Så rant det over for FrP. En godt timet sak å gå ut av regjering på, og i rette øyeblikk. Ernas drøm om borgerlig flertallsregjering ble et realisert mareritt. Hvor mye vil Erna la seg herse med av Stortinget?
Siv Jensens pressekonferanse sammen med resten av ledertrioen (Listhaug, Søviknes) og parlamentarisk leder Hans Andreas Limi ble testamentet over FrPs tid i regjering. Det var de fire årene de regjerte bare med FrP som var gullstandarden. Det var med utvidelsene (først V, så KrF) at nedgangstidene begynte. Ingen tvil om at skyldplasseringen har begynt. Det er de såkalte sentrumspartiene Venstre og KrF som skal få skylden for at flertallsregjeringen ble så upopulær. Kompromissene ble for mange, og regjeringen ble grå. Regjeringsslitasje heter det på normalsproget. Men i FrP har de en egen ordbok. Der mindretallsregjeringer skal få viljen sin (hvis FrP er med), og vippepartier i Stortinget skal underordne seg fordi de er små. Slik går det når FrP glemmer sin egen historie (1986, 1987).
Vi får vel tro Siv Jensen på at FrP var lei av kompromisser, og at partiet var lei av hele regjeringen. At denne følelsen har bygget seg opp over tid. Det var om å gjøre å finne den rette saken å gå av på, og det rette øyeblikket. At det ble nå, var ikke så rart. Bekjempelse av terrorisme, innvandring og islam passer godt til å pynte opp FrPs blankpussede våpenskjold foran 2021-valget. Å høre regjeringens nr. 2 levere en så grusom salve mot egen regjering som hun gjorde før helgen, gjorde fallhøyden for stor. Det var umulig å bli. FrP tok selv regi på situasjonen, ved å velge å gå ut.
FrPs linjevalg er klart; partiet føler seg ikke bundet av Granavolden-plattformen (firepartiregjeringens politiske grunnlag), og skal bare markere egen politikk i Stortinget. Nokså naturlig for et parti i opposisjon. Ved å støtte Erna Solberg som statsminister vil FrP unngå å få skylden for å innsette en rødgrønn regjering. Ved å plassere skylden for regjeringens slitasje og motbakke på Venstre og KrF skal Høyre og Erna foran 2021 tvinges til å tenke gjennom forholdet til FrP og sentrum på nytt. Kanskje har Venstre og KrF tatt såpass skade av samarbeidet med FrP at de havner under sperregrensen i 2021. Selv om det blir rødgrønt flertall vil borgerlige velgere få fire år til å venne seg til at opposisjonen er Høyre og FrP. Ingen andre.
Venstre og KrF kan få flere statsrådsposter og nye muligheter til å vise frem sin primærpolitikk, som så må kompromisses på i møtet med Stortinget. Kanskje kan et hevngjerrig FrP tvinge regjeringen i armene på Ap. En mer sentrumsorientert politisk kurs, med andre ord.
Hvordan skal Ap møte den omdannede regjeringen Solberg? Ved å komme regjeringen i møte kan Ap få gjennom mer av sin primærpolitikk frem mot 2021, ut fra tankegangen om at kortene deles ut på nytt i 2021. Utfordringen for Ap er å holde på de rødgrønne partiene. Går Ap solo vil møtet med sine gamle (og eventuelt noen nye) partnere i 2021 bli vanskelig.
Hva blir historiens dom over FrP – og over Erna Solberg? Det er åpenbart at Erna undervurderte de politiske forskjellene mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. Det var utfordring nok at regjeringen ble utvidet med Venstre efter valget i 2017. FrP klarte aldri å modnes som regjeringsparti. En populistisk «hardliner»-fløy var i konstant opposisjon til sin egen regjering. Hverken statsministeren eller FrPs ledelse klarte å omdanne FrP til å være et regjeringsparti som erkjenner at koalisjon innebærer kompromisser. Det er alltid vanskeligere å ta ansvar for helheten enn bare å fremme sin egen politikk. Det er vanskelig å erkjenne at man er et fløyparti, og at det politiske flertallet ligger et annet sted. FrP kan minne om Ap før 1928, da kong Haakon tvang de revolusjonære til å ta politisk ansvar. Holdningen er sammenfallende: Vi er i opposisjon til velgerne gir oss flertallet! Da må FrP vente lenge. Kanskje vil FrP innse at uten vilje til kompromisser i regjering, må de påvirke politikken som føres indirekte gjennom sin konstante tilstedeværelse?
Kåre Willoch har uttalt at «en mindretallsregjering er i fare hvor enn den går, og spesielt hvis den går til Stortinget.» Erna Solbergs regjering er igjen i mindretall. Solbergs regjering risikerer å bli nedstemt i Stortinget, der et hevngjerrig og markeringsopptatt FrP er på vippen. Regjeringen har to andre alternativer; Ap – eller SP + SV. Alle andre enn regjeringen er interessert i at regjeringen blir sittende lengst mulig, og seigpines.
Klarer Erna Solberg å blåse nytt liv i regjeringsprosjektet? Hun har en unik sjanse til å gi regjeringen nye, friske ansikter, og en oppdatert politisk kurs. Kanskje ser hun til kontinentet for inspirasjon, og tilbyr MDG plass i regjeringen. Da vil hun splitte de rødgrønne, og gi MDG sjansen til å vise sin påståtte blokkuavhengighet. Det ville være et dristig skritt, som plasserer FrPs uttreden fullstendig i skyggen.
