Sløseriombudsmannen er en kjent figur blant statens største kritikere og folk som ellers er bevisst det offentliges massive og til tider utenkelige pengebruk. Men for de som kanskje er mer ukjent med enten Vi Menn, Side3.no eller Facebook, der den selverklærte ombudsmannen skriver sine humoristiske tekster og gravende journalistikk, så vil jeg i dag opplyse deg om en samfunnsaktør som er verdt din tid og ditt likerklikk.
For er det noe vi alle kan være enige om, enten sosialist eller liberalist, så er det at skattepenger bør anvendes på best mulig måte – ikke sløses på tull.
Sløseriombudsmannen er en svært omtalt og omdiskutert person (eller rekke personer). Han har skryteverdige 44 000 likere på Facebook, som kan sammenlignes med Senterpartiets 40 600, Minervas 12 000 eller Audun Lysbakkens 48 000. Ombudsmannen har også vært et nærmere fast innspill i Faktisk.no. Han er med andre ord svært innflytelsesrik, noe som gjenspeiles i Facebook-sidens hundrevis av daglige kommentarer, reaksjoner og delinger. Undertegnede har fulgt med på hans aktivitet i et par år nå, og det er tydelig et hull i markedet med stor etterspørsel etter produktet ombudsmannen byr på, for Facebook-siden opplever en massiv økning i engasjement og har på kort tid vokst seg betraktelig kjent i den norske samfunnsdebatten.
Som det sies i navnet skriver karakteren om hva han selv anser som sløsing av skattepenger. Han skriver hovedsaklig på Facebook, men er også fast spaltist i Vi Menn for Egmont Publishing, som er Norges største utgiver av blader, magasiner og tegneserier, og eier av en rekke andre nettsider, som blant annet Kvinneguiden og Klikk.no. Karakteren kommer fra den svenske versjonen, Slöseriombudsmannen, som skriver på oppdrag av föreningen Skattebetalarna.
Årets julekalender
I 2019-versjonen av det faste innslaget åpner ombudsmannen sannelig pandoras eske av offentlig sløseri, servert i form av en ny luke daglig – en jevn strøm av de mest groteske sløse-eksemplene statsstøttet kunst har å by på. Sløseriombudsmannen oppgir ikke bare de enorme summene vi er tvunget til å betale, men han avslører også nettverkene, vennetjenestene og rolleblandingen i den delen av kultur-Norge som lever av skattepenger, med tilhørende absurde video-snutt fra forestillingene.
Kalenderen åpner sterkt i sin første luke. Ombudsmannen innleder det hele med en video av en naken Mårten Spångberg valsende rundt som et synd-symboliserende kors, og opplyser følgende om at Spångberg de siste årene har fått statsstøtte både fra Norge og Sverige, og at den siste forestillingen han fikk 750.000 skattekroner for var det ikke en gang noen som hadde sett noe til. Og det blir ikke noe bedre.
Kjønnsorganer, tissing, bæsj og blod preger julekalenderen, og det hele blir nærmere en fremvisning av hvordan stor sosialdemokratisk omfordeling innenfor byråkratiske system uten oppfølging og manglende offentlig oppmerksomhet fører til forakt for stat, politikere og respektløse skatte-parasitter – en fremvisning av hvordan kultur-eliten klarer å kaste bort penger på en måte som bokstavelig talt gjør deg kvalm.
Allerede på dag 9 i kalenderen finnes det en drøss av eksempel jeg kunne kommentert på, men nevnerverdig er saker som:
- Luke 7: Carte Blanche (NO), et offentlig eid «kompani for samtidsdans», med hele 9 administrativt ansatte og 9 teknikere, som får 38 millioner skattekroner (selv om nesten ingen kommer for å se forestillingene).
- Luke 6: Kanskje den norske kunstneren som har fått mest skattepenger, Vegard Vinge, med sin forestillingene der han tisser og bæsjer på scenen, for så å deretter rulle seg naken rundt i dette og/eller kaster bæsj på publikum. For blant annet dette har Vinge fått en svimlende sum på 37,9 millioner skattekroner over en 12-årsperiode.
- Luke 2: En forestilling fra kunstneren Ingri Fiksdal, som fikk 11,6 millioner skattekroner over en 4-årsperiode, der opplegget går ut på at høyt utdannede dansere skal ligge i søppelsekker strødd utover svaberg ved sjøen.
Julekalenderen blir som en guide til hvordan et stadig voksende sosialdemokrati fører til ansvarløshet ovenfor folkets penger, og (tilsynelatende og forhåpentligvis) til hvordan dette vil få en drastisk pendulum-sving der man til slutt får folk til å ønske å redusere skatten og statens rolle. Det hele blir et massivt argument for hvorfor vi burde kutte kulturbudsjettet på dagen og hvorfor folk ikke bruker dine penger bedre enn du selv gjør.
Til tross smerten man påfører seg selv ved å åpne lukene til julekalenderen, så gir det enhver liberalist en bakenforliggende optimistisk nytelse i tanken på at folk sakte men sikkert våkner opp og ser statens massive sløsing med deres penger.
