Foto: Monica Løvdahl
Gratulerer så mye med det ventende barnet til MDG-byråd Hanna E. Marcussen! Det er utrolig rørende når menneskers drømmer bringer lykke og går i oppfyllelse. Graviditeten har vært oppnåelig takket være fertilitetsklinikken Storken i København og en donor. Hun forteller til Dagbladet at årene gikk uten at hun klarte å finne den rette, og ble dermed ufrivillig barneløs. Så kom hun til et tidspunkt i livet der valget sto mellom å bli mamma på egenhånd, eller ikke i det hele tatt. Da det selvsagt var et vanskelig valg, brukte hun langt tid på å bestemme seg, men etterhvert falt valget på det første. Fødselen er for øvrig forventet i juni.
Å få genetisk egne barn, er viktig for mange. Marcussen tror enslige som velger assistert befruktning tar et veldig bevisst valg, og har tenkt gjennom sine forutsetninger, før de får barn. Hun ser ingen grunn til at ikke enslige også kan bli gode foreldre. Men det er ikke teknologien som stopper dem. Assistert befruktning gjennom inseminasjon er i Norge ikke lovlig de jure å benytte seg av for enslige, bare gifte par og samboere. Imidlertid er det lovlig de facto gjennom land som blant annet Danmark. Det vil si at det er lovlig å få utført i Norge, men at man har lov å dra til utlandet en plass hvor det er lov for å få det til likevel.
Andre former for assistert befruktning, som eggdonasjon og surrogati, er fullstendig forbudt i Norge, også for gifte par og samboere. Kvinner i Norge har i dag ikke friheten til å gjøre slik som de selv ønsker, med deler av sin kropp. Debatten om eggdonasjon er dog ikke bare en diskusjon om frihet, men også om likestilling. I Norge er sæddonasjon lovlig. Det medfører at den lovlige valgfriheten for en kvinne som vil ha barn, er færre enn hos en mann. Diskrimineringen av kjønn i lovverket begrunnes med at det er større tekniske komplikasjoner for en kvinne å donere bort eggene sine, enn sæd til en mann er. Helsedirektoratet konklusjon da de gjennomgikk loven i 2015, var derimot at egg- og sæddonasjon medisinsk sett er “nokså likt”.
Motstanden mot å bruke teknologi for å få barn, er forståelig. Det bryter med hvordan man vanligvis tenker over tradisjonelle familier, der barnet kjenner til og vokser opp hos sine biologiske foreldre. Alt tatt i betraktning er det svært lite som viser til at barn født ved assistert befruktning blir belastet av det, ifølge evaluering av Bioteknologiloven gjort i 2015. Argumentet for å fortsette med forbudet, måtte i så fall være at “gamlemåten” å få barn på, er “slik vi alltid har gjort det” – altså en appell til tradisjon. Eventuelt at det er “unaturlig” å få barn ved hjelp av reproduksjonsteknologi. Det er vanskelig å ta disse argumentene seriøst i en moderne tidsalder, all den tid vi nettopp gjør ting som er unaturlige. For eksempel å bruke PC, lese og skrive bøker, behandle pasienter med medisin, bo i hus, komponere musikk eller kjøre bil.
Bedre argumenter mot å opprettholde forbudet, går på at flere potensielle foreldre kommer til å øke sannsynligheten for juridiske konflikter om hvem som har rett på omsorgen av barnet. Her burde det være på plass klare lover med tydelig definerte begreper, slik at risikoen for tvil minimeres.
Uansett hva motstanderne måtte si, så har nok teknologien kommet for å bli.
