Hva forbinder du med ordet terapi? Sykdom? Lidelse? Smerte? Da er det nærliggende at homoterapi signaliserer at homofili er en lidelse snarere enn en seksuell legning.
Homoterapi kan ligge an til å bli årets nyord. Ap og MDG har lagt inn et forslag i Stortinget om å forby såkalt homoterapi, også kalt konverteringsterapi. Tre av regjeringspartiene (H, FrP og Venstre) har kommet til at de vil foreslå å utrede et forbud, med sikte på å innføre det. KrF mener at det ikke er behov for utredning, og er mot et forbud.
Tanken bak terapi for homofile
I kristne kirkesamfunn er det tradisjon for sjelesorg og forbønn. Sistnevnte er enkelt å forklare; man kan be for noen; for eksempel for helse eller helbred. Dette skjer i gudstjenester. Sjelesorg blir ifølge Wikipedia definert som «å gå et stykke av Guds vei med et helt og konkret medmenneske for å muliggjøre og å gi tro, håp og kjærlighet.» Man kan sammenligne det med en prosess der man samtaler med en psykolog eller psykiater, bare at i tilfellet sjelesorg er disse byttet ut med en religiøs person. Det handler om «å hjelpe medmennesker som sliter og vise omsorg for sjelen».
I religiøs (ikke bare kristen) tradisjon er «homofil praksis» en synd. Hvorfor? Fordi ekteskapet er innstiftet av Gud og definert som samliv mellom mann og kvinne. Hensikten med sex er å produsere barn.
Som heterofil kan du jo tenke deg hvordan du ville reagere dersom en person skulle komme og si at du burde bytte legning.
Hensikten med homoterapi er å få personer til å endre seksuell orientering og kjønnsidentitet. Homofile, lesbiske og bifile skal bytte legning. I dagens inkluderende samfunn har selv Den Norske Kirke utviket liturgi for likekjønnede ekteskap. Å si rett ut at homofile bør bytte seksuell legning fordi det strider mot religiøs lære eller Bibelen eller Guds ord er ikke så lett.
Derfor fremstilles det heller som at personer som sliter med seg selv og sine egne følelser og ikke ønsker å være homofile skal få støtte og hjelp gjennom sjelesorg og forbønn. Dermed går man rett inn debatten om seksuell legning; født sånn eller blitt sånn. Kristne ledere ønsker ikke å fordømme homofil legning som sådan, men oppfordrer heller homofile til å leve i sølibat (altså avstå fra sex).
Legning og seksualitet (og seksualliv) er en viktig del av et menneskes liv og identitet. Som heterofil kan du jo tenke deg hvordan du ville reagere dersom en person skulle komme og si at du burde bytte legning.
Diagnose og forbud – skam og skap
Sex mellom menn var forbudt i Norge frem til 1972. Homofili ble fjernet som psykiatrisk diagnose i Norge i 1977. Man kan altså si at samfunnets holdning til homofili har handlet om både religion og psykiatri. Ikke rart legningen har vært forbundet med skam og uønskede følelser. Det har vært krevende å erkjenne sin legning for seg selv, bli trygg på denne, og være åpen overfor sine omgivelser. Å komme ut av skapet har vært et begrep.
Det er kanskje ikke så rart at religiøse grupperinger bruker et begrep som terapi. Det gir assosiasjoner til sykdom og lidelse, for ikke å si psykisk lidelse. De snakker heller om «homofile følelser» enn legning.
Terapi – eller psykisk mishandling og overgrep?
Tilhengerne av forbud mot homoterapi mener at dette egentlig er en form for psykisk overgrep mot sårbare og usikre personer. Istedenfor å hjelpe folk til å bli trygge på og stolte av sin legning, videreføres en lang tradisjon om skam og uønskede følelser som det er mulig å bli kvitt bare man er sterk nok i sin religiøse tro. Spesielt unge mennesker som forsøker å definere seg selv kan bli skadet av homoterapi.
Et nytt og inkluderende Norge – eller?
Det er snart ikke den by eller bygd som ikke har sitt eget Pride-arrangement i løpet av året. Det vekker snart mer oppsikt dersom lokalpolitikere ikke vil heise regnbueflagget i forbindelse med slike arrangementer enn at noen vil. Pride-uken og ikke minst paraden i Oslo hvert år kan snart konkurrere med 17.mai-feiringen i livsglede og oppslutning. De siste 30 årene har Norge virkelig forandret sin holdning til seksuelle minoriteter. I hvert fall virker det slik. 3.sesong av Skam kan lure de fleste.
Et annet Norge lurer i krokene. «Homo» er av de mest brukte skjellsord i norske skolegårder. Selvmordsstatistikken og hatkriminalitet viser at det er en beksvart side av regnbuelandet Norge. I sammenheng med verden rundt oss er Norge et paradis. Men selv i paradis er det slanger. Det er nok å ta fatt i.
Vil forbud hjelpe?
Med en liberal grunnholdning har jeg en utpreget skepsis til om forbud vil hjelpe på negative holdninger. Det er bedre å konfrontere disse holdningene, og argumentere mot dem. Men hva hjelper det å argumentere mot tro? Et opplyst samfunns største fiender er fordommer, uvitenhet og tilvente oppfatninger.
I vårt opplyste og rasjonelle samfunn lever overtro i form av kristne kirkesamfunn, muslimer, jøder, healing og engleskoler side om side med vitenskap og kunnskap.
På den annen side har sårbare mennesker krav på vern mot overgrep. Spesielt gjelder det barn og ungdom. Norsk lov har regler for hva man kan bruke av argumenter når man markedsfører behandling, kosttilskudd og naturmedisin. Så hvorfor ikke beskytte terapi-begrepet mot religiøs utnyttelse? Sannsynligvis vil andre begreper bli brukt isteden.
Det aller beste ville være å fjerne skam og stigmatisering rundt seksuell legning, og bidra til at enhver er stolt og trygg på seg selv – uavhengig av legning.
Torsdag 21. november avholdes et arrangement på Eidsvolls plass foran Stortinget, mot homoterapi.
