For 25 år siden, den 28. november 1994, stemte nordmenn for eller mot at Norge skulle bli medlem i EU. Det rådgivende resultatet ble nok en gang nei, som i 1972. Men fraværet av det formelle EU-medlemskapet har ikke betydd at vi er uberørt.
EFTA-avtalen, som skulle sikre friere flyt av varer og tjenester over landegrensene i Europa, ble i 1992 oppgradert til de som vi i dag kjenner som EØS. Denne avtalen var ment fra EUs side å være en overgangsavtale slik at alle EFTA-medlemmene etterhvert kunne bli fullverdige medlemmer i EU. I Norge ble avtalen godkjent av regjeringen, mens i Sveits ble den avvist i en folkeavstemning. Som følge av denne nye avtalen, ble EU-medlemskap et stort tema.
Regjeringen innledet forhandlinger, og statsminister Gro Harlem Brundtland skrev under på avtalen om norsk medlemskap i juli 1994, som seneste måtte ratifiseres av stortinget 31. desember samme år. Selv om det teknisk sett var flertall på stortinget for EU-medlemskap, valgte de å være tro mot tradisjonen med å lytte til rådgivende folkeavstemninger.
Dermed ble Norge stående utenfor EU. Men vi var fremdeles bundet av EØS-avtalen. Og ett av argumentene *for* medlemskap var at denne avtalen demokratisk sett er dårligere enn EU-medlemskap. Norge kan ikke være med på å avgjøre hvilke krav som stilles for å være en del av EUs indre marked, og selv om de fleste direktiver er valgfrie for EU-landene selv, er de forbundet med en slags frivillig tvang for EØS-stater. Norges folkevalgte har i alle fall gjort det til sport å akseptere så og si alle EØS-direktiver vi har mottatt, omtrent 15.000 i tallet, ofte servert i såkalte pakker.
De mest hårreisende av disse omhandler overdragelse av suverenitet fra norske folkevalgte til ikke-demokratiske organer i EU-systemet. ACER-avtalen, som gir EUs energibyrå politisk kontroll over norske energiressurser, skapte mye blest og motstand, men ikke nok. Avtalen ble innført i strid med Grunnloven, uten det nødvendige ¾ flertall, og for en måned siden bestemte Oslo tingrett at søksmålet mot stortinget reist av Nei til EU ikke ble tatt til følge. Dermed kan saken ende opp i høyesterett.
Neste punkt på listen er Jernbanepakke 4, som foreløpig er utsatt grunnet stor skepsis også innad i EU. Norges regjering var så og si klar for å godta den som den var. Uten kritikk.
Det kan være verdt å reflektere over måten EU skaffer seg mer makt over det som i utgangspunktet er suverene stater. Splitt og hersk blir utnyttet til fulle — ikke mot stater, folkegrupper og landområder, men mot bransjer, industrier og ideer. Litt etter litt blir store deler av hverdagen din innlemmet i EU, uten ditt samtykke. Selve intensjonen, et friere marked og konkurranse over landegrenser, om man ser bort fra det gigantiske byråkratiet, er i seg selv god. Men om EU en dag endrer seg og andre mer totalitære ideologier får overtaket, vil råderetten være gull verdt for den som har den.
Og fortsetter det slik, vil det være EU.
