Den slående likheten mellom alle mennesker, er at vi – det sosiale dyret, som Aristoteles kalte oss – som oftest prøver å foranledige og rasjonalisere våre handlinger overfor hverandre. Imidlertid er mennesker generelt svake på å tenke og reflektere logisk. Gang på gang viser eksperimenter i psykologi (eksempelvis se Klauer et al. 2000) at vi systematisk går i kognitive fallgruver, og attpåtil kraftig overvurderer vår evne til å resonnere logisk. Følelser trumfer ofte logikken, uheldigvis. Logisk tenkning er derimot, som med alle andre fag og ferdigheter, noe som kommer med mye øving.
Politiske ledere, ministere og statsråder er også mennesker. I høringer og proposisjoner på Stortinget legges det fram forslag til vedtak og lover som debatteres, hvor ulike høringsinstanser (altså interessegrupper) får legge fram sitt syn før et vedtak skal bli tatt stilling til. Dette er forarbeidet til en lov. På Stortingets egen nettside kan vi lese referater fra forarbeidet. Der gjengis argumentene som er blitt gitt for et syn og departementenes vurderinger. Noen av dem kan avsløres å være svimlende dårlige.
Dette er bokstavelig talt dødsviktige møter. Det handler om menneskers felles beste, våre rettigheter og plikter, samfunnsorganisering, næringslivet, myndighetsområder og offentlig forvaltning. Politikk påvirker og innringer gebeter av våre liv i aller høyeste grad. Det er ekstremt viktig at disse ikke gjøres i all høy og hast.
Imidlertid er det trolig få grunner til å tro at politikere er noe særlig bedre på logisk tenkning enn gjennomsnittet. Hjernene deres har ikke evolusjonsmessig utviklet seg på en annen måte enn resten. Politikere, som selgere, er på grunn av yrkesvalg sannsynligvis bedre på å overbevise andre mennesker om noe uten bruk av logiske argumenter. I kjent stil avleder politikere med bemerkede personkarakteristikker, tendensiøse fremstillinger, selektive fremhevinger, ad hoc-argumentasjon (prinsippløshet, på godt norsk), villedende analogier, skyld ved assosiasjon, falske dikotomier, avsporinger, flertydighet, vaghet, spissformuleringer, stråmenn, innholdsløse slagord, irrelevante anklager og andre uredelige hersketeknikker.
Vi kan til dels ha forståelse for dette, da politikere er bundet opp i et politisk spill hvor de individuelt ikke har satt betingelsene. Godt hjulpet av tabloid media er det ikke rom eller spalteplass for nyanserte synspunkter på komplekse problemstillinger og velartikulerte argumenter. Det som slår gjennom hos massene, skal vi tro medias strategi, er clickbait-overskrifter og debattformater hvor “skitkasting” lever i beste velgående.
“You shouldn’t even call them a debate. What they are is a reality TV-show in which you have to come up with a sound bite and all that stuff. […] You can’t explain the complexity of healthcare in America in 45 seconds. Nobody can.”
Bernie Sanders
Samtidig er det viktig at vi ikke skyver unna ansvaret politikere har til å ta gode beslutninger basert på logikk. Når avgjørelser blir gjort på bakgrunn av logikk og ikke følelser, kan vi lettere gå etter dem i sømmene for å se hva som ledet til at feil begås.
“Logic is king”
Tiden er moden for at Stortinget skal bli logikksjekket. Partiske interesseorganisasjoner som veivisere styrker dessverre ikke troen på at beslutninger som blir tatt av departementer i særlig større grad tar mer logiske avgjørelser. Logikksjekk tar sikte på å bruke argumentasjonsteori, formallogikk, predikatlogikk, setningslogikk og språkanalyse som verktøy for å bekjempe ulogisk tankegang. Det høres kanskje sånn ut, men det er ikke bare logikkeliten som behersker logikkens lover. Som med alle andre fag og ferdigheter, er logikk noe som kommer med mye øving. Helt konkret innebærer det i stor grad å sette opp et argument som et oppsett med premisser i en logisk form, for å se om argumentet er gyldig.
Logikksjekk er ikke det samme som empirisjekk. Det betyr at empirien til en påstand er tilsidesatt. Faktum, statistikk og tall er ikke en interessant del her, men selve argumentasjonen som brukes. Utgangspunktet skal heller ikke være å komme med nye argumenter for noe, bare påpeke svakheter og styrker ved logikken i de argumentene som har blitt fremmet. Et aspekt ved dette som er verdt å merke seg, er at logisk holdbarhet ikke oversettes til sanne konklusjoner.
Det er fullt mulig at et argument er logisk holdbart, uten at det må være sant av den grunn. Eksempelvis er det logisk holdbart å konkludere at strutsen er et pattedyr, dersom premissene er at alle fugler er pattedyr, og alle strutser er fugler, selv om konklusjonen ikke stemmer. Det kan godt hende et spesifikt politisk tiltak bør gjennomføres, selv om argumentene gitt for det har vært logisk uholdbare eller utilstrekkelige, eller vica versa. Gode retorikere kan være dyktige uten å være logisk sammenhengende. Man kan argumentere dårlig for riktige konklusjoner, og man kan argumentere godt for gale konklusjoner. For de som ennå ikke har blitt oppslukt av logikkens verden, er kanskje dette en smule sært. Forhåpentligvis vil forståelsen lyse opp etterhvert.
Dårlig argumentasjon vil på den andre siden anta at premisser er sanne uten sannsynliggjøring bygd på logikk. De søker i stedet å få oss til å tro på at konklusjonen eller premisser som leder opp til den er sanne gjennom tankefeil. Noen av disse gjøres utvilsomt bevisst for å provosere og distrahere, mens andre gjøres uten forsett. For eksempel er konklusjonen “vaksiner er dårlige” fordi “vaksiner er unaturlige” et dårlig resonnement å komme med. Dette er et dårlig argument uavhengig av om det faktisk stemmer om vaksiner er unaturlige eller ei, fordi det hviler på et falskt premiss om at det unaturlige nødvendigvis er dårlig. For øvrig stemmer det heller ikke at det unaturlige nødvendigvis er bra.
I en forstand er det en litt uvanlig debatteknikk å ta i bruk. Vanligvis er man vant til å tenke på en debatt som to parter med to ulike meninger eller posisjoner. Her vil man derimot ta en ikke-posisjon. Som nevnt ovenfor skal det ikke i utgangspunktet komme argumenter motparten kan angripe i de fremtidige artiklene hvor det gjøres logikksjekk av undertegnede. Det kan spesielt oppfattes som merkelig, fordi man jo kan være enig med konklusjonen som har blitt gitt.
Inspirasjon?
Ære den som æres bør. Fagfilosof Ole Martin Moen uttalte tidligere i år at han mener man bør granske, analysere og kritisere ideer som motiverer til terrorisme. Det har han trolig rett i at man bør. Terrorister skriver noen ganger manifester hvor de forklarer bakgrunnen og argumenterer for sine handlinger. I terroristen Theodore Kaczynskis tilfelle, oppfordret han og gjennomførte attentater mot flere mennesker han selv mente var et symbol på det moderne høyteknologiske samfunn, som Kaczynski så på som et stort onde, lignende “Brave New World”-tilstander uten soma. Moen mener man bør imøtegå disse terroristenes argumenter med rasjonelle motargumenter. Dette har en av Norges fremste terrorforsker, Thomas Hegghammer, gitt sin støtte til. Moen har filosofisk gått gjennom Kaczynskis manifest her.
På samme måte som Moen mener det vil være samfunnsnyttig for potensielle terrorister å lære av andre terroristers tankefeil for å ikke bli terrorister, så vil det være nyttig for politikere å gjøre det samme. Muligens er det enda viktigere for politikere, i og med at de sitter på et fantastisk større samfunnsansvar. Terrorister blir vanligvis tatt død eller levende etter et angrep, mens politikere avgjørelser får fortsette på tross av gale avgjørelser. Ikke bare det, men ødeleggende politikere kan rammer langt flere mennesker.
Det er altså viktigere å lære politikere om rasjonalitet og logikk for å stoppe politikere fra å gjøre dårlige avgjørelser, enn det er lære terrorister om rasjonalitet og logikk for å stoppe terrorister fra å begå terrorisme. Dette kan av mange oppfattes som en radikal mening å ha. Greit nok.
