Denne gangen handler saken om 14 år gamle Lucas opprinnelig fra Narvik, som en desemberdag rett før julaften i 2011 ble bortført av sin far og tatt til Libya. Guttens mor, Kristel Jektvik, har ikke sett sønnen siden han var 6 år gammel. Hun håper myndighetene skal hjelpe henne med å få ham hjem.
For drøye to år siden, på guttens bursdag i 2017, tok faren kontakt med politiet. Han har kontaktet dem flere ganger siden via meldingsappen Messenger. Der sier han at han ønsker å frivillig komme hjemover og levere tilbake sønnen.
– Han har vært i kontakt med oss flere ganger, stort sett over Messenger. Han sier at han ønsker å returnere til Norge med Lucas, sier politiadvokat Siv Remen.
Imidlertid er det lite Nordland politidistrikt klarer å gjøre med saken. Lucas har ikke lenger gyldig norsk pass. Derfor trenger de visum for å komme seg til Norge, men den norske ambassaden i Libya er stengt av sikkerhetsmessige årsaker.
– Vi har gitt ham veiledning for hvordan han kan komme seg til Norge. Men papirene må han få fra de riktige myndighetene, sier hun.
Videre viser det seg utfordrende for myndighetene å sende et norsk nødpass til gutten slik at han kan reise hjem.
– UD kan bistå norske statsborgere med reisedokumenter. Hvis det handler om å utstede reisedokumenter til utenlandske statsborgere, må det først være fattet et vedtak av UDI, sier kommunikasjonsrådgiver Ane Haavardsdotter Lunde i Utenriksdepartementet.
UD vil ikke kommentere saken noe ytterligere.
Morens bistandsadvokat, Lise-Marthine Jensen forteller at de har forsøkt å få hjelp av norske myndigheter for å få Lucas hjem igjen, uten hell. De føler seg som en kasteball i systemet, mellom UD, UDI og Justisdepartementet.
– Nå må norske myndigheter komme på banen for å finne en løsning i denne saken, sier Jensen.
Jensen mener det er plausibelt at norske myndigheter bryter den europeiske menneskerettskonvensjonen, fordi barnets beste ikke er blitt lagt vekt på i lovverket. Dessuten påpeker hun at Norges vurdering betyr at det er hull i lovverket om frivillig tilbakeføring av bortførte barn.
Moren har selv to ganger vært i Libya, med livet som innsats, i et forsøk på å få tilbake sønnen via rettssystemet. Den ene gangen var hun der i tre måneder, men dessverre tapte hun likevel. Hun ble også nesten bombet, og opplevde andre farlige situasjoner, i det krigsherjede landet.
– Rettssystemet er ikke sånn som her, eller egentlig som noen plasser. Grunnen til at jeg tapte saken, var at jeg ikke var muslim, det sa jo dommerne, sier Kristel.
Faren er selv libysk statsborger, men hadde oppholdstillatelse i Norge før han dro. Moren er norsk statsborger.
Så langt har intet skjedd i saken med Lucas. Verken Høyre, Venstre eller KrF ser ut til å være villig til å bla opp noen kroner for å hente gutten hjem.
Det er et hensyn å ta til skattebetalerne her, men det hensynet er neppe tungtveiende nok. Ressursene som kreves for å få gutten tilbake, er sannsynligvis ikke de største. Alternativt kan man i verste fall argumentere for at disse kan hentes inn ved en pengeinnsamling.
Fremdeles optimistisk
I mellomtiden har ikke moren Kristel mistet håpet. Hun venter tappert på at den lille sønnen hennes skal komme hjem igjen.
– Lucas er norsk og Norge burde jo hjelpe et norsk barn, sier Kristel.
Lucas beskrives som en aktiv gutt, som likte å drive med bryting, leke sjørøver og ikke minst bygge med Lego. Sistnevnte var en favoritt. Han brydde seg om hvordan folk rundt ham hadde det, også de to eldre søsknene.
Saken ble først omtalt på TV2.
