Vi hører det en gang i året i mediene. Norge er verdens beste land å bo i. FN sier det, får vi høre. Men sier FN virkelig dette?
No. The concept of human development is much broader than what can be captured by the HDI, or by any other composite index in the Human Development Report (Inequality-adjusted HDI, Gender development index, Gender Inequality Index or Multidimensional Poverty Index). The composite indices are focused measures of human development, zooming in on a few selected areas. A comprehensive assessment of human development requires analysis of other human development indicators and information presented in the statistical annex of the report (see the Reader’s guide to the Report).
– svar på spørsmålet «Can the HDI alone measure a country’s level of human development?» i FAQ (ofte stilte spørsmål) for Human Development Report (UNDP – FNs utviklingsprogram)
Mandag 9. desember la FNs utviklingsprogram frem sin rapport om levekårsindeksen, og NTB kunne melde at Norge for 15. år på rad var blitt kåret til verdens beste land å bo i. Slik fremstilles denne rapporten og undersøkelsen ofte i mediene. Mediene er veldig glad i uttrykket «Norge – verdens beste land å bo i». FN – nærmere bestemt FNs utviklingsprogram – er adskillig mer nøktern.
Det er mye FN kan kritiseres for, men akkurat når det gjelder denne betegnelsen av Norge som verdens beste land å bo i, ligger nok hovedskylden på mediene. Politikere går nok heller ikke av veien for å henvise til FNs kåring av Norge som verdens beste land å bo i – når det passer dem.
For det første kan man ikke finne begrepet «beste land å bo i» i FN-rapporten. For det andre sier FNs utviklingsprogram i sin FAQ (ofte stilte spørsmål) om levekårsindeksen at indeksen ikke gir noe absolutt svar.
Faktorene som måles i indeksen er forventet levealder ved fødsel, antall år med skolegang/utdannelse (forventet og gjennomsnittlig) og bruttonasjonalinntekt per innbygger. Dette er unektelig viktige faktorer, og de er høyst relevante for levekår og om det er godt å leve i et land. Men som FNs utviklingsprogram selv sier i sine ofte stilte spørsmål for levekårsindeksen, gir det ikke et helt bilde.
Under rapportens norske lansering på Litteraturhuset i Oslo mandag 16. desember holdt statsråd Dag-Inge Ulstein en innledning der han sa at rapporten sannsynligvis ikke handler om det. Lanseringens konferansier, statsviterprofessor Dan Banik ved Universitetet i Oslo, antydet overfor skribenten da møtet var over at dette gjerne er hvordan mediene liker å tolke det.
Vi kan f.eks. se på skolegang/utdannelse. Det måles antall år den enkelte går på skole. Det er både forventet skolegang (inkludert høyere utdannelse) ved skolestart og gjennomsnittlig skolegang den enkelte har, og disse teller like mye. Det måles ikke kvaliteten på denne skolegangen for hovedindeksen (rapporten går inn på dette, men ikke hovedindelsen). Reform 97 ga skolestart for seksåringer og tiårig grunnskole; totalt antall skoleår inkludert såkalt videregående opplæring ble på 13 år. Hovedregelen i verden for lengden på denne skolegangen er 12 år.
Hvis man ser på dataene for forventet skolegang, hopper denne opp ett år fra 1997 til 1998 (fra 16 til 17 år). Det er noe opp og ned siden, men går aldri ned under 17. Fascinerende er det at Norge har forventet skolegang på 18,1 år, en formidabel oppgang på 4,1 år siden 1990 og 5,1 år utover såkalt videregående opplæring. Det er bare rundt en tredjedel av befolkningen som har høyere utdannelse. Har vi her å gjøre med urealistiske forventninger? Er urealistiske forventninger noe som gjør at man får gode levekår?
For å sikre førsteplassen enda bedre kunne vi kanskje lagt til enda et år? Det ville ikke gitt noe ekstra uttelling for forventet utdannelseslengde, for Norge får allerede maksimal uttelling der, men på sikt kunne det jo gitt uttelling på gjennomsnittlig oppnådd utdannelseslengde. Hvorvidt nettogevinsten med tanke på bruttonasjonalinntekt ville blitt positiv, skal jeg ikke spekulere i.
Indeksen sier derimot lite om hva man lærer på skolen og tar heller ikke hensyn til boforholdene eller fordelingen av nasjonalinntekten på innbyggerne. Rangeringen av land skiller bare mellom bunn og topp, men egner seg ikke til å rangere landene som ligger nær hverandre på listen. Det er derfor meningsløst å bruke indeksen til å skille Norge fra andre rike land
– økonomiprofessor Kalle Moene, ifølge Aftenposten, juni 2009
Økonomiprofessor Kalle Moene har for rundt ti år siden uttalt seg mot hvordan denne levekårsindeksen brukes. Aftenposten innsikt hadde ifjor vår også en gjennomgang av denne levekårsindeksen, der professor Moene også var med, sammen med blant andre økonomiprofessor Morten Jerven. Jerven påpekte at tallene er hentet inn av landene selv og ikke nødvendigvis viser det samme.
De to økonomene mener vi elsker lister og kåringer fordi de gjør en rotete verden oversiktlig og lettere å forstå. For landene som havner øverst på listen, er det fristende ikke å kommentere listens store usikkerhetsmomenter. Norske politikere jubler og skryter når Norge havner på listetoppen. Og for landene i bunnen er det best ikke å kommentere i det hele tatt. Ingen vil jo ha oppmerksomhet for å tape.
– Aftenposten innsikt, mars 2018
Nå er det også andre indekser/undersøkelser som bekrefter nordmenns selvtilfredshet og bildet av Norge som det nærmest perfekte landet vi ikke trenger å gjøre noe med. Det går godt i Norge; det hjelper med oljepenger; det er ikke vanskelig å finne gode tall å presentere.
Nordmenn ble våren 2017 kåret til verdens lykkeligste folkeferd, men rykket så det påfølgende året ned til andreplass – og iår ned til tredjeplass. Norge er kommet øverst for tredje år på rad på pressefrihetsindeksen. Legatum Institute har også sin landkåring. Der gjør Norge det bra, men ikke like bra som i den beryktede FN-kåringen.
Som sagt er det ikke vanskelig å finne tall som viser at det går godt i Norge, for det går bra. På veldig mange måter. I Skandinavia har ikke myndighetene helt klart å knekke den gode arbeidsmoralen, selvom det må sies at de har forsøkt godt så langt. I Norge kommer i tillegg mye olje og gass i forhold til befolkningsmengden godt med.
Mediene har også meldt at Norge havner øverst for 15. gang på rad. Jeg har sett på rapportene, og rapporten for 2007/2008 viser Island øverst. Det er mulig mediene har en spesiell måte å regne på, men jeg får ikke dette til å bli 15. Hvis man ser på de oppdaterte tallene bakover i tid, havner Norge øverst helt siden 1994. Men dette gjør allikevel ikke Norge til verdens beste land å bo i siden 1994 ifølge FN.
Man må gjerne komme trekkende med en eller annen autoritativ indeks når en eller flere skyggesider i det norske samfunnet påpekes. Som om det skulle bevise noe som helst i den sammenheng. Men skulle påstanden være at FN har kåret Norge til verdens beste land å bo i, stemmer altså påstanden ikke.
Eller for å si det slik faktisk.no ville sagt det hvis de hadde tatt bryet med å se på dette: faktisk helt feil!
