Labkjøtt. Smak litt på det ordet. Ja, pun intended. Høres det forlokkende ut? Får du vann i munnen? Du er i så fall ikke alene om å mene det, eller ikke langt ifra i hvert fall. Ifølge en amerikansk studie fra 2017, svarte 65,3 % av deltakerne at dette sannsynligvis eller definitivt var noe de ville prøve ut, mens 32,6 % kunne tenke seg å bytte ut ordinært eller konvensjonelt kjøtt med labkjøtt på en regelmessig basis. Labkjøtt er det som ordet antyder: Kjøtt fra en lab. Syntetisk fremstilt kjøtt, om du vil. Eller etisk kjøtt, som noen har begynt å kalle det, siden det ikke krever slakt av dyreliv. Det er ikke utenkelig om det som ligger på tallerkenen til den norske befolkningen om noen få tiår, er nettopp dette. Vi får stadig mer fokus på dyrevelferd og bryr oss om hensynet til klima.
Ordet “kjøtt” er et pussig nok begrep. Det er helt og holdent et begrep brukt om mat, det vil si hva som er ment at vi skal spise. I biologien snakker man ikke om kjøtt, men om muskel- og fettvev. Rent biologisk er det muskel- og fettvev fra døde dyr som ligger foran oss på tallerkenen, og så kaller vi det for kjøtt når det er ment å skulle spises. Dette gjør ordet “kjøtt” ikke bare til et deskriptivt begrep som sier noe om hva som er, men et normativt begrep som sier noe om hva vi er ment å gjøre med noe. Psykologisk kan det virker som om vi, de fleste av oss underbevisst og uten å mene det, prøver å underkommunisere og distansere oss fra hva som faktisk ligger der. Ord som “kotelett”, “bacon”, “fenalår” og “biff” stiller i samme kategori. Dette er ikke egentlig begreper som først og fremst sier noe om dyret, men noe som blir brukt i en sammenheng hvor vi vil vite hvilken smak det er på maten vi serverer.
Legg til prefiksen “lab”, og ordets betydning endrer seg. Det impliserer at det er kjøtt, men at det er kjøtt som kommer fra et laboratorium. Plutselig blir vi mer fokuserte på hvor kjøttet vårt kommer fra, og vi innser at dyr faktisk er nødt til å bøte med livet for at vi skal få spise det. Fra et “matperspektiv” er betydningen av ordet det samme, men fra et etisk perspektiv har betydningen endret seg. For en kokk vil labkjøtt og konvensjonelt kjøtt være det samme gitt at labkjøttet gjør en god nok jobb med å etterligne eller eventuelt være mer smakfullt enn konvensjonelt kjøtt, mens for etikeren vil begrepene beskrive to etisk fundamentalt forskjellige ting.
En mer biovitenskapelig beskrivelse av labkjøtt – det perspektivet forskeren sikkert vil bry seg om –, er at det er resultatet av en prosess der man henter ut muskelstamceller, celler som vanligvis er inaktive, fra en ku, og deretter tilsetter dem næring for å dyrke flere fram i en bioreaktor. Når det blir mange nok muskelceller, danner man animalsk protein. Disse proteinene blandes så direkte i matprodukter, for eksempel i pølse, eller formes til et stykke kjøtt gjennom bruk av en 3D-printer. Resultatet blir kjøtt uten verken antibiotika, hormoner og bakteriell forurensning – i en forstand “rent” kjøtt, altså.
Den kulinariske utfordringen i dag er å sørge for å gi disse tilgang cellene flytende næring slik at de kan vokse. I kroppen får de vekstserum fra blodet, men i labforsøk er næringen hentet fra blant annet hjertene til kalvefostre. En annen utfordring, er å få hele kjøttstykker til å få samme appetittlige smak og tekstur som konvensjonelt kjøtt. For å gjøre det, trenger man fett for å gi det god smak og bindevev for å gi kjøttet samme tekstur. Man har forhåpninger om at dette er forskning innen gastronomi som skal utvikle seg og bli bedre med tiden, slik at det etterhvert kan masseproduseres. Optimistiske estimater anslår at man skal klare å produsere 10 tonn kjøtt fra så lite som 1 gram muskelceller.
Dette har uansett fått en strøm av forskere og eksperter til å komme med noen ganske oppsiktsvekkende kvalifiserte gjetninger om framtidens tidsånd i forhold til mat. Investorene følger selvsagt entusiastisk etter, og hiver penger etter prosjektet. RethinkX, en tenketank bestående av markedsanalytikere og eksperter innenfor teknologi, kaller det “Kuas sammenbrudd” i ny rapport. De hevder etterspørselen etter storfe vil ta en helomvending og halveres innen 2030. Store landområder vil bli frigjort til annen bruk enn konvensjonell kjøttproduksjon. For de som tror på myten om overbefolkning, skal vi tro dette er gladnyheter.
LES OGSÅ: ‘For mye folk’ er ikke problemet
Prognosene til tyske analytikere i en annen rapport fra det amerikanske selskapet At Kearney er mer forsiktige. De spår likevel at ikke-animalske kjøttalternativ, det vil si inkludert insekt- og plantebasert kjøtt, vil erstatte det konvensjonelle kjøttmarkedet med en tredjedel innen 2030, og med to tredjedeler innen 2040. Videre vil det bli satt krav eller etterspurt et behov fra kundene, om at konvensjonelt kjøtt, vil ivareta dyrevelferd når de er i live, enn så lenge man først skal drive med slakt av dem. Det synes som den uunngåelige konsekvensen på sikt, ifølge ekspertene, er at den konvensjonelle kjøttindustrien vil kollapse.
Stedene hvor de har kommet lengst med utviklingen, er selskaper i USA, Nederland og Israel. De har fremtidsutsikter om at produktet skal være ute på markedet i løpet av et år eller to. Etter at Aleph Farm i oktober 2018 printet kjøtt på den internasjonale romstasjonen, sa toppsjefen i selskapet, Didier Toubia, at den industrielle produksjonen av konvensjonelt kjøtt har fått oss til å miste kontakt med dyrene og gjort kuer til “maskiner for å produsere kjøtt”.
Fellesnevneren for disse forskerne og ekspertenes utsagn i denne saken, er at de i hovedsak dreier seg om utenlandske forhold, især amerikanske. De kan tidvis være svært overbevisende, på en slik måte at man blir engasjert og har selv lyst til å opplyse andre om ulike forhold eller samfunnsendringer forut for at de skjer. En del saker kan nok overføres fra amerikanske forhold til norske eller europeiske, men i en rekke andre tilfeller vil slike konklusjoner bare delvis treffe. Man kan så klart være disippel for en holdning som har oppstått i USA og mene at den også ville passet godt her hjemme, men samtidig er det viktig og ikke minst utfordrende å reflektere over hjemlige forhold og søke kunnskap her.
Her ser vi kanskje en mulig ulempe med tillitssamfunnet Norge. Vi nordmenn er langt mer positive til norske landbruksprodusenter enn utenlandske, og vi har såpass høy tillit til bøndene våre når det gjelder dyrehold, at insentivene for å drastisk omlegge til ikke-animalsk kjøtt er mindre og færre. Lovgivere stiller strenge krav til dyrehold og konvensjonell produksjon, og nordmenn liker å tro at det gjøres på en måte som behandler dyr bra og ivaretar klimahensyn. Vi tenker at dyrene får store områder å gresse på og en smertefri død. Dette gjør det vanskeligere å argumentere for en omstilling i matvanene til det norske samfunnet. Nøden og uretten begått mot dyr kjennes rett og slett ikke like angripelig her som andre steder, hvoretter aversjonen blir tilsvarende.
Norske forbrukere ønsker i større grad kortreist og naturlig mat, og dessuten støtte opp under norske bønder. Det nordiske klimaet kjennetegnes av hardt vær, og vi har dårlig matjord, som gjør dyrking av planter utfordrende. Derfor er den konvensjonelle kjøttproduksjonen i dag avgjørende for at Norge skal være selvforsynte med mat. Dersom den legges ned til fordel for ikke-animalske kjøttalternativ, kommer mange til å være skeptiske til hvilke konsekvenser dette vil ha for norske bønder og læringsliv. Videre er det vel heller ikke utenkelig at nordmenn er mer konservative og setter flere forbehold til større samfunnsendringer enn våre venner over dammen. Kanskje har det i tillegg noe med at vi opprinnelig kommer fra fattigfolk som fikk lite og sjeldent kjøtt, som vi har privilegiet av å spise hver dag. Av disse grunnene synes det vanskeligere å se for seg en norsk matrevolusjon innenfor våre landegrenser, enn det for eksempel er i USA eller andre land.
Det er verdt å vite at de ikke-animalske kjøttalternativene motarbeides også på reguleringsfronten. Bioteknologi og forskning på stamceller blir skutt på av blant annet de som frykter mennesker fikler med naturen og fremmer det “unaturlige”, som det heter seg. Dette gjør at forskningen spesielt går tregere her i Europa og USA. Lobbyisme fra den konvensjonelle kjøttindustrien og kvegranchere, ønsker å begrense markedsmulighetene til labkjøtt. De hevder labkjøtt ikke er bedre for eksempelvis klimaet, som påstått. Videre forlanger de at ikke-animalsk kjøtt burde markeres annerledes enn konvensjonelt kjøtt, siden det ikke, i deres øyne, er for ekte kjøtt å regne. I Asia hvor de har mindre restriksjoner, har de større potensiale til å drive med forskning.
Til tross for at forskningen likevel går fremover på feltet og den konvensjonelle kjøttindustrien mister markedsandel, har staten bestemt at konvensjonelt kjøtt skal subsidieres. Ikke bare det, men subsidiene av kjøttmat skjer i takt med hvor mye klimagassutslipp de har. Desto større klimagassutslipp, desto mer landbrukssubsidier. Dog er det nok neppe grunn til å tro at dette skjer med overlegg. Det er mer trolig at dette er en tilfeldighet, men en feilaktig eller uheldig en som sådan.
Matproduksjon fra gårdsdyr står for øvrig for 14,5 % av menneskeskapte klimautslipp på verdensbasis, ifølge FN. Hadde kuene fått sitt eget land, hadde de vært verdens tredje største land, og de ville hatt mer enn alle EU-landene til sammen, ifølge Nobelpris-vinner og fysiker Steven Chu. Etter at klimapanelet la frem sin nye rapport i sommer, ble FNs anbefaling å redusere konsumet av konvensjonelt kjøtt. Om enn ikke av klimahensyn, så kan man i det minste vurdere å bytte til et såkalt anti-inflammatorisk kosthold av helsemessige årsaker.
I en rapport fra desember 2015 av “Grønn skattekommisjon”, en kommisjon oppnevnt av regjeringen i august 2014 som skal foreslå klimatiltak, får vi statistikk over hvor mye landbruksstøtte som gis for hver kalori mat som produseres i Norge, og hvor store klimautslipp disse har. De foreslår å kutte i subsidiene til rødt kjøtt på bakgrunn av hensynet til klimaet. Ivar Gaasland, førstemanuensis i samfunnsøkonomi, var en av de som hjalp til med statistikken til skattekommisjonen. På Folkeopplysningen, dokumentarprogrammet til forsker Andreas Wahl, får vi konkrete tall over hvor mye landbruket får i subsidier fra staten. Her får man i tillegg vite at statsstøtte og forurensning går hånd i hånd, som det sies i programmet.
Det viser seg nemlig at de klimavennlige produktene, som for eksempel matkorn og potet, er de produktene som får minst støtte per produserte enhet, mens de litt mindre klimavennlige produktene, som svin og kylling, får litt mer i statsstøtte. De mest klimafiendtlige produktene, som storfekjøtt, er det som mottar mest statsstøtte. Med andre ord får de produktene som forurenser mest per kilo aller mest penger fra staten. Dette gjør det konkurrerende ikke-animalse kjøttalternativet ulønnsomt i forhold.
Gaasland og hans kolleger regnet også ut hvilke effekter en omlegging av subsidiene i en mer klimavennlig retning ville ha, det vil si å kutte i eller redusere subsidiene til konvensjonelt kjøtt. De kom fram til at man kunne redusere klimagassutslippene med 40 % uten at produksjonen av kalorier eller proteiner går ned, og samtidig spare mellom 6-7 milliarder i subsidier.
Å spare milliarder i subsidier vil være bra for skattebetalerne, det vil være bra for norsk økonomi, det vil være bra for lønnsomheten for andre konkurrerende ikke-animalske kjøttalternativer både nå og i fremtiden, veganere kan slippe å betale for kjøttproduksjon de finner moralsk forkastelig gjennom skatteseddelen, bilister kan unngå å ta straffen i form av økte avgifter, og det vil sannsynligvis ikke være et tap for forbrukerne – men bøndene i Norge vil neppe like det.
Uansett hva fremtiden måtte bringe, vil det bli spennende å se hvilke preg, andre ingredienser, smakssammensetninger, anretninger og tilberedningsmåter maten vår kommer til å få. Den som lever får smake.
