Da er julens tradisjoner igjen over for denne gang. Endelig, for mange av de som er lei av pliktløpet og gaveinnkjøpene til slektninger man ikke snakker noe med. Alt som starter på “J” er nå forbi. Julebordets flauser er nesten glemt, julekalenderen er tom, julefilmene er sett, juleribba er spist opp, julegavene er pakket opp, julenissekostymet er ryddet bort, julekransen er tatt ned, Jesus glemte vi av enda en gang – og januarsalget står for tur. Og alle julesangene har blitt spilt av minst ti ganger hver atter en gang, i år som i fjor. Du kan vel alle julesangene utenat nå, ikke sant?
Én sang som har fenget meg i julen, er “Jørgen Hattemaker”, av vår nesale venn Alf Prøysen. Kanskje ikke hans mest kjente julesang, kanskje ikke en julesang overhodet, men likevel. Sangen handler om to personer, og er skrevet i jeg-form fra Jørgen Hattemakers perspektiv. Jørgen Hattemaker er en stusselig fattigmann som livnærer seg på å lage hatter, sover i en seng av strå og knapt har råd til å “sug på tørre skorper og kæille det for mat”. Kong Salomo er en mektig konge med høy sosial status som vasser i en arvet overflod av rikdom, hvis hverdag er vilt annerledes fra Jørgen Hattemakers strevsomme arbeidsdager i Hattemakergrend. Deres liv er totalt forskjellige, som kontrasten i kvalitet mellom “Et dukkehjem” og såpeserien “Hotel Cæsar”.
Allerede fra første strofe av, får vi en smakebit på Prøysens liberale tendenser. Både Jørgen Hattemaker og Kong Salomo “kom nakne tel vår jord”, som det heter i sangen. Du kan jo klype deg på nesa for å få det til å høres ekstra autentisk ut. Jeg tolker dette som at Jørgen Hattemaker og Kong Salomo fundamentalt sett er like. Til tross for et enormt spenn i sosial klasse og materiell ulikhet, har de begge samme verdi i kraft av å være menneske. Det er overfladiske forskjeller på folk, men den viktigste verdien vi kan ha, er den verdien som ikke gjør forskjell på folk. Bak fasaden er vi egentlig alle like. Uansett hvor vi er født eller oppvokst, i hvilken grad vi er fysiologisk ulike, hvordan vi velger å leve livene våre og hva vi tror på, så har vi alle likt menneskeverd. Eller for å si det folkelig: Folk er folk.
Liberalismen er en likhetsideologi. Det er en rettferdig likhetsideologi. Den type ideologi du vil lære barna dine om. Under liberalismen, ser man at alle mennesker er like verdifulle, og følgene er at alle har de samme ukrenkelige rettighetene. Den kanadiske filosofen Will Kymlicka argumenterer faktisk i boka “Contemporary Political Philoshopy”, med grunnlag i Robert Nozick, at et meningsfullt begrep av frihet må innebære likhet, ellers kunne man jo for eksempel hatt et ubegrenset frihetsbegrep som for eksempel innebar at man kunne slavebinde andre (slik for eksempel Walter Block har argumentert for). Dermed er det slik at frihet og ulikhet ikke utelukker hverandre, men heller at frihet forutsetter likhet, og at likhet da er et grunnleggende liberalistisk prinsipp. Det er kompilerende verdier. Ingen frihet uten først å ha likhet.
Det skjulte dolket fra Prøysen mot overklassen, kommer fram i setningen “Sola skin på deg, så skuggen fell på meg”. Vi kan tolke dette som om Kong Salomon står i veien for Jørgen Hattemaker. Kongen er en byrde og en bremsekloss for Jørgen Hattemakers liv. Således er Kong Salomon en undertrykker, slik størstedelen av historien kjennetegnes av. Historien er fylt med despotiske monarker og diktatorer, urettferdige hierarkier og ulikhet for loven. Gjennom historiske skikkelser som Dido av Kartago, Xerxes I av Persia, Babylonerkongen Hammurabi, Shaka Zulu og dronning Elizabeth II av Storbritannia, har menneskerettighetene vært kneblet og likheten for loven vært truet.
Det er imidlertid ikke bare monarkier med monarker tilhørende Dantes åttende sirkel liberalister motsetter seg, men hele monarkiet som institusjon. Genuine liberale samfunn har ikke monarki, uavhengig av hvem monarken er. Hvis mennesker er født med like rettigheter, slik liberalister hevder, kan det ikke være slik at noen er født med flere rettigheter enn andre. Monarkier er en anakronisme i moderne samfunn, som lever på den reaksjonære ideen om at noen skal bli født med statlige privilegier. Tanker vi for lengst skulle ha lagt bak oss. Noen kommer kanskje til å savne de overdådige kjolene og glamouren, men det er en side ved monarkiet vi fint klarer oss uten. Å avskaffe ulikhet for loven er mye viktigere.
Ulikhet for loven finner man igjen noen kapitler bak i historien. I Hammurabis lover, en av verdens mest kjente lovsamlinger, hadde man ulike lover for ulike grupperinger i samfunnet. Kvinner, menn, slaver og frigjorte (tidligere slaver) hadde ulike rettigheter og plikter i samfunnet. Det samme gjaldt for romerretten, som var delt inn i ett sett med lover for romerske borgere og ett sett med lover for utlendinger. Stikk i strid med liberalismens likhetsideal, har mennesker blitt, og blir fremdeles, tvunget til å leve i skyggen av andre.
Jeg kunne sikkert avsluttet artikkelen her, men det er jo nå Prøysen har begynt å pirre nysgjerrigheten min. Jo mer jeg leser av Prøysen, jo mer innser jeg at hans liberale verdisett gjennomsyrer litteraturen hans. Og da blir jeg jo desto mer engasjert. Gjennom ulike virkemidler kritiserer og latterliggjør Prøysen flere ganger maktpersoner. Han har også hovedkarakterer som bukker under for overmakta, men i det store og hele, står hovedkarakterene hans opp for seg selv. De lar seg ikke tøyle og tar konsekvent den svake part i forsvar. I historiene hans er opprør mot overmakta helt sentralt.
I den første fortellingen om Teskjekjerringa, “Kjerringa som ble så lita som ei teskje”, møter vi en ukuelig optimist av natur. Teskjekjerringa er ingen Prokrustes – hun aksepterer virkeligheten slik den er. Når hun blir forvandlet til noe så lite som ei teskje, gjør hun det beste av situasjonen og retter sitt fokus på fremtiden heller enn å dvele med fortiden. Husoppgavene utføres med stor vigør. Der andre ser begrensninger, ser hun utfordringer og muligheter. Dermed blir kaffeskålen en båt hun kan seile i oppvaskkummen med og muggen en hank hun kan skru på ovnen med. Hun kan således bli sett på som personifiseringen av ansvar og selvstendighet.
“Kjerringa gir julegave”, “Kjerringa på kvinneforening”, “Teskjekjerringa og sankthansbålet”, “Teskjekjerringa lærer undulat-språket” og “Teskjekjerringa og kråkeungen”, er alle historier hvor Teskjekjerringa støter på en utfordring, som hun løser ved å benytte seg av de alternativene hun har, uten å klage.
Vi har mye å lære om å stå på egne ben og ta ansvar fra Teskjekjerringa. Det er et eksempel på menneskets offergjøring og stakkarsliggjøring av seg selv, at vi går rundt og gir andre skylden for alt negativt som hender i livet vårt. Selv om vi erkjenner historiens undertrykkelser og våre medfødte ulemper eller skavanker, er det viktig at vi ikke lar oss defineres som undertrykket eller stakkarsliggjorte. Det er forståelig at folk retter skyts mot andre for ens livs ulykke, men til syvende og sist gagner det oss alle om vi tar utgangspunkt at dette er noe man må stå til ansvar for selv. For liberalismen er også en ansvarsideologi.
Et konkret eksempel er trygdesystemet vårt. Uføretrygd er egentlig et ganske gammeldags system for når vi hadde arbeid som krevde mye fysiske prestasjoner. Svært mye arbeid skjer digitalt i dag. Selv de som er lammet fra halsen og ned kan jobbe, da de fremdeles kan bruke øynene og hodet til å styre en datamaskin med dagens teknologi. Det handler mer om å finne arbeid som personen kan trives noenlunde godt med og som de praktisk sett kan utføre. Ikke bare er dette det beste for samfunnet, men for individet det gjelder er det bra å føle seg viktig og at livet gir mening, kanskje særlig for de som ikke lykkes på andre områder. Den psykiske helsen blir bedre, på grunn av det sosiale med kolleger, og trolig også fordi de føler seg nyttige for samfunnet.
Teskjekjerringa er dessuten en strålende representant for underklassen, og når hun blir møtt med maktbruk og urettferdig behandling tar hun til motmæle. I historien om “Teskjekjerringa og elgen” drar Teskjekjerringa “langt nedi ei dump like ved skigarden i skaukanten” for å hente vann fra en brønn, fordi den brønnen hun vanligvis henter vann fra like ved der hun bor, er tom. Fremme ved den andre brønnen møter hun på en elg som står og vokter vannet. Først prøver hun å skremme elgen ved å ta på seg et stort, stygt regnslag og en gammel, fæl hatt. Det er ikke før Teskjekjerringa blir liten, at elgen lar seg skremme bort.
Den avsluttende setningen i historien, er “For det hender ofte at den som ikke er redd den store, blir livredd den som er liten.” Dette illustrerer noe herlig med Prøysens fortellinger. Teskjekjerringa understreker at det å være liten slett ikke er noen hindring, tvert imot at det kan være en fordel. De som er liten skal ikke la friheten bli innskrenket av de store. Elgen er større, sterkere og sintere, men han skal ikke bare komme her og komme her, og jage bort kjerringa fra sin egen brønn! Nei, den skal hun ha i fred, for det er hennes rett. Småfolk skal man ikke spøke med.
Teskjekjerringa føyer seg inn i en tradisjon med småfolk som har blitt ansett som svake og veike, men som på selvstendig vis har klart å stått opp mot noe større og mektigere enn seg selv, og vunnet til tross. I for eksempel eventyrene til Asbjørnsen og Moe får vi høre om dukken i “Dukken i gresset”. Mens Tommeliten dukker opp både i Asbjørnsen og Moes samlinger, H. C. Andersens eventyr og hos brødrene Grimm.
Historiene til Prøysen utspiller seg i realistiske kontekster. Karakterene interagerer med et miljø og med mennesker vi kan kjenne oss igjen i; som ligner på oss. De er litt rare, litt slemme og litt snille. Slik pastorale barnefortellinger ofte er, så er Prøysens fiksjonelle mikrokosmos en gullgruve av komprimert kunnskap. Men desto viktigere, de er et uttrykk for en grasrotbevegelse gjennom litterær kunst.
Hvis vi skal oppsummere den avdøde prosaistens forfatterskap med én setning, ville jeg ha sagt det som filosofen Michel Foucault: “Der det er makt, er det motstand.”
