Uaktsom offentlig etat i moralsk avhør

For en drøy måned siden hørte vi om NAV-skandalen. Svært mange personer ble uskyldig ruinert og dernest dømt for å ha svindlet til seg hundretusenvis av kroner, fordi byråkrater i etaten hadde tolket EØS-reglene feil. Uten å ha loven på sin side, har NAV stoppet utbetalinger og krevd penger tilbake fra personer som har mottatt diverse trygdeytelser. Dette til tross for at personene dette gjelder selv meldte fra om utenlandsopphold. Som en juridisk konsekvens, ble 48 personer idømt ubetinget fengsel for trygdesvindel, og cirka 2400 har fått tilbakebetalingskrav. Flere juridiske eksperter, inkludert ESA-presidenten, mener feilbehandlingen har foregått siden 1994, da Norge ble en del av EØS-avtalen.

Kaskade-effekten i riksdekkende media er nå en debatt om hva som blir konsekvensene, hvem som bør få skylden og hvordan vi bør fordele ansvaret. I sedvanlig stil for offentlige organer har ingen så langt fått sparken, og sannsynligheten for at det blir å skje er nærmere null. Toppsjefene omplasseres i verste fall til andre steder hvor de kan være toppsjefer, med like god lønn som før og muligens enda mindre ansvar. Det er som om drapet på søstrene Lizaveta skulle ha blitt straffet med intet mer enn en smekk over fingrene.

Her kommer filosofien i meg hoppende ut. Endelig får jeg bruk for da jeg harnisk satt og pugget Aristoteles’ fire kardinaldyder timene før ex.phil-eksamen. NAV-skandalen og lignende saker er på flere plan en strålende sandkasse for å praktisk teste ut blant annet idékampen mellom kollektivet og individet. Anvendt etikk, som det heter på fagspråket.

Vi kan selvsagt argumentere for å forbedre tiltak og mekanismer som er ment å forhindre systemsvikt i offentlig etater i utgangspunktet, men når uhellet først er ute trenger vi en akseptabel måte å håndtere det på i relasjon til skyldspørsmålet. De som har skyld skal straffes for det, samtidig som at andres straff ikke skal ramme en hel etat eller organisasjon, som igjen går ut over dens brukere. Det er viktig at vi tar hensyn til flere faktorer, og at vi ikke opp i alt dette glemmer ofrene.

Terrorangrepene i Norge 22. juli ga ansvarsbegrepet et nytt innhold for snart et tiår siden. Det ble opprettet en egen uavhengig kommisjon bestående av representanter fra politi, rettsvitenskap, forskning og medisin som skulle utrede en rapport over hva som skjedde den skjebnesvangre dagen. Kommisjonen var nokså entydig i sin konklusjon om at systemet var fatalt mangelfullt og utviste sårbarhet, feil og brister. Angrepet på regjeringskvartalet kunne vært forhindret og mange flere menneskeliv kunne vært reddet, hadde det ikke vært for generelt dårlig ledelse, rutiner og forvaltning i norske etater.

Daværende sittende statsminister Jens Stoltenberg uttalte at han tok ansvar ved å bli sittende. Sett i lys av den realpolitisk bekvemmeligheten da, er det sikkert ikke veldig overraskende at den avgjørelsen ble godtatt over hele den politiske linja, i hvert fall var det ikke noe politisk press på at regjeringen måtte gå av. I etterpåklokskapens navn kan vi likevel ha godt av å reflektere over om det var den moralsk riktige vurderingen. Ville det beste vært å gi Stoltenberg sparken? Hadde han fått sin nåværende rolle som NATOs generalsekretær om vi hadde reagert annerledes?

Det ville definitivt sendt et veldig synlig signal om regjeringen gikk av, men det ville på samme tid krevd en såpass stor omorganisering at det hadde fryst regjeringen og skapt kaos i de politiske strukturene systemet holdes oppe av. Dette er, så klart, bare spekulasjoner og i beste fall kvalifiserte gjetninger. Hva som virkelig hadde skjedd dersom vi endrer på et par variabler med fortiden, er umulig for oss å vite. Men det er likevel interessant å prøve å forestille oss hvordan og hva som ville ha skjedd med utfallet om vi på ulike måter endrer variablene i en gitt situasjon vi kjenner godt til.

Ikke minst synes det jo som om forholdet mellom hvor mye straff vi ønsker å gi noen for noe, ikke bare har en sammenkobling med ansvaret og skylden vi gir dem, men også våre holdninger og tillit til dem. Eller vår hevngjerrighet mot dem, hvis man skulle sagt det litt kynisk.

Vi mener åpenbart ikke at Stoltenberg hadde alt ansvaret og all skyld for alle offentlige feil som skjedde den dagen. I så fall hadde det vært en voldsom underreaksjon å la han slippe unna med å frata han statsministertittelen. Hvis vi virkelig trodde på Stoltenbergs egne ord om å stå ansvarlig, skulle vi ha straffet ham strengt med både bøter og fengsel, for grov svikt av rikets sikkerhet i sin rolle som statsminister. Det gjorde vi ikke.

Et underliggende premiss i rettsstaten er at vi vet hvem som har skylden. I en bitteliten bedrift kunne vi kanskje med samvittigheten i behold gitt skylden til én person. Det vil imidlertid aldri være tilfellet i gigantiske offentlige etater og institusjoner, hvor resultatet av systemsvikt er polykausalt og feil ikke utelukkende skyldes enkeltindivider. Dersom toppsjefen skiftes ut, kan vi alltid spørre hvorfor sjefen under eller mellomsjefene ble sittende? Og hvis sjefen under går, hvorfor måtte ikke sjefen under der igjen gå? Når stopper det? Skal alle ledd i en hel organisasjon skiftes ut?

Vi kan lett tenke at det er saksbehandleren som dekreter et vedtak i det ganske lands filialer, som er mest nærliggende skylden. Premisset er fornuftig nok, men konklusjonen virker kontraintuitiv. Alle ansatte i etater er jobbforpliktet til å følge ordre fra høyere hold, og selv om det å følge ordre ikke tar fra noen det moralske ansvaret for sine handlinger, kan vi trolig ikke si at det i denne konteksten er umoralsk å feilbehandle en sak eller søknad. Hadde ordren vært av en annen art, eksempelvis en soldat som blir bedt av sin kommandør om å drepe, ville det stilt seg annerledes.

Å gjøre feil er tross alt ikke ensbetydende med å gjøre galt. Uten sammenligning med offentlige ansatte for øvrig, er det mange feil småbarn og kjæledyr gjør, som vi ikke kan gi skylden på dem på for å gjøre – rett og slett fordi de ikke vet bedre. Med mindre vi vil tillegge suggererte ansatte et ansvar eller en rekke moralske plikter utover det de har i kraft av å være menneske og som ansatt av en bedrift, kan vi ikke si det er galt av en saksbehandler som ikke vet bedre å feilbehandle drøssevis av søknader. Moralen setter med andre ord visse grenser for hva det er rimelig å gi noen skylden for. Ansatte som oppfyller sine arbeidsdelegerte oppgaver og som handler i god tro, har ikke gjort noe klanderverdig. De har gjort det de har fått beskjed om.

I det private næringsliv tar sjefene ansvaret for avgjørelser gjort nedover i systemet, selv om ikke de selv har gjort noe direkte galt. Bakgrunnen for de høye lønningene begrunnes blant annet med dette. Det er en måte å “betale seg ut” av problemstillingen på, og det er jo en slags løsning, tross alt. Men det er tvilsomt om vi kan kalle denne ordningen for en rettferdig løsning. Vi vil helst at de som påtar seg ansvaret for noe, faktisk har skylden. Det er en grunn til at du ikke har lov til å betale naboen for å ta prikken på rullebladet for at du kjørte for fort.

Dessuten bør vi ikke få blod på tann. En offentlig etat er i en forstand summen av sine deler. Når du fjerner deler av den, endres helheten. De som står igjen når sjefene har fått sparken, er tross alt de som skal rydde opp i rotet etter dem. Da kunne det ha vært at det er til det bedre at disse hadde fått bli. Det er ikke noe mindre paradoksalt at de som skaper et problem er de som er best egnet til å løse det, enn det er at stråling både kan forårsake og behandle kreft.

Vi kan snu på spørsmålet og spørre oss i hvilken grad folket også har et ansvar overfor offentlige etater. Da setter vi byrden for hvem som skal ha ansvaret i revers, men det er kanskje ikke helt urimelig? Når vi problematiserer vår moderne globaliserte verden, snakker vi gjerne om slike saker som “fair trade” og etisk konsum. Den samvittighetsfulle (selvplagede?) etiske forbruker vektlegger etikken mer enn pengepungen. Forbrukermakten skal sørge for at dyreforsøk og barnearbeid ikke forekommer, at bananplukkeren under ekvator får akseptable lønn- og arbeidsvilkår, at regnskogen ikke kuttes ned og at havet ikke forurenses av plast. Dette er den etiske forbrukerens ansvar.

Har vi et lignende ansvar når det kommer til offentlige etater? Eller gjør ansvar at vi får færre og løsere rettigheter? Kanskje kan vi ikke si at vi har et like stort ansvar som vi har i forhold til det private næringsliv der vi kan drive boikott, men at vi likevel har et visst ansvar er ikke urimelig å påstå. Befolkningen bør fungere som en regulator eller bremsekloss for hvordan offentlige etater tér seg og hva de er i stand til. Spørsmålet blir hvor vårt ansvar starter og hvor det slutter. Uten en fullstendig gjennomsiktig etat, hvor alle har tilgang på alt som gjennomgås, vil det bli praktisk umulig å holde rede på. Selv hvis vi kun forholder oss til det som kommer ut i offentligheten og antar at informasjonen ikke er mangelfull, foreligger det vanvittige mengder juridiske dokumenter. Skal vi alle bli jurister?

Det er også et spørsmål om hva slags rettigheter man har og hvilke midler vi har lov til å bruke for å få gjennomslag når vi først oppdager at det har skjedd en feil eller brist i systemet. Hvilke sanksjoner har befolkningen rett til å bruke mot en etat for å endre en feil? Er det kun demokrati som gjelder? Hvis man skulle gått til det ekstreme, så skulle vi tatt til høygaflene hver gang det ble betydelig krise som følge av dårlig offentlig styring. Men det hadde vel skapt sin helt egen krise. Væpna revolusjon skal man ikke kimse av. Til og med kommunistene er enige i det.

Når det kommer til den faktiske implementeringen av ideen er jeg personlig mildt sagt lunken til gjennomføringsevnen. Det presupponerer en betydelig grad av misnøye hos befolkningen som i dagens samfunn ikke har fått fotfeste. Økt konsolidering av makt i en stadig mindre sirkel av mennesker kan de fleste av oss være enige i som regel er et onde, og som i en ideell verden bør takles av befolkningen. Der er vi ikke, ennå. Og det synes jo som om hva som er praktisk gjennomførbart er en side ved saken som bør ha noe å si.

Dersom man nå fremdeles går med på premisset om at andre utenfor de offentlige etatene har ansvar for det som skjer på innsiden av dem, får vi noen interessante resonnementer. Gjør ikke dette at vi går nærmere selvbetjeningssamfunnet? Det vil for eksempel ikke være absurd å slutte seg til at NAV-brukere har et eget ansvar til å sette seg inn i gjeldende lovverk og alene eller i samarbeid med andre saksøke offentlige etater for økonomisk maktmisbruk og innskrenkelse av reisefriheten. En slik konklusjon vil nok mange unngå. Vi liker å være rause med den svake part i en sak, særlig når det er på sin plass hvor en stor offentlig etat har begått urett mot så mange.

Slik så mange andre moralske dilemmaer gjør, får NAV-skandalen meg til å tenke på kong Sisyfos av Korint, som til straff for å ha lurt seg unna døden fra guden Hades, ble tvunget til å rulle en steinblokk opp en bakke i all evighet. Hver gang han nådde toppen, rullet den ned igjen, og han måtte starte på nytt. Jakten på moralen er sånn sett sisyfosarbeid. Det er et evinnelig arbeid for å lære av oss selv og gjøre det moralsk riktige her i verden, som hele tiden bør vedlikeholdes, drøftes, perfeksjoneres og revurderes i enhver ny kontekst.

Redselen for å gi noen sparken eller for å gi feil personer sparken når offentlige etater gjør galt, bør ikke virke handlingslammende for å faktisk gjøre noe. Ei heller bør sjefer dytte offentlige etater ve og vel foran seg, i håp om å klamre seg fast til toppstillinger. De navnløse byråkratene bør heller ikke unnskylde seg med å være en liten brikke i et større system, hvis det er rimelige grunner til å tro at de kunne gjort noe innenfor de rammebetingelsene som er satt.

Dette er individer og forhold i en sak som bør vurderes uavhengig av hverandre. Det er en kjedelig erkjennelse å komme til, men det er en viktig erkjennelse.