FrP og KrF står i veien for regjeringens varslede rusreform. At et kristent avholdsparti sitter på bakbena må man forvente. FrPs motstand mot avkriminalisering er vanskeligere å akseptere.
Rusreformutvalgets konklusjon om at besittelse av narkotika til eget bruk ikke bør straffes, var en etterlengtet nyhet for alle som har kjempet for å styrke rusbrukeres vern i samfunnet. Nå er det krangling i regjeringen, og det er det selverklærte liberalistiske partiet for individuell frihet som stikker kjepper i hjulene for en nødvendig rusreform.
FrP mener at å ikke gi noen reaksjon til folk som blir tatt med en brukerdose er «å dra reformen for langt”. FrPs helsepolitiske talsperson, Åshild Bruun-Gundersen, utdyper: «Som mor og Frp-politiker vil jeg ikke akseptere at ungdom får et signal om at narkotikabruk er rett.»
Kanskje vi bør lytte til Listhaugs logikk likevel?
Som fersk folkehelseminister slo Sylvi Listhaug et slag for at folk måtte få lov til å «røyke og drikke så mye de bare vil.» Den liberale høyresiden støttet Listhaug mot ramaskrik fra helsepolitiske eksperter og sosialdemokratiske barnehagetanter. I prinsippet har Listhaug rett: helse er en privatsak. Jeg kan imidlertid ikke si at jeg delte mine liberale venners entusiasme for Listhaugs utspill. Når noen først innehar en slik rolle, bør man forvente mer enn simpel populisme. Alkoholmisbruk kan med rette sies å være et folkehelseproblem som rammer familier over hele landet, og når det diskuteres i offentligheten bør det gjøres på en seriøs måte.
Vi bør alle bestrebe objektivt gode helsevalg, ettersom helse og livskvalitet går hånd i hånd. Listhaugs utspill bar preg av en konsekvensfri frihet, og med det ga hun en viss legitimitet til at folk bør kunne drikke så mye de vil uten skam eller reaksjoner. Men det er nettopp frihetens selvregulerende mekanismer som gjør at en kultur kan fremme sunne og konstruktive holdninger i befolkningen uten statlig innblanding – eller en såkalt folkehelseminister.
Men Listhaugs prinsipp består: folk bør få ta egne valg for kropp og sinn. Enhver konsekvent person ville overført denne liberale logikken til rusmidler man ikke liker. Men når Listhaug snakker om hasj spesielt og «narkotika» generelt er dobbelstandarden slående. Noe av det siste hun gjorde som folkehelseminister før nyåret var å dra på anti-cannabis kampanje på videregående skoler. Grunnen var bekymringen over «normalisering og ufarliggjøring av rusmidler». Det var derfor viktig for FrP å understreke at cannabis fremdeles vil være forbudt under en rusreform, og advare mot legalisering. Mens Listhaug slo et slag for godt drikke i venners lag, likestiller hun bruk av mindre skadelige rusmidler omtrent alltid med misbruk.
Hvilken signaleffekt?
Uavhengig av bruksmønster, er det formålsløst å stigmatisere offerløse handlinger kun for «signaleffekten». Et forbud, med ulike straffereaksjoner, vil alltid bidra til dette. Dette gjelder også for folk uten rusproblemer som blir tvunget til russamtaler. Russtigmatisering bidrar til at mennesker med behov for hjelp isoleres og utvikler dårligere selvfølelse, noe som bare forsterker behovet for rus.
Hovedargumentet for Rusreformutvalgets forslag om avkriminalisering er at man i større grad vil behandle rusmisbruk likt. I dag møtes alkoholikere med forståelse, støtte og hjelp, mens vi oftere trekker oss unna og fordømmer personens handlinger når misbruket skyldes andre rusmidler. Dette har skapt en selvforsterkende subkultur som blir ansett som en ensartet gruppe, «narkomane», mens man i mindre grad generaliserer folk med alkoholproblemer.
Så til Listhaug og Bruun-Gundersen, en reell frihetsforståelse skiller mellom juridisk tillatelse og sosial anmodning. Muligheten til å ta dårlige valg er en nødvendighet; det finnes ingen viktigere signaleffekt hvis målet er at folk skal ansvarliggjøres i sine egne liv.
FrPs frihetsforståelse ser ut til å kun gjelde for det de allerede mener er et gode, som godt drikke, rødt kjøtt og Petterøes blå i venners lag. Det de ikke liker eller forstår bør forbys. Et slikt parti har vi ikke bruk for. Her har de en ting eller to å lære av ungdomspartiet sitt, og mest av alt Odd Børretzen som oppsummerer det som burde vært elementær kunnskap for alle.
