I følge NRK har fergetakstene i Nordland økt med 20-45% ved nyttår. Det samme skjer mange andre steder. Transportøkonomisk Institutt (TØI) opplyser at fergepassasjerene selv bare betaler om lag 30% av kostnadene. Resten subsidieres av fylkeskommunene.
VG: Nye fergepriser: – Vi kommer til å betale mer for fergene enn huslånet
Det er villet politikk i Norge å opprettholde spredt bosetning. Enorme beløp brukes hvert år på vedlikehold og utbygging av store og små veiforbindelser, drift av et omfattende flyplassnettverk, opprettholdelse av ulike offentlige tilbud over hele landet, og altså – subsidiering av fergesamband. De som har valgt å bosette seg i utkantstrøk, har gjort det med en rimelig forventning om at en slik politikk opprettholdes.
I lys av dette er det forutsigbart at mange lar seg provosere over prisøkningen. Ap-politiker Hilde Johansen fra Dønna spør seg i en kommentar til NRK hvor dyrt det skal være å bo i distriktene, og om byfolk ville funnet seg i tilsvarende inngrep i egen økonomi? Bompengestriden som har rast i byene de siste årene, antyder et svar på det siste spørsmålet: neppe! Synlige politiske endringer som øker levekostnadene for folk flest, er ikke populære hverken i byene eller på bygda.
Samtidig er det ikke en rimelig sammenligning. Mange av de største økonomiske konsekvensene av politikken som føres er forunderlig lite diskutert. En Oslo-boer må f eks ut med om lag det tredobbelte per kvadratmeter for boligen sin (SSB 2018: Oslo 58.761 vs Nordland 19.764). Prisnivået drives naturligvis av etterspørselen etter boliger i byene – flere vil bo enn det er boliger til. Men dette er også politiske valg, om enn noe mer skjult: vi kunne bygget både flere og rimeligere boliger med en annen og mer fleksibel politikk. Vanskeligheten ligger i å få politikerne til å la det bygges boliger de selv ikke kunne tenke seg å bo i. De stiller stadig strengere krav til boligstandard, hvor man kan fortette, hvor mange parker og grønne lunger det skal settes av areal til, hvor høyt man kan bygge, hvor mange rom (!) man skal ha, og ikke minst at du skal ha innvendig bod og snuplass for rullestol på do enten du trenger det eller ikke. Dette bidrar sterkt til gentrifisering gjennom å prise en stor del av befolkningen ut av boligmarkedet i Oslo. Samtidig legger det et press på de som allerede bor der med dårlig økonomi – særlig de i leiemarkedet – om å komme seg ut.
Så kan man kanskje innvende at det ikke er noen menneskerett å bo i byen, i alle fall ikke i sentrum. Og det er kanskje nærliggende å antyde at det samme gjelder for Nordland, i alle fall på en øy langt ute i havgapet på andres regning.
Byboere er billigere for spleiselaget enn øyboere, naturlig nok. Infrastruktur og offentlige tjenester kan rasjonaliseres og leveres mer effektivt i sentrale strøk. Byboerne betaler likevel det samme over skatteseddelen for sin andel av infrastruktur og tjenester, selv om det koster mye mindre å levere. Derfor er byboerne fine å ha med på spleiselaget som skjuler hva det faktisk koster å bo i de dyreste delene av distrikts-Norge. Kostnadsnivået er nå så absurd at ferjebilletter med 70% rabatt fryktes å føre til fraflytting. Da er det er kanskje på tide å fjerne insentivene for å bosette seg slike steder?
Det er mange som bor i de store byene, som knapt har råd til det lenger. De lever på marginene som det er, og levekostnadene stiger ufortrødent. De betaler allerede tre ganger mer enn mange andre for boligen de bor i, men spleiselaget forventer likevel at de også blir med og betaler for sytti prosent av den nevnte ferjereisen langt unna. Snakk om inngrep i folks økonomi!
Private valg bør ha private konsekvenser. Offentlig politikk som fører til dyre private valg der regningen plukkes opp av spleiselaget, bør vi slutte med snarest. Hvor dyrt bør det så være å bo i distriktene? Jeg vil foreslå om lag så dyrt som det faktisk er å bo der.
Derfor bør ferjebilletten dekkes av ferjepassasjeren.
