Å være en tolerant liberalist betyr at man forsvarer alle menneskers rett til sine individuelle «særheter». Gårsdagens særhet er av og til dagens mainstream . Gårsdagens mainstream er av og til dagens særhet.
Liberalister har i årevis vært de fremste forkjemperne for like rettigheter for homofile. På 70-tallet mente AKP m-l som var forløperen til Rødt, at homofili var et produkt av kapitalismen og ville forsvinne i det klasseløse samfunnet, mens liberalister var opptatt av at homofile hadde samme rett som andre til å leve slik de ønsket.
Liberalere var tolerante og frisinnede den gang homofili var forbudt. Liberalere var i i forkant når det gjaldt homofiles rett til å bli samboere, gifte seg og adoptere barn. Vi synes til og med at tre lesbiske damer skal få lov til å gifte seg, selv om vi selvsagt vil fjerne staten fra enhver innblanding i ekteskapsinngåelse.
Liberalister beskyttet homofile både mot hverdagsdiskriminering og mot religiøse mørkemenn og deres intoleranse. Nå er det imidlertid slik at liberalister forsvarer alle menneskers rett til å leve slik de vil. Trosfrihet er viktig og folk må kunne tro på ting som jeg finner både merkverdig og krenkende.
Religiøse minoriteter må også beskyttes
Så med samme begrunnelse som vi en gang i tiden forsvarte det homofile mindretallet, faller det nå på oss å forsvare det religiøse mindretallet. Stortinget har nettopp vedtatt å utrede et forbud mot homoterapi. Argumentene våre for å forsvare de kristne mot de «homovennlige» er de samme som vi tidligere brukte for å forsvare homofile mot formyndere, enten de var kristne eller ikke.
Nå skal det sies at det er mer behagelig å forsvare homofile. Jeg har flere gode homofile venner. Tanken på at de ikke skal få leve slik de ønsker, er ganske motbydelig, for å si det forsiktig. Homoterapi er derimot ganske så håpløst. Homofili er ingen sykdom.
Nå er det imidlertid slik at også kristne som ønsker å kurere homofile har individuelle rettigheter til å leve slik de ønsker. Hvis noen ønsker å bli kurert fra noe, så har de da rett til å forsøke en kur.
Et dypere politisk problem
Mennesker har en tendens til å ønske å være gode. Det betyr ofte å fremme det de liker og bekjempe det som de ikke liker. I et politisk samfunn er det en brutal kamp om makten. Hvis man for eksempel skal drive forkynning i en enhetsskole, er det essensielt at ens egen religion blir favorisert. Demokratiet er et enten eller. Enten blir vi alle medlem i EU, eller så blir vi ikke det. Enten tilhører du venstresiden eller så tilhører du høyresiden. Mennesker tvinges til å velge hva eller hvem de vil støtte. «Vi» er de gode. «De» er de onde. Hvilken enkel og brutal verden.
I praksis vil nesten alltid majoriteten overkjøre minoriteten. Tidligere var de homofobe i flertall. Nå er de i mindretall. Det er tydelig på hvem man heier på. Det er ikke tilfeldig at ledende demokrater i USA først ble homovennlige etter at tilstrekkelig mange velgere allerede var blitt det.
Politikk er den sterkestes rett. Tidligere var det homofile som ble undertrykt, mens det nå er de kristne fundamentalistene som må ligge underst. Dette skaper et samfunn med konflikter og «toleranse» istedenfor toleranse. Man viser sin toleranse overfor den sterkeste gruppen og hetser den «syke» minoriteten.
Liberalismen er annerledes. Der er det ikke en kamp om å ligge øverst, men en seng til hver. Et samfunn der alle kan kose seg slik de vil. Et samfunn der man ikke trenger å trykke ned andre for å redde seg selv. Inntil denne bevisstheten sprer seg, må vi bruke de samme argumentene for å forsvare stadig nye minoriteter.
[wprpi title=»Mer fra Liberaleren…» post=»5″ icon=»show» cat_id=»3008,3010″ tag_slug=»religion» excerpt_length=»30″]
