De siste månedene har sett voldsomme protester i Irak, Iran, Hong Kong, Bolivia, Chile og Venezuela, for å nevne noen områder. Demonstrantene har ulik overbevisning, men forenes i kravet om politiske reformer.
For hundre år siden var prevensjonsmidler, penicillin, elektrisitet, støvsuger, mobiltelefon, fly og internett fremmedord. Den globale velstandsveksten har vært enestående: verden har blitt rikere, likere og fredeligere. For første gang har det oppstått en global middelklasse. Aldri har så mange kunnet studere og reise; aldri har færre levd i nød. Likevel er det noe som skurrer. Noe som kommer til uttrykk i en dyptliggende politisk misnøye på tvers av land og kontinenter.
Indikasjoner tyder dessuten på at den langsiktige positive utviklingen syntes å avta, i hvert fall på kortsikt. Den globale veksten avtar, gjeldsbyrden øker. Levekostnader stiger, lønninger stagnerer. I deler av verden har fattigdomsreduksjonen stoppet og konfliktnivået økt. Demokratiutviklingen er reversert det siste tiåret, og stadig flere regimer tar i bruk autoritære grep for å kue befolkningen. I enkelte vestlige land, som i USA og Storbritannia, faller forventet levealder etter flere tiår med positiv utvikling – et tegn på kulturelt forfall og økonomisk stillstand.
Revolusjoner forklares ofte ut i fra et økonomisk ulikhetsperspektiv. Dette kan være en utløsende faktor; folkets vrede rettes kjapt mot en økonomisk elite hvis de opplever avtagende vekst eller finansiell usikkerhet. Politiske opprør er forankret i materielle realiteter, samtidig har de alltid et dypere ideologisk, spirituelt eller identitært samhold. Den primære drivkraften bak demonstrasjoner er ikke økonomisk ulikhet, men snarere ulikhet i borgernes politiske maktforhold. Den politiske ulikheten karakteriseres av at noen få mennesker har bestemmelsesrett over veldig mange.
I samtlige land – demokratier så vel som diktaturer – er den politiske makten dominerende, med forvaltere som tar avgjørelser på vegne av innbyggerne. Dette gir en politisk elite omfattende innflytelse over borgernes økonomiske, kulturelle, verdimessige og personlige sfære. Pågående massedemonstrasjoner er samstemte i oppfatningen om at disse makthaverne er lite representative, og at de ivaretar egne interesser på befolkningens bekostning. Opprør forårsakes av en følelse av at makten er langt borte, samtidig som den er en kontrollerende autoritet i enkeltmenneskers liv.
En verdig vår
Mohamed Bouazizi symboliserer denne følelsen av avmakt, og med det står han igjen som et symbol på et turbulent tiår. Den tunisiske grønnsakhandleren og forsørgeren for en familie på åtte gikk på jobb som normalt en desemberdag i 2010. I løpet av årene Bouazizi drev grønnsaksvognen, ble han flere ganger tvunget til å betale høye bøter for manglende handelslisens. Men denne dagen skulle bli annerledes. I klammeriet som oppsto med politiet, ble Bouazizi banket opp og vognen konfiskert. I desperasjonen som fulgte dro Bouazizi til rådhuset med en fyrstikkeske og en bensinkanne.
Foto: Promotion des ventes S. Creatchman/Pinterest
Gnisten som tok fyr på Bouazizi spredte seg som ild i tørt gress gjennom den arabiske verden, og satte med det fyr på regionens maktmisbruk, økte matpriser og arbeidsledighet. Bouazizi døde på sykehuset kort tid etter – med æren i behold, i øynene til det tunisiske folket. Opprøret som fulgte ble i den arabiskspråklige verden kjent som verdighetsrevolusjonen. Og er det en verdig kamp å dø for må det være verdigheten selv.
Siden den arabiske våren, har vedvarende ustabilitet og demonstrasjoner preget regionen. Irak opplever nå sin største politiske tillitskrise siden USAs invasjon i 2003, etter at månedslange protester nylig tvang statsminister Abdel Abdul-Mahdi til å trekke seg. Lite tyder på at protestene vil avta; demonstrantene krever dypere reformer i det politiske systemet som ble etablert etter krigen. Et system de mener skaper korrupsjon og arbeidsledighet.
Mye av raseriet i det religiøst splittede landet retter seg også mot Irans politiske innflytelse i Irak. Iran, på sin side, preges av den største demonstrasjonsbølgen siden den islamistiske revolusjonen i 1979, etter at regimet nylig varslet en økning i drivstoffprisen på 200 %. Sikkerhetsstyrker i begge landene har drept hundrevis, og skadet og arrestert tusenvis av demonstranter.
Imperiet slår selvsagt tilbake
Hver enkelt revolusjon blir ofte ansett som et nytt fenomen; det bryter tross alt med det velkjente og det etablerte. I kraft av vårt manglende historiske minne, er det lett å overse at massedemonstrasjoner har vært vedvarende hendelser, fremfor isolerte avvik, de siste 100 årene. I et større perspektiv er nok ikke revolusjoner like forutsigbart som skatt og død, men også dette havner listen.
Mye skiller likevel politiske opprør det siste tiåret fra tidligere. Internettets utbredelse gjør at enhver demonstrant med et mobilkamera blir en selvstendig Twitter-journalist, med mulighet til å dokumentere begivenhetene på en ubearbeidet måte. I likhet med informasjon, har data blitt staters viktigste sikkerhetskilde, og tilgang til sensitive dokumenter kan avgjøre skjebnen til politiske myndigheter. I januar 2011, like etter at Ben Ali ble kastet etter 28 år som Tunisias president, publiserte Foreign Policy en artikkel titulert ”The First WikiLeaks Revolution?” Før protestene oppsto, hadde WikiLeaks avslørt massiv korrupsjon og mafialignende oppførsel blant Tunisias ledende familie. Kimen til revolusjoner, og deres spontane natur, tar nye former når ideer kan forbigå myndighetenes kontroll.
Metoden for å motarbeide dissidenter er derfor mer overvåkning og sensur. De som påstår at kommunisme ikke fungerer i praksis, bør ta en titt på hvor effektivt det kinesiske kommunistpartiet sensurerer nettet. Kina trappet opp sensuren på hjemmebane etter opptøyene i Hong Kong, mens Irans mindre sofistikerte myndigheter skrudde av mobilnettet for store deler av befolkningen etter protestene blusset opp for noen uker siden.
Så langt har Kina holdt jernhånden sin på en armlengdes avstand fra Hong Kong. Kina anno 2019 har ikke råd til en repetisjon av militærinngripen på Den himmelske freds plass for 30 år siden, der demonstranter ble skutt på åpen gate. Ikke i Asias frie finanshovedstad. Kina frykter også konsekvensene på hjemmebane hvis det sirkulerer bilder av demonstrasjoner som knuses med vold, ettersom teknologiutviklingen har umuliggjort full kontroll over informasjonsflyten. Demonstrasjonene i Hong Kong har inspirert dissidenter i Kinas provinsielle kontroll, spesielt Taiwan og Tibet. Det gjenstår å se om protestene i Hong Kong sprer seg til fastlands-Kina. Foreløpige indikasjoner kan tyde på at dette er en mulighet, med rapporter om at sporadiske pro-demokratiske demonstrasjoner har spredd seg til byer i innlandet.
Vår også i Latin-Amerika
I likhet med den arabiske vår, illustrerer uroen i Latin-Amerika hvor raskt opprør kan spre seg i internettets tid. Årets massedemonstrasjoner har blitt kalt for «Primavera latinoamericana», i kontinentet kjent for venstrepopulistiske og «anti-imperialistiske» ledere. Bolivias ekspresident Evo Morales personifiserte denne tradisjonen. Morales skapte en personlighetskult rundt sin egen angivelige altruisme, og som kultledere flest ble han avslørt som maktsyk og udugelig. Voldsomme protester oppsto etter at Organization of American States påviste «tydelig valgmanipulasjon» i presidentvalget i oktober som Morales vant. Bakgrunnen for protestene var at Morales ignorerte en folkeavstemning fra 2016, der folket stemte ned et lovforslag om å utvide presidentperioden hans på ubestemt tid. I stedet skrev hans selekterte dommere om landets grunnlov slik at han kunne forbli president.
En lignende legitimitetskrise preger Venezuelas enda mer autoritære president Nicolas Maduro. Landet opplever sin verste økonomiske krise siden Hugo Chavez sin revolusjon i 1999, med hyperinflasjon, sult, kriminalitet og menneskerettighetsbrudd. Landet kollapser, men hvorvidt befolkningen har overskudd til å kaste sine korrupte ledere er et åpent spørsmål: mer en 10 % av landets befolkning har allerede flyktet og over 94 % lever i fattigdom, ifølge FN. I likhet med Morales, beskylder Maduro sine politiske motstandere for å stå bak et utenlandsstøttet kupp. Dette er velkjente takter; når ideologien sprekker i møte med virkeligheten, og folket til slutt tar til gatene, er det angivelig Vesten som er den egentlige undertrykkeren.
Foto: Wikipedia
Denne forestillingen har vært en ideologisk drivkraft for en rekke sosialistiske revolusjoner på kontinentet. Mye tyder på at Latin-Amerika fremdeles vil oppleve stor polarisering fremover, ettersom politiske reaksjoner som regel blir etterfulgt av nye motreaksjoner. Den pågående «blå bølgen» som har gitt en rekke konservative valgseire er et oppgjør med sosialismen som dominerte kontinentet det foregående tiåret. Bildet viser denne endringen i politisk sammensetning i 2011 mot 2018. Men et vellykket politisk opprør er ingen garanti for å unngå nye venstrepopulistiske ledere som igjen lover gull og grønne skoger. Voldsomme demonstrasjoner preger også Chile som, i likhet med Hong Kong, har opplevd en stabilitet fremmed for sine naboland i senere år. President Sebastián Piñera har erklært unntakstilstand etter de største massedemonstrasjonene siden landet ble demokratisk for 30 år siden.
Ingen ende på historien
På tampen av kommunismens fall, skrev Francis Fukuyama boken The End of History and the Last Man, der han forutså at det liberale demokratiet var politikkens endestasjon. Ifølge Fukuyama, sto vi overfor en permanent periode med stabilitet og planlagt demokratisk utvikling. Fukuyamas analyse er overfladisk, men den har fått i overkant mye ufortjent kritikk. En gjentagende fellesnevner for nåtidens massemønstringer er nettopp kamp for mer demokrati. Men det er ikke nødvendigvis fraværet av demokrati som frembringer opprør, men fraværet av innflytelse over eget liv. Først når politikerne bestrider folkets ønsker merkes fraværet av muligheten til å velge de bort.
Krav om mer demokrati er ikke nødvendigvis motivert av et ønske om å leve i et liberalt demokrati; vel så ofte vil demonstranter at deres politiske fraksjon skal vinne frem på bekostning av konkurrentene. En grunn til at revolusjoner ofte mislykkes med å skape et friere og mer rettferdig samfunn er at én type politisk makt kun erstattes av en annen. Nok av demonstranter, også i Vesten, utfordrer det liberale demokratiet. I Midtøsten ønsker mange et renere islamistisk styresett, basert på deres «korrekte» overbevisning, slik borgerkrigen i Syria demonstrerer. Mange vestlige demonstranter vil på sin side erstatte dagens liberale samfunnsorden med radikal sosialisme. Også populistiske strømninger, enten det er i Ungarn, USA eller India, bærer preg av et desperat ønske om en sterk leder som kan rydde opp i landets problemer.
Massesuggesjonens iboende fallgruve er blitt folkevisdom. Siden den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet er det blitt en gjentagende klisjé: når den undertrykte griper makten, står de selv i fare for å bli undertrykkere. Man har aldri en garanti for at en påtroppende maktelite er mer moralsk eller kompetent enn den foregående. Men i de tilfellene der politiske opprør har klart å desentralisere makt fra den politiske klassen til enkeltindivider, har endringene hatt en tendens til å styrke samfunnets velstand og frihet.
Den viktigste epoken for å forstå den moderne verden er derfor skjæringspunktet mellom 1700 og 1800-tallet, kjent som The Age of Revolutions. Denne dramatiske tidsalderen fungerte som et forsøkseksperiment for opplysningsidealene. I Norge forbindes perioden med den amerikanske, etterfulgt av den franske, revolusjonen, som inspirerte vår egen løsrivelse fra det danske eneveldet. Men også i andre deler av verden kjempet folk for nasjonal selvstendighet fra kongeriker og imperier. Nasjonalismen sammenfalt i stor grad med liberalismen. Ideen om at statens legitimitet kom fra folkets samtykke, og at dens oppgave var å representere befolkningen fremfor å styre over den, gikk hånd i hånd med kampen for nasjonal selvbestemmelsesrett. Den amerikanske uavhengighetserklæringen og Norges grunnlov symboliserer foreningen av det liberale og det nasjonale.
Fremveksten av nasjonalstaten førte makten nærmere befolkningen. Maktfordelingsprinsippet ble det viktigste politiske instrumentet for å sikre grunnlovsgitte friheter. Dette bidro til industrialisering og demokratisering. Denne frigjøringsepoken inspirerte også revolusjonsåret i 1848, også kalt nasjonenes vår, som ledet til den største revolusjonsbølgen mot adelige privilegier i europeisk historie. Likhet for loven ble det bærende prinsippet for avskaffelse av slaveriet og rettighetsutvidelse i Vesten. Disse opplysningsidealene har også stått sentralt for kolonilands løsrivelse, og velstandsveksten som i nyere tid har spredt seg verden over. Massedemonstrasjoner og påfølgende reformer bidro til et århundre med relativ fred på det europeiske kontinentet. En fred som varte fra slutten av Napoleonskrigenes herjinger i 1815, frem til den borgerlige samfunnsorden ble knust av første verdenskrig og den russiske revolusjonen.
Til tross for at brorparten av verdens befolkning nå høster forhistoriens frukter, har freden og fremgangen alltid forblitt skjør. Nasjonalismen har like stort potensial til å undergrave individets frihet som den har til å fremme selvbestemmelse. Det er gode muligheter for at massedemonstrasjonene mot Irans prestestyre, Kinas regionale jernhånd eller autoritære venstrepopulister i Venezuela, vil innlede en epoke med stabilitet, optimisme og utvikling. Samtidig har revolusjoner ofte resultert i ødeleggelse av generasjoner med dannelse og produksjon på et øyeblikk.
