Mathilde Fasting, siviløkonom, idéhistoriker og medarbeider i Civita, har skrevet bok om demokrati og statsviteren Francis Fukuyama. Hun åpner med at hun ble overrasket over at et forsvar av demokrati er nødvendig.
Demokrati vs. liberalt demokrati
Slik sett ligner hun litt på sin Civita-kollega historiker Bård Larsen, som for rundt et år siden – da han kom med boken Demokrati i trøbbel – ga uttrykk for at det er vanskelig å begripe sviktende tillit til demokrati med det liberale demokratis ekstreme vellykkethet. Han lot det kun gå få setninger, og modifikatoren liberalt var borte, men den kommer tilbake nå og da.
På tross av at Fasting i NRKs radiomagasin Ekko 28. november ifjor presiserte at hun hadde skrevet om det liberale demokrati, er det bemerkelsesverdig hvor konsekvent modifikatoren liberalt synes å antas av forfatteren i Etter historiens slutt å være underforstått. Ved én anledning forklarer til og med Fukuyama, som er Fastings intervjuobjekt, leseren at demokrati – altså ikke liberalt demokrati – har demokratiske og liberale elementer. Javel? Det kunne med fordel vært mer eksplisitt for leseren at det dreier som det liberale demokrati.
Det er nemlig ikke slik, som en innleder på Civitas frokostmøte 19. november ifjor syntes å hevde, at illiberalt demokrati er en selvmotsigelse. Et demokrati kan i aller høyeste grad være illiberalt. Vår tids liberale demokratier kan attpåtil ha sterke illiberale trekk, og man kan lure på om det er riktig å benevne dem liberale demokratier – eller i det minste om de alltid fortjener betegnelsen.
Liberalt nok?
I Fastings bok er én av detaljene vi kommer innom, den nye ekteskapsformen. Det er nesten så man kan lure på om Fukuyama mener at omdefinering av en gammel institusjon er en nødvendig forutsetning for å kunne regne seg som et liberalt demokrati. Det er isåfall merkverdig, for inntil ikke så veldig lenge siden var samtlige såkalte liberale demokratier uten noen nymotens ekteskapsdefinisjon – uten at dette innebar noen særlig sterke anklager om å være illiberale.
Selvsagt må det også gis et spark til Brexit.
Men hvordan de såkalte liberale demokratier har seg med eiendomsretten, problematiseres ikke i Fastings bok. Skattetrykk på godt over 50 prosent regnes da ikke som illiberalt, regner jeg med? Sverige med sin «Pomperipossa»-skatt på 1970-tallet var et liberalt demokrati?
You can go on heating water for a very long time before it turns into something else and becomes steam. […] Go on adding to the power of governments […] for long enough and you will find that you have achieved a qualitative change in a liberal democracy: it will have ceased to be liberal; it may no longer be democratic, and it may even have ended up as Orwell’s ‘cesspool full of barbed wire’.
– Robert Moss, The Collapse of Democracy (kap. 2: From Liberal to Mass Democracy)
Det er kommet en rekke bøker innenfor det man kan kalle dommedagslitteratur på feltet demokrati/liberalt demokrati de seneste årene. Men den type bøker er ikke noe nytt. På 1970-tallet kom Robert Moss fra The Economist med boken The Collapse of Democracy. Der skilte han blant annet mellom liberalt demokrati og massedemokrati – uten egentlig å definere sistnevnte. Men at noen av våre store såkalte liberale demokratier skulle unnslippe å være massedemokratier, skal vel godt gjøres?
Hva er demokrati?
Hva er så demokrati? Og hva er liberalt demokrati? Vil man i et rom med ti personer ha minst elleve definisjoner av demokrati?
Strengt tatt er rent demokrati et flertallsstyre med politisk likhet. Så kan man selvsagt ha endeløse diskusjoner om hva som skal til for å sikre at man har reelt flertallsstyre, men hvis man ikke holder seg til et minimum (av hva definisjonen omfatter), kan det fort skli så mye ut at definisjonsomfanget blir så omfattende at det blir meningsløst.
Liberalisme og demokrati er to forskjellige ting. De kan til og med være i motstrid. Liberalt demokrati kan sies å være et demokrati som har liberale grenser/tradisjoner som setter grenser for det demokratiske handlingsrom. Det kan også sies å være et kompromiss mellom liberalisme/frihet og demokrati. Vi burde snakke mer om hvorvidt dette kompromisset blir mer og mer skjøvet over til å være til liberalismens/frihetens ulempe, dvs. om friheten blir mer og mer kompromittert.
Hva med Churchill?
Churchill var absolutt inne på noe da han sa det om demokrati som den minst dårlige styreform blant dem vi har forsøkt. Det er allikevel viktig å være klar over det ble sagt i en kontekst der kanskje det aller viktigste var at det vestlige demokrati nettopp var kommet seirende ut av en krig og sto ved starten av en kald krig med kommunistiske diktaturer. Ironisk nok er sitatet også fra en parlamentsdebatt der Churchill var i opposisjon til et forslag om å vingeklippe Overhuset ytterligere. Kanskje er Churchill-dictumet for unyansert? Churchill selv mente f.eks. at aristokratene som sluttet fred da Napoleon var beseiret, var bedre til det enn de demokratiske fredssluttere i Versailles.
Gone were the treaties of Utrecht and Vienna, when aristocratic statesmen and diplomats, victor and vanquished alike, met in polite and courtly disputation, and, free from the clatter and babel of democracy, could reshape systems upon the fundamentals of which they were all agreed. The peoples, transported by their sufferings and by the mass teachings with which they had been inspired, stood around in scores of millions to demand that retribution should be exacted to the full. Woe betide the leaders now perched on their dizzy pinnacles of triumph if they cast away at the conference table what the soldiers had won on a hundred blood-soaked battlefields. […] The multitudes remained plunged in ignorance of the simplest economic facts, and their leaders, seeking their votes, did not dare to undeceive them.
– Winston Churchill, første bind av The Second World War (om første verdenskrig, sammenligning av fredsslutning i Versailles med tidligere tiders aristokraters fredsslutning)
Demokrati som sterk stat?
Friedrich August von Hayek var tilhenger av demokrati. I boken Constitution of Liberty la han vekt på muligheten for fredelig maktoverdragelse og politisk utdanning av hele befolkningen. Han så imidlertid at det var det moderne demokrati som hadde gitt oss den absolutte suverenitet. Vi ser ikke så lett behovet for maktens grenser når makten er gitt av oss alle. Dette var noe han problematiserte både i Constitution of Liberty og Law, Legislation and Liberty. Han var såvidt innom det allerede i The Road to Serfdom.
Likefullt sa han i efterordet til Constitution of Liberty, også kjent som teksten Why I Am Not a Conservative, at demokrati er den beste form for begrenset styresett, og at folk må lære seg å begrense staten i et demokrati. Et spørsmål det må være legitimt å stille, er hvor lenge vi skal vente på at folket lærer seg nettopp dette.
Det hevdes at vi har fått masseovervåking fordi den folkelige kontroll med statsmakten er svunnet hen. Det antydes av blant andre Edward Snowden. Men er det virkelig så enkelt? Kan det være fordi at motstanden mot masseovervåkingen blant annet kommer av lav motstandskraft grunnet at vi har tillit til den på grunn av at vi føler at statsmakten er «vår»?
The idea that there is no limit to the power of the legislator is in part a result of popular sovereignty and democratic government. It has been strengthened by the belief that so long as all actions of the state are duly authorised by legislation, the Rule of Law will be preserved.
– Friedrich August von Hayek, The Road to Serfdom (kap. 6: Planning and the Rule of Law)
I boken Etter historiens slutt, der Francis Fukuyama intervjues, fremhever Fukuyama at det i Kina er «rule by law» i motsetning til «rule of law». Istedenfor at lovene hersker, styrer herskerne gjennom lovgivning. Det er godt mulig at det problemet er betydelig større i Kina enn det er i Vesten, men at folkeflertallet – eller snarere dets representanter – hersker gjennom lovgivning, er da vitterlig et problem også i vestlige demokratier. Det er kanskje ikke så kjent at problemet luftes, men luftet blir det. At dette i Etter historiens slutt nærmest fremstilles som et problem utelukkende for land som Kina, virker noe besynderlig.
Middelklassen viktig
Også størrelsen på middelklassen i demokratier blir berørt i Fastings samtaler med Fukuyama. Det er kanskje nettopp middelklassens størrelse som gjør det liberale demokrati til et forholdsvis vellykket system. En klassisk motforestilling mot demokrati er at det setter de fattige istand til å forsyne seg av de bemidledes velstand, evt. lar demagoger utnytte denne trangen hos de fattige. En stor middelklasse kan fungere som et bolverk mot dette – ihvertfall et stykke på vei. Men tydelige tendenser til dette ser vi klart i norsk samfunnsdebatt. Hvor ofte er det ikke at de som har noe til overs, skal «tas»?
En stor middelklasse – med utdanning, arbeid og en god levestandard – er fundamentet for et demokrati. I land med en stor middelklasse kan man være ganske sikker på at landet også har politisk frihet og økonomisk vekst. Studier viser også at en stor middelklasse er en god indikator på hvordan et samfunn har utviklet seg og utvikler seg politisk. Et land der middelklassen utgjør mindre enn 30 prosent av befolkningen, tenderer til å være mer antidemokratiske, fordi de velstående vil frykte at de som er fattigere[,] vil få for stor politisk innflytelse og dermed stemme for de velståendes privilegier.
– Etter historiens slutt (kap. 6: Når populisme og polarisering øker; Middelklassen svekkes, klassekamp gjenoppstår)
Om middelklassen vil bli utsatt for en større krise dersom sentralbankenes evig utsatte store krise omsider kommer, kan bli et stort spenningsmoment. Det kan bli en krise, ikke bare for pengesystemet, men også for det liberale demokrati.
Fungerer godt
Det norske demokratiet fungerer veldig bra. Det fører til at det kan være mer utfordrende å få gjennom budskapet at vi også her har skyggesider ved demokratiet. Men som sagt, mye fungerer bra. Vi har et oljefond som drives av staten. De fleste – eller mange i det minste – fra andre land tror det nesten er et mirakel at dét kan gå bra i et politisk system.
Jeg har selv hatt deler av oppveksten min i et land med ettpartistyre. Som barn i en besøksboende familie ble jeg skjermet fra mye av det, men jeg har også den tvilsomme glede av å ha opplevet forsøk på militært statskupp i den byen jeg bodde. Jeg er dermed fullt klar over at det er mye her til lands vi kan være glade for.
Ja, det systemet som kommer når den liberaldemokratiske tidsalder er omme, kan i aller høyeste grad bli verre. Systemskifter kommer gjerne med revolusjoner, kriger og kriser. Historien har vist oss at den slags ikke nødvendigvis gjør ting bedre. Historien har tvertimot vist oss at slikt ofte gjør forholdene verre. Det må allikevel være mulig å ønske seg forbedringer, attpåtil et bedre system. Det må være mulig – som noen liker å fremstille det som – å ha to tanker i hodet samtidig.
Selv om det er mye vi misliker, kanskje til og med sterkt, er det ikke sikkert at vi vil like det som eventuelt kommer etter liberalt demokrati.
– Bård Larsen, historiker i Civita, Demokrati i trøbbel (Forord)
Det understrekes i Etter historiens slutt at det liberale demokrati i Vesten utviklet seg slik at demokratiet kom til slutt. Jeg vil påpeke at demokrati i Vesten har vært nokså vellykket. Det har sine klare negative sider, men disse har åpenbart vært tydeligere andre steder. Forsøket på å innføre demokrati i Rhodesia/Zimbabwe var tydelig mislykket. Den arabiske våren gikk heller ikke helt greit.
Fukuyama ikke neokonservativ
Fasting viser oss også at Fukuyama ikke er noen tilhenger av å spre demokrati rundt omkring ad vei av neokonservativ, aggresiv utenrikspolitikk, dvs. gjennom rå militær makt.
Fukuyama er heller ingen tilhenger av globalt demokrati. Demokrati må ha landegrenser, viser hans samtaler med Fasting oss. Et demokrati er først og fremst for dets borgere, mener Fukuyama. Den som mener at folk skal hjelpes der de er, vil finne enighet med Fukuyama.
Frihet kompromittert?
Magten maa være delt, for at Mennesket skal være frit.
– T.H. Aschehoug, stortingsmann, Stortingets talerstol, 8. mars 1872
Fasting har skrevet en bok om en statsviter som har tro på det liberale demokrati. Det største problemet med liberalt demokrati er høyst trolig det som er gått tapt i det store kompromisset mellom frihet/liberalisme og demokrati, og som delvis ble uttrykt av den mannen som dr. Fasting skrev sin idéhistoriske avhandling om, nemlig juristen, økonomen og stortingsmannen professor Aschehoug.
I Modsætning til Middelalderens Statsorden, der opløste Samfundet i Corporationer og Individer, udrustede med Rettigheder, som ei kunde ophæves eller indskrænkes uden Besiddernes Samtykke, begyndte den nyere Tid at omdanne Statsforfatningen efter den Tanke, at Staten maa være souveræn. […] [Staten] kan forandre enhver Retsregel og enhver Institution. Ingen kan eller bør have nogen af dens Forgodtbefinnende uafhængig Rettighed.
Det var denne Lære om Statens ubegrænsede Magt og Ret, der tjente til Grundlag og Forsvar for Enevældet med alle dets Misbrug. […] Læren har imidlertid ogsaa fundet Bifald fra den modsatte Side, kun med det Forbehold, at denne uindskrænkede Souverænitet alene kan tilkomme det hele Folk.
Selv i denne Skikkelse er Læren ikke rigtig.
– T.H. Aschehoug, Norges nuværende statsforfatning (Indskrænkninger i Statsmagternes Myndighed; Oversigt)
Montesquieu, som har gitt en viktig del av grunnlaget for det liberale demokrati, har kanskje også gitt oss noen sitater som kan virke overraskende. Forveklser vi i demokratier folkets makt med folkets frihet?
[I]n democracies the people seem to act almost as they please, this sort of government has been deemed the most free, and the power of the people has been confounded with their liberty.
– Montesquieu, De l’esprit de lois (The Spirit of the Laws / Lovenes ånd)
Én fordel med det moderne demokrati er at alles opplevelse av at det er deres eget styre – gjennom at de har denne lille andelen av styret gjennom stemmeretten – gjør at styreformen blir utrolig stabil. Det er da ikke så lett å erstatte styreformen med noe bedre, men det gjør det da heller ikke – heldigvis – så lett å erstatte den med noe som er verre.
To tanker hos Civita?
Hvis man sammenligner tankesmien Civita med dens svenske søstertankesmie Timbro, er det mitt bestemte inntrykk at Timbro har mye større evne til å problematisere skyggesidene ved demokrati. Det virker nesten litt paradoksalt når man tenker på at Sverige i betydelig større grad enn Norge har en konsensuskultur.
Timbro har oversatt Jason Brennans Against Democracy som Efter demokratin. Det virker på meg som det er en type prosjekt som Civita ikke ville tatt i med ildtang. Det er synd, for er det ett sted i Norge den type problematisering av skyggesider ved demokrati som man finner i liberale miljøer i andre land, burde passe inn, er det nettopp i tankesmien Civita.
Nå derimot mener massen den har rett til å pålegge og gi lovs kraft konsepter unnfanget rundt bordene ved stamkaféen. Jeg tviler på om det har vært andre perioder i historien der massene har fått regjere så direkte som i vår tid. Derfor snakker jeg om hyperdemokrati.
– José Ortega y Gasset, La rebelión de las masas
Da Civitas rådgiver Eirik Løkke på et møte under Arendalsuken ifjor sommer (sendt 1-2 uker senere på radio) stilte spørsmål om esende offentlig sektor var en negativ side ved demokrati, var dette et lite unntak som egentlig bare bekrefter regelen. Men det viser også at tankesmien virkelig kan hvis den vil. Det er ikke nødvendig å være rammet av en variant av «Trump Derangement Syndrome» («Liberal Democracy under Siege Derangement Syndrome»?). Det må være mulig, som mange liker å si, å ha to tanker i hodet samtidig.
Det må være mulig å bekymre seg for det liberale demokratis fremtid samtidig som man bryr seg med dets skyggesider.
Den store norske fortellingen bygger på et demokratisk ideal forankret i norsk forfatningshistorie, med stor tro på flertallsstyre. Det er en tradisjon som i forhold til andre vestlige demokratier har vært lite preget av dyptgående skepsis til ubundet folkesuverenitet og frykt for flertallstyranni. Til tross for at domstolskontroll formelt sett har lange historiske røtter i Norge, har befolkningen i praksis vært relativt lite opptatt av behovet for å beskytte minoriteter og enkeltindivider og hindre maktmisbruk ved å binde flertallsstyret gjennom rettsregler og domstolskontroll. Domstolene har også vist tilbakeholdenhet når det gjelder å bruke sin potensielle makt.
– Johan P. Olsen, Folkestyrets varige spenninger (kap. 1: Levende folkestyre?; Motforestillinger)
Statsviternestor Johan P. Olsen har sagt at nordmenn i liten grad har skepsis til ubundet folkemakt og frykt for flertallstyranni. Under en paneldebatt i regi av Klassekampen under Arendalsuken i 2018 ga Elin Ørjasæter uttrykk for at hun ble skremt av et ønske om demokratikritikk i samfunnsdebatten. Når en samfunnsdebattant så vant med ukonvensjonell tenkning uttrykker seg slik, er det kanskje tydelig at man har en utfordring? En utfordring som Civita kan ta? Alternativet er vel å slå seg til ro med samfunnets tilfredshet med flertallstyranni?
Hvis det liberale i liberalt demokrati er viktig for Civita, burde vel tendenser i det moderne demokrati til ikke å være så liberalt, til å gå utover de liberale grenser, være en av de fremste fenomener en liberal tankesmie burde ta tak i? For det er vel et liberalt demokrati Civita ønsker seg, ikke det José Ortega y Gasset kalte hyperdemokrati?
En viktig bok
Burde Mathilde Fasting ha skrevet en annen bok? Nei! Jeg bare påpeker at det er noe som med fordel kunne vært der i tillegg, ikke nødvendigvis i Fastings bok, men fra den tankesmien hun er en del av. Når det er sagt, er det ikke sikkert at det er så veldig lurt i bokens vurdering av truslene mot demokrati, å undervurdere den trusselen som ligger i misnøye med det liberale demokratis utilstrekkelige liberalisme/frihet. Det er selvsagt mulig å overvurdere den også, men når den ikke synes å være med i det hele tatt, er det nok snakk om en undervurdering.
Mathilde Fasting har skrevet en viktig bok. Den som ønsker å være orientert om demokratitenkning, bør kjenne til Fukuyamas tenkning. Ens kjennskap bør være utover den tabloide fremstillingen at Fukuyama mener at det liberale, kapitalistiske demokrati er en historiens endestasjon i bokstavelig, fysisk forstand.
Jeg leste selv Fukuyamas bok om historiens slutt sommeren 2014, og min oppsummering av Fukuyamas historiesyn er at han mener at det liberale, kapitalistiske demokrati har visse drivkrefter (anerkjennelse/verdighet) som gjør at denne samfunnsformen er på det høyeste nivå, ikke at det er en fysisk nødvendighet at alle samfunn blir eller forblir slik. Så kan man selvsagt diskutere det historiesynet, men man bør diskutere med utgangspunkt i det, ikke den tabloide fremstillingen.
Fastings bok gir en god introduksjon til Fukuyams tenkning. Boken er en lettlest gjennomgang som gir leseren et oppdatert bilde av Fukuyamas tanker om demokrati.
