Det finnes en grunnleggende forskjell på det private marked og den offentlige politikken. Politikk fungerer bare i det helt små
Politikk handler om å få flertall. Marked handler om å selge noe noen vil kjøpe. Siden mennesker er ulike, vil det i et privat marked tilbys en rekke ulike alternativer. Ulike klær. Ulike matvarer. Det er utrolig mye å velge mellom, og du kan bruke pengene dine på nøyaktig det du ønsker. I fremtiden vil du kunne kjøpe ting du ikke trodde kunne lages. Steve Jobs sa noe slikt som «spør ikke forbrukerne hva de vil ha, for de vet ikke hva som er mulig».
Politikken er annerledes. Den er basert på enighet. Vi har politisk tankeganger i det små også. Hva skal en familie ha til middag. Hvor skal de reise på ferie. I slike tilfeller er det små enheter med personlig tilhørighet og ofte felles interesser i å glede hverandre. Det er også slik at man i en familie tar hensyn til hverandre. I dag blir det min yndlingsmiddag og i morgen blir det din. Til tirsdag er det uansett fisk for det er sunt. I familier er det jo også mulighet til exit. Man kan skille seg eller flytte ut.
Politikken i det store er annerledes. Her skal man bestemme over alle. Snart kommer det en kamp om at alle skal slutte å spise kjøtt. I politikken er det ikke slik at Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti bestemmer annenhver «middag». Her er det den sterkestes rett. Vinneren tar alt og styrer nesten som vedkommende vil. Det er ikke tilfeldig at man har maktfordeling i alle rimelig siviliserte samfunn, for å bremse det største vanvidd.
Likevel er det en utbredt oppfatning at det offentlige er nødvendig for å skape mangfold som et motvekt til det ensrettede markedet. Stort sett støttet av økonomiske særinteressegrupper som vil ha mer penger til seg selv. Tenk pressestøtte. Tenk kunstnere. Det er riktig at det offentlige på noen områder skaper kunstig mangfold. Dette er imidlertid alltid innenfor rammene av hva makthaverne liker.
Vi har en avis for Kristelig Folkeparti og en for Senterpartiet. Vi har en for Arbeiderpartiet og en for de litt lenger ute på venstresiden. Vi har en for nynorskfolket og en for «intellektuelle». Vi har imidlertid ingen statsstøttet nazistavis, anarkistavis, liberalistavis, teknologiavis eller hjemmesitteravis. Vi har kunstige støtteordninger for utvalgte grupper. Konservative støtteordninger til fordel for de bestående makthaverne.
Det er markedet som har skapt mangfoldet. Liberaleren, YouTube-kanaler eller blogger ville aldri blitt skapt innenfor det offentlige. Systemet er nemlig også grunnleggende konservativt. Vil du ha et ensrettende og konservativt offentlig system eller radikalt og mangfoldig privat system?
Du kan ikke velge. Du må ta det politikerne gir deg. Sorry.
En annen og liberal verden er imidlertid mulig. Bli med på frihetskampen.
