Med stadig høyere frekvens hevdes det at alle MÅ støtte klimapolitikk. Noe annet medfører visstnok at man ikke kan regnes som en seriøs aktør og at man ikke forholder seg realistisk til den politiske situasjonen og planetens tilstand. For de som mener at målbare praktiske resultater er langt å foretrekke fremfor intensjoner og moralposering, så er det en uforståelig påstand.
All politisk innsats som baserer seg på konfiskering, tvang og trussel om straff er kontraproduktivt i denne og andre sammenhenger, fordi slik anti-motivasjon styrer individer sin aktivitet i retning av å beskytte seg selv mot konsekvenser av de politiske virkemidlene. Slipper man å beskytte seg mot politisk styring betyr det mer tid til og fokus på egen kreative og frivillige innsats, som kommer en selv og andre til gode. Grønn politikk eller ikke er det samme gamle valget mellom pisk og gulrot, mellom fryktbasert tvang og fredelig frihet, mellom plikt pålagt basert på andres tro og ettertenksom vurdering, enda en gang.
Mer regulering fører til mindre produktiv aktivitet, inkludert den kreative aktivitet som må til for å skape bærekraftige alternativer til nåtidens livsfremmende og nyttige teknologi. Å redusere andres levestandard gjennom tvang, direkte gjennom konfiskering eller avkorting av tilgang på teknologisk og økonomisk utvikling vil ikke bli akseptert. Det kan blant annet verifiseres gjennom utviklingen i Kina, India og andre steder, der utslipp øker fortere enn noen gang. Ideologiske samfunnseksperimenter som i rød eller grønn pryd gjennomføres med begrunnelse i klima er moralsk forkastelige, både hva gjelder menneskeverd i samfunnet som rammes og de forutsigbare økonomiske konsekvensene. Tvungen kollektivisme, merkantilisme og kommandoøkonomi vil ikke plutselig bli gode verktøy fordi man går over til å omtale dem som grønne.
Steinalderen tok ikke slutt fordi noen ble hindret fra å lage verktøy av stein, men ved at nye materialer og metoder ble funnet og mestret, som tok over etterhvert som mennesker fant den nye teknologien mer nyttig og effektiv enn den gamle. Kun gjennom de samme mekanismene kan bruk av olje og gass eventuelt byttes ut med noe annet. Hastigheten på et slikt skifte påvirkes ikke av hvor mange som påstår at det er et eksistensielt spørsmål som må avgjøres av sentrale myndigheter. Virkeligheten bryr seg ikke om følelser eller ideologi, hva som er livsfremmende og økonomisk bærekraftig endres ikke av tro og håp.
De aller mest ekstreme aktivistene for den grønne sentralstyrte kollektivismen, foreslår henholdsvis kannibalisme, ettbarnspolitikk, opphevelse av eiendomsrett, utfasing av husdyr, forbud mot private biler, drakonisk regulering av boliger og andre direkte menneskefiendtlige virkemidler. Hvis man ser vekk fra slike hysterisk autoritære og totalitære ideer, hva kan gjøres som kan være bra, både for miljøet og på hypotetisk grunnlag, for klimaet?
For miljøet er det mer økonomisk frihet og privat eiendom. Ingen steder forurenses naturen så mye som der myndigheter eller allmenning rår over muligheten å tillate utslipp og regulere bruken av områder. Det «alle» eier, tar ingen langsiktig ansvar for. Alle relevante indikatorer viser at miljøproblemer er langt mindre omfattende der økonomisk velstand er høyest, og økonomisk velstand har tydelig sammenheng med eiendomsretten til og økonomisk frihet for individet.
For de som mener at reduserte CO2 utslipp er noe som skal redde planetens klima, så er teknologisk utvikling den eneste realistiske muligheten. Det forutsetter frie kreative individer, som basert på egen selvstendige motivasjon legger mest mulig innsats i det å fremskaffe nye alternative løsninger som markedet frivillig ønsker å ta i bruk. Det anføres fra ideologer og aktivister at markedet ikke fungerer raskt nok, men påstanden kan ikke tillegges noen vekt ettersom virkemidlene de søker å innføre er overgrep mot mennesker med langt større forutsigbar skadevirkning enn det noen menneskeskapt klimaendring beviselig kan være.
Atomkraft er per nå den eneste utslippsreduserende teknologi som kan være skalerbar nok til å utgjøre noen forskjell, og det eneste alternativet som potensielt er økonomisk selvbærende slik at man kan unngå å sende regningen for storforbruk til små husholdninger og individer. Man skulle tro at alle «grønne» krefter ville gjøre alt for å drive utvikling i den retningen, men den gang ei. Det eneste partiet i Norge som per i dag går inn for å legge til rette for produksjon av atomkraft er Liberalistene.
Dydsignalisering og moralposering er stadig oftere åpenbar motivasjon for manges utsagn og påstander innen det som kalles klimadebatt eller klimapolitikk. De kaller det grønn politikk, men både fiendtlighet mot vanlige menneskers daglige liv og autoritære holdninger gir tydelig assosiasjon med flere andre politiske bevegelser. «Den som forurenser skal betale» er kun en lekker innpakning av det som faktisk fremmes: «stat og myndigheter skal forvalte mer av din inntekt».
Den beste politiske linjen er den som med størst mulig grad av sikkerhet er langsiktig og rasjonelt best for individet, også på feltet klima. Om planetens klima er det så lite sikkerhet både om graden av menneskelig påvirkning og muligheten for signifikant endring av klimaets fremtid gjennom politiske virkemidler, at det er umulig å ha noen rasjonell oppfatning om reguleringer på feltet. Men vi vet med sikkerhet at overlevelse ivaretas gjennom best mulig beskyttelse av mennesker mot naturens luner. Mennesket må derfor stå så fritt som mulig til å kunne beskytte seg fra naturens farer på flest mulige forskjellige vis, alle eggene i en kurv har aldri vært fremsynt strategi. Sentralstyring og tvang har gjentatte ganger vist seg å være til hinder for produktive handlinger, som er det som sikrer langsiktig og bærekraftig overlevelse og livsutfoldelse best mulig. For individet, som er samfunns eneste bestanddel.
