Temperaturen stiger, og industrielle CO2-utslipp bidrar til utviklingen. Er CO2-skatt en løsning for raskere overgang til fornybar energi?
Temperatur og CO2
Fjoråret, 2019, er det nest varmeste året som er registrert siden pålitelige temperaturregistrering begynte i 1880. Året var 0,98 grader varmere enn gjennomsnittet for 1951-1980.
Varmerekorder føyer seg inn i en trend: de siste fem årene er den varmeste perioden som er registrert. Det siste tiåret var 0,6 grader varmere enn snittet for 1980-2010. Den globale temperaturen er over 1 grad høyere enn 1850, da mennesket hadde sluppet ut 3 prosent av våre totale CO2-utslipp. Halvparten av industrielle CO2-utslipp har blitt sluppet ut etter 1980.
Kritikerne innvender at 140 år blir for nanosekunder å regne hvis man omgjør jordklodens eksistens til et 24-timers perspektiv. Vi må se på klima i 10 000 års sykluser, sies det gjerne, fra istid til varmetid.
Dette forsterker derimot kun belegget for menneskeskapt oppvarming. Det har riktig nok vært varmere perioder enn nåtiden; da Norge ble befolket etter forrige istid for 9 000 år siden var kloden varmere enn snittet for 1950-2019. Men det er nettopp hurtigheten i de siste hundre års temperaturøkning som gjør nåtidens oppvarmingsperiode historisk avvikende.
Noe av temperaturøkningen skyldes at den lille istiden fra 1500 til midten av 1800-tallet opphørte, men selv i et 20 000 års perspektiv er vi trolig inne i en av klodens varmeste perioder. Og dette har altså forekommet på et nanosekund.
Det er ikke den ene varmegraden som gjør utslaget, men at økningen manifesterer seg i ekstremtemperatur i deler av kloden. Global oppvarming avverger ikke nødvendigvis kulderekorder i vinterstid, men det fører til flere avvikende varmeperioder, slik økningen i hetebølger de siste årene demonstrerer.
Mange faktorer påvirker klima, og det er en viss faglig usikkerhet om CO2s innvirkning. I et større tidsperspektiv, er det vanskelig å se en direkte sammenheng mellom CO2-nivå i atmosfæren og temperaturen på kloden. Dette blir brukt som argument av de som mener korrelasjonen mellom industriell aktivitet og temperaturstigning er tilfeldig eller overdreven.
Kilde: U.S. National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA)
Skeptikerne påstår ofte at økt solaktivitet har stått for mesteparten av temperaturstigningen. Flere har lenge predikert at vi står overfor en periode med global nedkjøling, i strid med forskningskonsensus, siden solen muligens vil gå inn i en periode med lavere aktivitet.
På det punktet har skeptikerne fått rett: solaktiviteten har vært nedgående de siste årene. Men til tross for dette, stiger temperaturen. Det er stadig mindre korrelasjon i forholdet mellom solaktivitet og temperatur de siste 50 årene. Temperaturen synker mindre i perioder med lavere solaktivitet, mens snittet gradvis øker, ettersom økte CO2-nivåer gjør at mer av varmen fra sola forblir i atmosfæren.
Kilde: NASA
Effekten av global oppvarming
Mange faktorer påvirker klima – fra midlertidig naturfenomener til sykliske temperatursvingninger – men det betyr ikke at man kan neglisjere menneskets påvirkning på temperaturen. Selv om vi skulle gå inn i en midlertidig nedkjølingsperiode grunnet lavere solaktivitet, slik denne grundige rapporten hevder, er det fremdeles grunn til å bekymre seg over de langsiktige klimaeffektene av høye CO2-utslipp.
Effektene av klimaendringer er ikke noe som står foran oss, men noe som allerede påvirker oss. Klimaskeptikere har en tendens til å godte seg over klimaprediksjoner som har slått feil. Det er riktignok underholdene å se på Al Gores apokalyptiske Inconvenient Truth, å lese forskerne som på syttitallet spådde istid i år 2000 eller de som spådde isfritt arktisk innen et tiår på nittitallet.
Men da er det rett og rimelig at vi også ser på klimaanalyser som har advart mot pågående klimaeffekter. En australsk klimarapport fra 2008 forutså at landets skogbrannsesong ville starte tidligere, pågå lenger og være mer intens innen 2020 grunnet et varmere og tørrere klima. Det bør man ha i bakhode i det flammene sluker menneskeliv, tusenvis av hjem og millioner av dyr.
Klima er vanskelig å forutse, og klimamodeller kan ikke inkorporere alle faktorene som påvirker temperatursvingninger. Hvis man ser på klimaprognoser i sammenheng med empiri er det ingenting som tyder på at moderne klimaforskning er vranglære. Dessverre preger ofte sensasjonalistiske overskrifter mediebilde, uten at det gir et realistisk overblikk av forskningen.
Selv om alarmistene har lite belegg for sine dommedagsprofetier, bør man ta troverdige klimaprognoser på alvor. FNs klimarapport forutser mer tørke og matreduksjon i sør, og isbresmelting med påfølgende havstigning som potensielt kan oversvømme kystnære områder. Det foreligger god dokumentasjon på at økt havtemperatur fører til flere orkaner, hetebølger og ekstremnedbør.
Enkelte effekter ser vi allerede: de siste tre årene har antallet som daglig lider av underernæring økt med 30 millioner, til 820 millioner mennesker. Hver dag dør 20 000 mennesker av sult og sultrelaterte årsaker. Grunnen til at mange sulter er sammensatt – ikke minst skyldes det mangel på billig og tilgjengelig energi – men den negative utviklingen skyldes trolig også økt tørke og ekstremvær.
Det er vanskelig å være skråsikker på omfanget av klimaendringer. De mulige positive effektene har formodentlig bitt underkommunisert. Økt temperatur kan skape bedre dyrkingsforhold i nord, som store deler av Canada og Russland. CO2 (og fossil energi) har også vært en bidragsyter i påskogningen som har foregått de siste hundre årene i store deler av verden.
Vi må heller ikke undervurdere at mennesker er ekstremt tilpasningsdyktige – opp til ett punkt. Teknologi og lokal migrasjon vil kunne begrense problemene; vi lever tross alt i en tid der andelen som dør av ekstremvær aldri har vært lavere.
Men dersom Klimapanelets (IPCC) advarsler inntreffer, vil enkelte sørlige og kystnære områder kunne bli ulevelig. Det er urealistisk å tro at masseutvandring er en løsning. Tenk bare på de geopolitiske konsekvensene av den syriske flyktningkrisen. Mennesker er ikke varer, og forflytninger på tvers av kulturer og økonomier medfører store spenninger.
Kilde: HumanProgress
En politisert debatt
En del skeptikere beskylder flertallet av klimaforskerne for å være ideologisk motiverte, og medier og interessegrupper for å overdrive konsekvensen av klimaendringer. Man går imidlertid i samme felle dersom man kun belager seg på forskere som støtter eget syn. Den rasjonelle tilnærmingen bør være å lytte til konsensus og studere faktagrunnlaget som er tilgjengelig.
Klimadiskusjonen er dessverre unødvendig politisert; en del på høyresiden oppfatter «klimaalarmisme» som et påskudd for å skattlegge og regulere mer, mens mange på venstresiden bekrefter dette inntrykket ved å betrakte «klimakampen» som et påskudd for å avskaffe kapitalismen.
Dette er beklagelig. Forståelse for menneskets natur og sosiale sameksistens er en forutsetning for å løse klimautfordringene, og da kan vi ikke la våre fanatiske og utopiske venner på venstresiden monopolisere klimadiskusjonen.
Klimaendringer er utvilsomt en akilleshæl for tilhengere av kapitalismen, nettopp fordi det er lite belegg for at en uregulert markedsøkonomi vil iverksette raske nok utslippsreduksjoner. Enkelte av de som erkjenner menneskeskapte klimaendringer tar derfor til orde for at dette er «et alvorlig problem som ikke bør løses«
Markedsøkonomi og energi
Det er derimot mulig å løse nåtidens klimautfordringer i samsvar med økonomisk frihet og fortsatt vekst. Dette avhenger imidlertid av en effektiv overgang til fornybar energi. Dersom de mer pessimistiske klimascenarioene realiseres, øker sannsynligheten for autoritære politiske tiltak og økt statlig innblanding i fremtiden.
Omtrent all økonomisk aktivitet innebærer store CO2-utslipp, enten det gjelder produksjon eller forbruk. Dette skyldes at 3/4 deler av verdens energiforbruk er fossile. Det har vært en stor økning i andel fornybar energi, spesielt innen elektrisitet, ledet an av sol- og vindkraft. Likevel øker energibehovet globalt i tråd med befolkningsveksten, og spesielt Kina og India har bidratt til å holde kullforbruket oppe.
Økt utslippfri elektrifisering av økonomien – også i Norge hvor elektrisitetsandelen er relativ høy – er en effektiv metode for å redusere utslippene. Elektrisitet står fremdeles kun for 20 prosent av verdens energiforbruk, selv om andelen er økende. Studier har vist at fornyelse av eksisterende vannkraftverk vil øke kraftproduksjonen betydelig, men at skattesystemet står i veien ved å gjøre dette mindre lønnsomt enn utbygging av andre energikilder.
Vi er allerede i en situasjon der fornybar energi er blitt rimeligere enn fossile brennstoff uten subsidier. Det har vært en eventyrlig innovasjonsutvikling på dette feltet bare de siste årene. Dette ser man også i aksjemarkedene: mens kullselskaper nesten har mistet all verdi og oljeaksjer sliter, har det vært en solid oppgang for miljøteknologiaksjer. Markedets signal er tydelig: klimavennlig energi er fremtiden.
Fornybar energi er dog i en tøff konkurransesituasjon med fossilt brensel, ettersom kullkraftverk og oljefelt allerede er utbygget og innehar en stabil infrastruktur. Energien fra vind, vann, sol og atomkraft er langt rimeligere enn fossile brennstoff når infrastrukturen er på plass, men det har naturligvis en kostnad å etablere og teknologiske utfordringer å skalere.
Det er kun et spørsmål om tid før fornybar energi vil gjøre fossil energi overflødig. Spørsmålet er imidlertid om vi har denne tiden til rådighet, eller om det er grunnlag for en politikk som fremskynder denne utviklingen.
CO2-skatt og det liberale prinsipp
CO2-skatt er ingen vidunderkur mot CO2-utslipp, men det vil skape insentiver til en raskere overgang til fornybar energi. Dette vil primært påvirke industrien, men også forbrukervalg, noe skattefordelene ved elbil viser.
Mange nordmenn har en sunn skepsis til slik beskatning; skattenivået nærmer seg tross alt et bristepunkt. Norges CO2-avgift, som ble innført i 1991, fremstilles av myndighetene som vårt «viktigste virkemiddel for å sikre lavere utslipp av klimagasser”, men den oppfattes av mange som nok et påskudd fra grådige politikere til å øke skattene. Også i Canada er regjeringens nylig innførte CO2-skatt upopulær.
CO2-skatt bør ikke brukes som et påskudd for høyere skatt, men som en metode for mer fornuftig skattelegging. Det er riktignok ingen enkel øvelse å være for store skattekutt og samtidig forsvare en CO2-skatt, men dette kan kombineres. Så lenge vi har en stat, behøver den penger. Da det er legitimt å beskatte eksternaliteter, utilsiktede konsekvenser av økonomisk aktivitet som berører utenforstående aktører.
For at hvert menneske skal ha maksimal frihet, kan ikke den enkeltes frihet gå på bekostning av andres. Frivillige avtaler i et marked tar sjeldent hensyn til eksternalitieter. Dette er en av årsakene til at vi trenger en rettsstat – en uavhengig part – til å vurdere slike tilfeller. Et fritt samfunn må kunne regulere aktiviteter med uheldige, utilsikdede konsekvenser, selv om de involverte aktørene tjener på avtalen.
Slike eksternaliteter dreier seg ofte om miljøpåvirkning. De fleste tilfeller av miljøskader løses gjennom velfungerende eiendomsrettigheter. Det er en opplagt krenkelse å dumpe avfall i en elv som renner over til naboens eiendom. Andre eksternalitieter er vanskeligere å avgjøre, og legitimerer mer politisk innblanding for å verne om borgernes frihet og sikkerhet. Dette gjøres allerede, og det er gode grunner til at dette også bør omfatte CO2.
Et fremste eksempel er utnyttelsen av havet og dets ressurser. Ettersom det er vanskeligere å stadfeste eierskap i bevegelige hav enn på stabile land, er fiskekvoter nødvendig for å organisere eiendomsrett i havet. Fiskekvoter regulerer haveiendom på tilsvarende vis som et eiendomsmarked, men det forutsetter en mer aktiv og formalisert politisk tilnærming.
Lokal forurensning er enda vanskeligere å avgjøre. Luften, som havet, er mobil og dermed ikke direkte målbar over andres eiendom. Rettsvesenet kan ikke sørge for at de forurenser luften kompenserer de berørte, på tilsvarende vis som at naboen kompenseres for avfallsdumping. En rettsstat er derfor nødt til å avgjøre på forhånd graden av akseptabel forurensning, gjennom å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Så fremt det foreligger et tak på en forurensende klimagass, bør den prises gjennom skatt. Dette gir insentiver til å produsere bedre løsninger uten å stanse økonomisk aktivitet.
CO2 er mer komplisert siden det ikke er en forurensende gass. Mennesker blir ikke direkte berørt, men indirekte gjennom økt temperatur. Konsekvensene er globale fremfor lokale. Dersom man med stor sannsynlighet kan fastslå at mennesker vil bli berørt negativt av høye CO2-utslipp, består likevel det samme prinsippet. Prising av CO2 kan fungere på en lignende måte som fiskekvoter, ved at det skaper eiendomsrettigheter til CO2-forbruk.
En nødvendig inngripen?
Det er viktig å ha respekt for at all skatt innebærer en kostnad for folk. CO2-skatt vil gjøre energi dyrere og dermed påvirke folks frihet og velstand, men det er også en avtagende kostnad. Dersom det bidrar til at markedet skifter fra mer primitive energikilder, spesielt kull, vil det være sparsommelig på sikt.
Man bør derimot ikke innføre nye og økte skatter i høyskatteland som Norge. Men sammenlignet med skatt på inntekt, formue, eiendom eller selskap, er CO2-skatt å foretrekke. Det samsvarer også mer med en markedsøkonomiske prinsipper enn subsidiering av fornybar energi, og det er mindre inngripende enn andre klimatiltak.
Det kan hende at klimaendringer er et problem som markedet løser selv gjennom energi- og teknologiutvikling, eller noe som ikke bør løses politisk i det hele tatt. Jeg er ikke overbevist, og oppfordrer derfor til bidrag i diskusjonen.
Takk til Snorre Sundsbø for stimulerende diskusjoner som har gjort meg mer bevisst på effektene av klimaendringer.
