordning av årsaker som har lite med deg å gjøre, skrumper pengesekken arbeidsgiver må bruke på deg. Det gir et insentiv til arbeidsgiver om å ansette deg på en slik måte at det ikke krever pensjonsinnmelding.
Tjenestepensjonsrettighetene dine avhenger f eks av stillingsbrøken til dine kolleger og summen av årsverk i bedriften (se f eks OTP §1 a, c). Det er rett nok bare i små bedrifter dette er aktuelt, men man kan spørre seg hvorfor regelverket er konstruert slik. Det må være vanskelig for den jevne arbeidstaker å forstå.
Ellers er det konstruert et gulv for pensjonsbidrag (1G = ca 100.000 kr), med den åpenbare effekt at jo mer lavtlønnet du er, jo dårligere blir den relative tjenestepensjonen din – og bidraget fra arbeidsgiver. Venstresiden er med rette sinte på dette. Er du deltidsansatt flere steder, kan du risikere å falle helt utenfor alle ordninger. Og alle arbeidsgiverne sparer litt penger på å ansette deg kontra andre. Det er i rene kroner billigere å ansette 5-6 personer i små brøker, enn færre i større brøker. Arbeidsgiver sparer pensjonsbidraget, og den jevne arbeidstaker blir ikke irritert over det fordi lønnsslippen ser lik ut som kollegene.
Ditt eget bidrag til tjenestepensjonen er begrenset oppad til 4%, og kan av årsaker bare politikerne kjenner ikke være større enn den kunstige delen arbeidsgiver holder igjen fra samme pengesekk. Er du frilanser får du ikke skyte inn mer enn 7% i et godt år, for å gi deg selv større økonomisk rom for dårlige år (INNSKPENSJL §§ 2-3 (2) og 5-6).
Politikernes hang til å detaljregulere fra oven, møter nå en av sine forutsigbare utilsiktede konsekvenser. Det praktiske problemet i denne saken har oppstått når arbeidstakere går fra under 1G til over 1G. Da må bedrifter overalt huske på å melde folk inn i pensjonsordningen fordi en magisk grense er passert. Det viser seg at dette glipper (slikt kan selvsagt automatiseres, men enhver som har jobbet med HR-systemer vet at det ikke er så enkelt i praksis).
En enkel løsning
Hvorfor skal egentlig arbeidsgiver separere sitt bidrag fra din lønn? Det er jo en direkte kostnad for å ha deg ansatt? Det eneste resultatet av slikt, er at det blir mindre gjennomsiktig hva arbeidsgiver faktisk betaler deg. Og at du ikke merker at lønna går opp om arbeidsgiver ved en feiltakelse har meldt deg ut av pensjonsordningen.
Dessuten blir det billigere å ansette de som ikke er omfattet av pensjonsordning. Hva skal man med slike insentiver, gitt lovens hensikt?
Poenget med pensjonsreglene er i stor grad å gi rom for å utsette beskatningen for sparebeløpet, slik at det får forrentet seg raskere (derav øvre grense på 12G, så ‘fordelen’ ikke blir for stor for de rike). Derfor gir det litt mindre mening å kompensere for tullete regler ved å spare selv. Mindre ansvar på deg, altså.
Om man først skal ha regler for pensjonssparing utover folketrygden, kunne man gjort dem enkle og konsistente. Det er ikke vanskelig å gjøre enkelt, og fortsatt oppnå mye av det samme. F eks:
- Individuell universell pensjonskonto per hode
- Arbeidsgivers andel omgjøres i helhet til ordinær lønn
- Alle pensjonstrekk gjøres direkte av din lønn (slik at om trekket ikke gjøres, resulterer det i høyere lønn automatisk)
- Pålegg om pensjonssparing fra første til siste krone med en viss prosent, inntil kontoen oppnår det man anser å være en rimelig øvre saldo. La oss si minimumstrekket er forventet å gi nåverdien av tre millioner når du fyller 70, eller noe slikt. Overstiger beregnet nåverdi ved fylte 70 år tre millioner, faller beskatningsutsettelsen bort. Ytterligere innskudd blir for lønn å regne, og kan fritt tas ut igjen.
- Du kan innbetale akkurat så mye eller lite du ønsker i tillegg
- Du kan sette bort forvaltningen av kontoen til pensjonsforvaltere, eller innlemme den i kollektiv forvaltning som du ønsker.
Med en slik ordning ble det færre grensesnitt der ting kunne gå galt. De lavtlønnede ville komme bedre ut av det. Alle kunne forstå loven de er forventet å følge. Kontroll av etterlevelse ble enklere. Færre meningsløse disinsentiver. Vi kunne til og med spart noen trær når Norges Lover går i trykken.
Best hadde det vært om politikerne holdt seg helt unna, men det er nok lite realistisk. Et mer realistisk alternativ er at reglene blir gjennomsiktige og forståelige for alle som rammes av dem, og at det blir smidig og forutsigbart for næringslivet.
Det er bare politikere som har friheten til å finne på slike merkelige regler. Andre som gjorde det samme ville bli arbeidsledige så snart de møtte en markedsmekanisme. Politikere er forskånet fra å måtte forholde seg til de direkte konsekvensene av deres hang til å kontrollere alle livets små og store detaljer fra oven. Spontan orden er som tillit; lett å ødelegge.
Det beste hadde vært om de blandet seg mindre opp i detaljer.
