Jeg beklager på forhånd for alle Arbeiderparti-flosklene som blir maltraktert i denne teksten. Nå som det er gjort, kan vi snakke om hvor trangt det er i det norske skapet. Kari og Ali Nordmann skal helst være i stabile parforhold, ha 2,2 barn som blir født når mor er i 20-årene, eie eget hjem, ha høyere utdanning eller fagbrev og ha to inntekter. Det er det livet som det norske hus er lagt til rette for.

Dersom livet ditt ikke passer inn i denne rammen er det lett å havne i utenforskapet, som er en Arbeiderparti-eufemisme for folk som ikke er like produktive som Kari og Ali. Problemet er at det er veldig lett å havne i utenforskapet . Mekanismene vi som samfunn har bygget for å fange opp de som har blitt låst ute i utenforskapet virker ikke.

Lav utdanning og jobb

Listen over folk i utenforskapet er lang. Vi kan begynne med unge menn som ramler ut av skolen, og dermed aldri kommer seg inn i arbeidslivet. Mange av dem har opplevd mobbing og mangel på stødige voksenpersoner, og de havner rett på uføretrygd. Vi sier til disse ungdommene at vi hverken har plass eller bruk for dem. Det er ikke sant. Vi har brukt for dem.

Vi trenger flere i arbeid og flere som kan stå lenger i arbeid. Det er budskapet i regjeringens melding om fremtidens utfordringer. Den kommer ut hvert fjerde år. Det er flere regjeringer som har sagt at vi har brukt for dem. Spørsmålet er hvordan vi skal legge til rette for å få disse ungdommene inn i det norske skapet igjen?

En annen gruppe er flyktninger. Norge har blitt et høyproduktivitetssamfunn hvor de fleste arbeidsplassene krever svært kompetente arbeidstakere. Det gjelder også arbeidsplasser i varehandel, bilverksteder, bygg- og anlegg, serveringssteder og de mest grunnleggende omsorgsjobbene.

Norge har satt en stopper for arbeidsinnvandring. Samtidig kjøper vi oss internasjonal innflytelse ved å ta imot flyktninger. De fleste flyktninger har yrkeskompetanse som ikke er verdt noe i Norge, har lav utdanning og noen av dem er til og med analfabeter. Dette har resultert i at mange flykninger ender opp i varig fattigdom her i Norge.

Av en eller annen grunn finner vi som samfunn oss i dette. Uten at premisset fra perspektivmeldingen om at Norge trenger flere som arbeider og som kan stå i arbeid lenger. Hva må vi gjøre for å å få flyktningene inn i det norske skapet?

Digitalt utenforskap

Har du tenkt over hvordan livet uten BankID kan være? Det er ikke lett, det kan jeg love deg. Jeg har stått på utsiden av den digitale norske brannmuren, og kjenner andre som har blitt satt i samme situasjon. All kommunikasjon med det offentlige foregår via BankID. Gebyrene for å betale regninger over disk er betydelige. Resepter og kommunikasjon med fastlegen er også låst inn bak denne brannmuren. 

Flyktninger med norske pass er en gruppe som har slitt med å få BankID. På tross av at Finans Norge sier at alle norske passtyper kvalifiserer som godkjent identifikasjon og at myndighetene har forsøkt å klargjøre reglene med norske banker er det fortsatt mange som sliter med å få tilgang til nettbank og BankID.

Og så har vi de som har havnet så grundig i utenforskapet, at den norske staten bestemmer at de ikke lenger finnes i Norge. Skatteetaten er en av de mest effektive og brukervennlige offentlige etatene i Norge. De har også ansvaret for folkeregisteret. Folkeregisteret er så effektive at de registerer folk som utvandret dersom noen ikke har hatt adresse på i to år. Merkelig nok klarer inkassoselskapene å finne disse menneskene, men skatteetaten får det ikke til.

Denne praksisen rammer de svakeste av de svakeste: De som har ramlet helt ut av det norske sikkerhetsnettet, og som har vært på utsiden lenge. Typiske eksempler er folk med rusproblemer, folk med alvorlige psykiske helseproblemer eller folk som må leve i skjul fordi de er utsatt for vold. I det øyeblikket folkeregisteret registerer dem som utvandret mister de fastlegen, rett til sosialhjelp og BankID deaktiveres.

Ikke forstå meg feil. Digitaliseringen av den norske staten er et gode for oss alle. Det at staten har valgt å få til dette i samarbeid med private aktører, i stedet for å prøve å løse alt selv, er et gode for oss alle. Problemet er at når vi innfører systemer, så er det alltid folk som ramler på utsiden.

Dersom vi skal late som om vi har et godt sosialt sikkerhetsnett, må vi sørge for at det er sikkerhetsventiler, rutiner og ansatte som har ansvaret for å få folk inn i det norske skapet igjen!

Tøm utenforskapet!

Norge har allerede blitt et høyproduktivitetssamfunn. Det er noe vi skal være takknemlige for. Det er viktig at de av oss som er inni skapet ikke glemmer å lage gode mekanismer for å fange opp de enkeltmenneskene som av en eller annen grunn ble værende på utsiden.

Det er ikke noe poeng i å sette i gang med den sedvanlige debatten om hvilke partier som satt med regjeringsmakt når folk begynte å ramle ut av skapet. Det har vært bred enighet om de store linjene i norsk samfunnsuvikling i mange, mange tiår. Vi har gått inn høyproduktivitetssamfunnet med åpne øyne, hele gjengen.

De som hevder at vi ikke forutså at noen mennesker ikke kom til å lykkes i den nye verden vi bygde har ikke ønsket å tenke på det. Vi har omfavnet innstramming og effektivisering av  velferdsstjenestene. Det er fordi vi vet at velferdsstaten er en samfunnsløsning som gjør at vi alle kan ha litt bedre samvittighet, selv vi også vet at det er en dyr luksus. Dessuten var ikke ordningene så mye mer generøs tidligere, snarere tvert i mot.

Målet på om Norge er et varmt samfunn med et solid sikkerhetsnett er ikke hvor mange pappaer som tar ut pappapermisjon eller om man kan ta med seg arbeidsavklaringspegene sine til Spania. Det er goder for folk som er inne i skapet allerede.

Målet på om Norge er et varmt samfunn med et solid sikkerhetsnett er hvor mange som sitter i utenforskapet, hva vi gjør for å få folk tilbake inn i det norske skapet og hvor mange ganger vi prøver. Det er ikke bare ensomt og vondt å i utenforskapet, men det er et skremmende sted å være.