Da det gikk opp for den vesle kalven at han nettopp hadde blitt telt, begynte han å gråte. Når kua finner ut av dette, og hun også blir telt, blir hun fly forbanna. Etter det teller geitekillingen en lang rekke med andre dyr som absolutt ikke liker å bli telt. Spørsmålet “Skal jeg telle deg også?” blir nærmest tatt som en trussel. “Å nei, nå telte han deg også!” rauter kalven, for hver gang geitekillingen teller et nytt dyr. Så setter de på sprang etter den stakkars geitekillingen. Kalven, kua, oksen, hesten, grisen, katta, hunden, sauen, hanen. De blir rasende! Ingen av dem klarer å forsone seg med det horrible som nettopp hadde skjedd.
Slik går Alf Prøysens gamle eventyr fra 1957 om “Geitekillingen som kunne telle til ti”. Overføringen fra det virkelige livs hverdagslige holdninger, til dyrenes reaksjon i eventyret, er slående. Motivasjonen er den samme. Det er avvergende, moralistiske, fordømmende, forminske og forfordelende reaksjoner som møter den telleglade geitekillingen. Den samme reaksjonen som møter mange fredelige mennesker i det virkelige liv. For at noen skal telle, nei, det vil vi ha oss frabedt!
Opp gjennom tidene har det vært flere som har vært opprørte av telling og av å bli telt. Historien er fylt med oppfinnelser, oppdagelser, teknikker, mennesker og ideer, som har endret måten vi lever og har organisert samfunnet på; måten vi teller på, og hvem eller hva som har blitt telt. Vi som teller, har fått interdiktet kjeppjaget etter oss siden samfunnets begynnelse.
I 1854 angret den viktorianske romanforfatteren Anthony Trollope for å ha funnet opp postkassen. Han var redd den ville undergrave kjernefamilien. Postboksen ga den ordinære kvinne – middelklassekvinnen – muligheten til å fritt korrespondere med andre menn, uten å først få godkjennelse til det av sin bror, far eller ektemann. Trollope, som var tradisjonalist og barn av sin tid, klarte ikke å fordra tanken på at kvinner skulle ha denne kommunikasjonsfriheten. Kvinner skulle ikke ha lov til å telle på lik linje med menn.
Under samme tidsperiode var romanforfatteren Jane Austen, ironisk nok, bekymret for ungdom som satt hjemme og leste skjønnlitteratur. Dersom ungdommen skulle lese, måtte de på død og liv ikke lese romaner, dikt eller andre fiksjonelle verker. Når de satt, skulle de sitte med ryggen bent opp og kroppen rett fram. De måtte øve inn riktig etikette, lese salmer, bibelvers og historie, og skulle kunne sin bordbønn og amo, amas, amat, amamus, amatis, amant (latinsk bøyningsform) på rams. Ungdommen skulle ikke ha lov til å sitte og telle for seg selv.
Bilen så livets lys på slutten av 1800-tallet. Det ble datidens ekstremsport. Folk fryktet de nye, motordrevne kjøretøyene. Det klødde gjennom skallen helt oppunder indignasjonsbarken i hjernen vår etter å forby den slags telling. Dermed kom loven som påbød bilistene å kjøre bak en mann med rødt flagg, og han skulle ikke gå mer enn 50 meter fra bilen. Kanskje de bare ikke visste bedre på den tiden? I hvert fall likte de ikke telling!
Så kom radioen og fjernsynet, og like etter spillene. Fra langt nedi magen og ut av munnen så drøvelen vibrerer hører vi folkets røst skrike “Kan vi ikke la oss irritere igjen snart?!” atter en gang. Skremselspropagandaen om underlige tomler og bisarre firkantøyne vokste fort fram fra de som ikke vokste opp med disse innovasjonene. Muligens var det fordi de trodde barndommen deres, om enn langt fra perfekt, var bedre foruten dem. Selv om den ikke var det, “hvordan våger dagens unge å vokse opp på andre måter enn meg?”, tenkte de kanskje.
Man sluttet først å bli lei homofile tellere i 1972 i Norge. De neste tiårene forsto man stadig mer av telling. Farge-TV ble lovlig, telemonopolet ble opphevet og NRK fikk konkurranse, melk og brød ble tillatt å kjøpe etter klokka fem, kommunestyret bestemte ikke lengre strømprisen eller hvilken strømlevrandør du skal bruke, skateboard ble ikke lengre forbudt, renta ikke lengre fastsatt ved lov, og blasfemiloven ble også fjernet, og veldig mange andre små eller store skritt for det ukjente og de som er annerledes. De som telte, skulle endelig få leve i fred med det.
Vi forstår telling på en helt ny måte enn vi gjorde tidligere. For det som er med telling, er at det overhodet ikke er skadelig. Ja, faktisk helt harmløst, kanskje til og med litt sunt. Den som teller, utfører heller ingen tvang. Og det er ingens rett å ikke telles. Men å se, høre eller vite om at benytter seg av telling – det føles ekkelt, uhygienisk, unaturlig, ubehagelig, utrygt, usømmelig, upassende, ukristent, avskyelig, syndig, krenkende eller skummelt. Det er uhøflig, unormalt, tabu og noe vi ikke liker. Dette finner vi oss rett og slett ikke i. Telling går mot våre sosiale konvensjoner og skal straffes.
Likevel er det slik at noen lar seg skremme av telling. Antitelleforbudene er fremdeles tilstede. Flere har et anstrengt forhold til å bli telt av de som vil gifte seg med flere, av mennesker som vil ha samleie med andre på sine egne betingelser, de som tilfeldigvis er født et annet sted på kloden enn i Norge, livsnytere som vil ta sentralnervestimulerende stoffer, kvinner som vil gjøre med kroppen slik som de selv ønsker, syke som lever i smertehelvete, og en flust andre fredelige mennesker vi er redde skal telle oss.
Hos Prøysen blir heldigvis fornedrelsen av å bli telt vel verdt bryet for dyrene. I kampens hete ender de opp med å havne på en skute, og får panikk av faren for at skuta kanskje synker. Eventyret avsluttes ved at alle blir lettet over den tellekyndige geitekillingen, som kunne telle dem og fortelle dem at alt kom til å gå bra; skuta kom ikke til å synke. Vi får håpe våre folkevalgte snart oppdager den samme gleden med telling, som dyrene i eventyret gjorde. Det er tross alt stolthet i å være tolerant med tellere.
