I Politisk kvarter onsdag 15. januar satt stortingsrepresentant Jon Helgheim fra Fremskrittspartiet og sa:
Vi tar dissens og protesterer sterkt.
Videre kunne han fortelle:
Å ta dissens er det mest alvorlige vi kan gjøre uten å gå ut av regjering.
Det er riktig at dissens er det mest alvorlige et regjeringsparti kan gjøre uten å forlate regjeringen, men ikke nødvendigvis. Det er nemlig to typer dissens, grunnlovsdissens og avstemningsdissens.
Grunnlovsdissens er den mest alvorlige formen, og det er altså denne formen som skulle vært benyttet dersom det inntrykket stortingsrepresentant tydeligvis forsøkte å skape, skulle stemme med virkeligheten.
Grunnlovsdissens innebærer at medlemmer av Statsrådet reserverer seg – eller protesterer med Grunnlovens egen ordbruk – mot Kongens/Kronprinsregentens beslutning. De som gjør dette, fritas da også fra konstitusjonelt ansvar for beslutningen. Grunnlovsdissens har ikke vært benyttet i nyere tid.
Avstemningsdissens er kun en protokollføring av at noen regjeringsmedlemmer har stemt mot. Denne formen for dissens fritar ikke fra konstitusjonelt ansvar for beslutningen. Avstemningsdissens kan heller ikke med rette hevdes å være det mest alvorlige uten å gå ut av regjering.
Kristin Clemet, tidligere statsråd, skrev om saken i Minerva:
Hvis FrP har tatt dissens, må det i så fall bety at saken har vært behandlet i statsråd, noe som virker utenkelig. Dette er ikke en sak som krever en avgjørelse i statsråd.
Vårt Lands politiske redaktør er sikrere:
Men Frp har ikke har tatt dissens, og dermed ikke «brukt det sterkeste kortet» de kan bruke. Dette gjøres kun dersom en sak behandles i statsråd. En hjemhenting av en familie er ikke en stor nok sak til å behandles i statsråd.
Dette får vi bekreftet fra Statsministerens kontor, som svarer i en e-post:
Regjeringen besluttet i fjor høst at vi ville forsøke å hente ut det syke barnet. Det innebar at et søsken og mor også måtte returneres. Frps holdning har vært at barnet kunne hentes til Norge, men ikke hvis det også innebar at mor ble returnert. Frp stilte seg derfor ikke bak regjeringens beslutning.
Saken ble behandlet på vanlig måte og ble ikke behandlet i statsråd. Dersom saken skulle vært behandlet i statsråd, ville Frp tatt formell dissens, slik det har vært gjort i enkelte saker i tidligere regjeringer.
Vi har altså fått bekreftet at dette er en sak som kun ble behandlet i såkalt regjeringskonferanse, men de(t) formelle vedtak er fattet i det enkelte departement, som i dette tilfellet utenriksministeren er konstitusjonelt ansvarlig for.
Var dette en sak som skulle behandles i statsråd, kunne statsrådene fra Frp tatt dissens, men for at det skulle vært det mest alvorlige Frps statsråder kunne gjøre uten at partiet forlot regjeringen, måtte det vært en grunnlovsdissens, og den typen dissens i regjeringen har altså ikke vært benyttet i nyere tid.
[wprpi title=»Mer fra Liberaleren…» post=»5″ icon=»show» cat_id=»3008,3009,3010″ tag_slug=»FrP, grunnloven, innvandring, Jon Helgheim, regjeringen, regjeringssamarbeid, statsrett»]
