Gunnar Stålsett risikerer fengsel for lovbrudd. Likevel mener mange, inkludert Liberaleren, at han ikke bør settes i fengsel. Den vanlige innvendingen mot dette er at vi lever i et demokrati og derfor bør respektere flertallets vedtatte lover. Dette er et syn som liberalister ikke bør anerkjenne som et grunnleggende premiss.
Et demokrati er selvsagt bedre enn et diktatur. Det er likevel god grunn til å være skeptisk til demokratiet. I de nye læreplanene i skolen er «Demokrati og medborgerskap» et tverrfaglig, prioritert område. Du kan lese mye om hvor bra demokratiet er, men de skriver også dette om målet for elevene: «De skal forstå dilemmaer som ligger i å anerkjenne både flertallets rett og mindretallets rettigheter.»
Mitt pedagogiske eksempel i skolen
«Dere er 30 elever i klassen. I diskusjonen var dere opptatt av at flertallet har rett til å bestemme. La oss da praktisere dette her i klassen. Nå synes jeg vi skal bestemme over Trine og Ragnar. Dere skal nå stemme over om de skal kysse hverandre. Alle lukker øynene og bøyer seg ned over pulten. Hemmelig avstemming. De som stemmer ja til at de skal kysse, rekker opp hånden.
Nå har klassen vedtatt at Trine og Ragnar skal kysse. Det var riktignok noen få som stemte nei, men flertallet skal jo bestemme. Eller?
…
Nå er vi enige om at flertallet ikke har rett til å bestemme alt. Nå kan vi diskutere hva som flertallet har rett til å bestemme.»
Demokratiets svakheter
Det er lett å sette opp demokratiet som det eneste riktige hvis alternativet er et diktatur. Spesielt med tanke på hvordan diverse autoritære, nazistiske og kommunistiske diktatur faktisk har oppført seg, er det veldig lett. Alternativet er imidlertid ikke diktatur, men at den enkelte kan bestemme over seg selv. Alternativet er ikke om flertallet eller Pål skal bestemme om Trine og Ragnar skal kysse, men om flertallet eller Trine og Ragnar skal bestemme dette.
Det er to hovedgrunner til å være skeptisk til at flertallet skal ha noen spesiell verdi. Den ene er faglig statvitenskaplig, og den tar vi til slutt i denne artikkelen. La oss imidlertid først ta for oss den innfallsvinkelen som vi har begynt på
Individet trumfer flertallets rett til å bestemme
Hvilken rett har et flertall til å bestemme over mitt liv? Det liberale svaret er: «Ingen». Mennesker har individuell rett til å bestemme over sitt eget liv. Denne retten overstyrer et flertalls rett til å stemme over hva individet skal gjøre. Når politikere snakker om viktigheten av å legge ting under demokratisk kontroll, betyr det i realiteten at beslutningsmyndigheten fjernes fra det enkelte mennnesket. Det er umoralsk.
For liberalister bør dette være selvsagt. Skoleeksempelet viser imidlertid at dette er et generelt problem. Alle jeg diskuterer med er helt enige i at flertallet ikke har rett til å myrde mindretallet. Spørsmålet er bare hvor denne grensen skal gå. Her er liberalister helt tydelige. Flertallet har ikke rett til å forby offerløse handlinger.
Mennesker må få lov til å bestemme over sitt eget liv. Velge hva man skal spise, hvem man skal ha som kjæreste, hva man skal tro på, hva man skal jobbe med og hvordan man lever sitt liv helt generelt. Grensene er andres tilsvarende rett. Du kan kysse hvem du vil, forutsatt at vedkommende vil kysse deg tilbake. I motsatt fall bør et slikt kyss være forbudt.
Men er det ikke bedre å tross alt respektere lovene selv om ikke alle er helt perfekte? Faller ikke lov og orden i grus hvis vi lar en 85 år gammel eks-biskop unngå fengselsstraff? Dette er en typisk konservativ, statsvennlig holdning. Fra et liberal perspektiv er det derimot liten tvil om at staten er den største trusselen mot individets frihet.
Det er staten som fengsler folk og skattlegger mennesker. Privat kriminalitet kan selvsagt være ille nok for dem som rammes. Den systematiske, strukturelle kriminaliteten er det staten som står for. Mennesker dømmes faktisk til 21 års fengsel for ting som jeg mener bør være lov. Salg av cannabis. Gjennomsnittlige mennesker frarøves mellom 20 og 30 tusen i måneden i direkte og indirekte skatter.
Det finnes ikke noe flertall
Det er en grunnleggende statsvitenskaplig kunnskap at et flertall ikke finnes. Det er noe som skapes. Det finnes mange eksempler på dette. Tidligere å år var den aktuelle saken mellom de røde og blå i Kristelig Folkeparti. Partiet skulle bestemme hvilken regjering de ønsket å være en del av.
Det var tydelig at det ikke fantes noe klart svar på hva et flertall var. Artikkelen Slik manipulerer du et landsmøte forklarte fint hvordan avstemmingsrekkefølgen avgjør hvem som vinner. Veien frem til landsmøtet var like åpen for ulike tolkninger. Skulle vinneren i et fylke ta alt, eller skulle det være proporsjonalt? Hvorfor skulle en stemme eller medlem i Rogaland være mindre verdt enn tilsvarende i Finnmark. Spillteoretiske betraktninger er relevante, slik som artikkelen Hareide kan fremdeles vinne i Minerva forklarte på en fin måte.
Hvis du går dypere inn i samfunnsvitenskapen, så er det rett og slett slik at et flertall ikke finnes i det hele tatt. Et flertall må lages. Gode stikkord her er Arrows teorem og Condorcets paradoks som viser på en vitenskaplig måte hvordan det er meningsløst å snakk om et flertall. Politiske maktmennesker tolker ting til sin fordel. Politikk er den sterkestes rett.
Mens jeg holdt på å skrive denne artikkelen, kom jeg over en lang artikkel jeg selv skrev på Liberaleren i 2005. Jeg er motstander av demokratiet. Siden den er både radikal, utfyllende og svært god, anbefaler jeg dere heller å lese den istedenfor at jeg skal gjøre denne artikkelen lenger. Enjoy!
