Opplysningsfilosofene ville forsikre seg at folket ikke ble utsatt for statlige overgrep ved at det skulle blir inngått en form for kontrakt mellom staten og borgerne. Kontraktene skulle da være en avtale mellom frie og likeverdige personer, statsdannelsene er altså et produkt av en frivillig avtale mellom dem som skal være borgere av staten. Dette fikk gjennomslag og flere land ble demokratiske land med folkesuverenitet, men for mange sluttet det ikke der. I de kommende år begynte folket å stille flere krav fra staten og samfunnet.
Den amerikanske filosofen John Rawls er kjent for sin fornying og reformulering av kontraktsteorien. I 1971 ble hans bok “A Theory of Justice” utgitt. Rawls teori bygger på at det allerede eksisterer et demokratisk samfunn med folkesuverenitet. Det han er ute etter er å gjøre dette samfunnet rettferdig. Han velger derfor å starte med et tankeeksperiment. Vi kan forestille oss en forsamling av representanter for virkelige borgere som skal velge rettferdighetsprinsipper for grunnstrukturen i et moderne konstitusjonelt demokrati. Dette kaller Rawls for den opprinnelige posisjonen (heretter OP). Det unike er at personene som skal velge disse prinsippene om rettferdighet bak “et slør av uvitenhet”.
Dette sløret besitter den egenskapen at mister man all kunnskap om en selv. Uvitenhetens slør gjør også slik at en ikke vet sitt eget kjønn, hvilken aldersgruppe en er i og heller ikke ens egen etnisitet. Sosial status og økonomisk posisjon blir også ukjent. Individuelle egenskaper og evner vet en heller ingenting om. En vet for eksempel ikke om man besitter en introvert eller ekstrovert personlighet, heller ikke om man har en eller annen form for livssyn eller et religiøst grunnsyn. Ens moralske verdier faller også bort, det samme gjelder politiske sympatier. Når alle disse forskjellige posisjonene, egenskapene, evnene og sympatier blir gjort ukjente, har man ekskludert kunnskap om kontingente ting som setter mennesker opp mot hverandre. Uvitenhetens slør dekker altså til de mulighetene personene har til å bli veiledet av fordommer. Det som er igjen, er en generell kunnskap om politisk styring, grunnlag for sosial organisering og prinsipper for økonomisk virksomhet. Ikke minst har personene i OP evnen til rasjonell tenkning og en sans for rettferd og rimelighet.
Personene i OP vet at det finnes faktorer som kjønn, klasse, etnisitet og medfødte evner som påvirker folks evne til å lykkes i samfunnet, men de vet ikke hvilke egenskaper og forutsetninger de selv har. Rawls mener derfor at de vil velge rettferdighetsprinsipper som sikrer at slike faktorer ikke avgjør deres liv når de trer ut i den virkelige verden. Men hvilke praktiske betydninger har et slikt tankeeksperiment? Dets formål er at vi øver oss på å ikke diskriminere på grunnlag av økonomisk situasjon, klassebakgrunn, kjønn eller etnisitet når vi diskuterer hvordan frihet, rettigheter og goder skal fordeles i et samfunn.
Når da de rasjonelle og rimelige personene i OP betrakter hverandre som frie og likeverdige, vil de komme frem til to rettferdighetsprinsipper. Rawls kaller disse “prinsippene for rettferdighet som rimelighet”. Prinsippene lyder som følger:
a Enhver person har det samme ufravikelige krav på et fullstendig system av grunnleggende friheter, et system som er forenlig med et slikt system for alle
b Sosiale og økonomiske ulikheter skal oppfylle to betingelser: For det første skal de knyttes til stillinger og posisjoner som er tilgjengelig for alle under forhold som sikrer rimelig sjanselikhet, og for det andre skal de være til størst mulig gagn for de svakeste i samfunnet (forskjellsprinsippet)
Førstnevnte prinsipp kalles ofte frihetsprinsippet. Frihetsprinsippet konstaterer lik fordeling av alle politiske rettigheter og friheter. Grunnsteinene i politiske rettigheter og friheter er tanke- og samvittighetsfrihet. Dette innebærer også politiske friheter, slik som stemmerett, politisk deltakelse, forsamlingsfrihet, personlig integritet og ikke minst frihetene en har som borger av en rettsstat. Frihetene er for Rawls like viktige, og den ene friheten kan ikke settes i kraft på bekostning av en annen. Frihetsprinsippet har også førsteprioritet.
Rawls anerkjenner sosiale og økonomiske forskjeller i sitt annet rettferdighetsprinsipp. Disse forskjellene er rettferdige så lenge det er lik mulighet for konkurrere om makt, posisjoner og stillinger i samfunnet (sjanselikhetsprinsippet). Den eksisterende ulikheten skal alltid gagne de som regnes for å være de svakeste i samfunnet (forskjellsprinsippet).
Vi kan forestille oss en vellykket, høyt ansett forretningsmann som driver flere fabrikker. Disse fabrikkene er også arbeidsplassen til flere tusen mennesker. På grunn av sin produktivitet har han derfor også har han også en ganske stor formue som han ønsker å beholde mest mulig av selv. For å sikre seg selv truer han med å flagge ut om dersom formuesskatten øker, og i hvert fall hvis minstelønna blir høyere.
Poenget til Rawls er at en moderne velferdsstat må ha institusjonelle ordninger som garanterer at de som er i disse posisjonene lever over et visst velferdsnivå, ikke likhet de jure, men likhet de facto. Rettferdighetsteorien gjelder altså først og fremst offentlige institusjoner. Vi kan med dette si at Rawls rettferdighetsteori også er en fordelingsteori, hvor det som skal fordeles blir kalt “primærgoder”. Med primærgoder mener Rawls de goder som alle trenger, uansett hvilke livsplaner og ønsker man har. Godene omfatter grunnleggende friheter og rettigheter, muligheter, inntekt, rikdom, makt (med makt mener Rawls stillinger og ulike verv). Ikke minst omfatter de samfunnsmessige primærgodene det sosiale grunnlaget for selvrespekt.
Rawls understreker viktigheten av at fordelingen av sosiale og økonomiske goder ikke skal være en følge av et lotteri. Det finnes tre lotteriprinsipper, tilfeldige situasjoner, som kan innvirke på folks mulighet til å oppnå makt og benytte seg av sosiale eller økonomiske goder. Disse tre lotteriene blir nevt som sosial klasse, hell og uhell og medfødte talenter. Dette vil for eksempel si at en kronisk syk person ikke skal ha en langt dårligere levestandard enn en frisk og sunn person. Rawls mener at samfunnet ikke skal belønne de som har “vunnet” lotteriet ved å besitte talent, hell eller god helse, men heller utvikle deres iboende anlegg til å bruke dem til sitt eget og ikke minst samfunnets beste. Med andre ord er det greit at inntekten til den rike forretningsmannen øker, så lenge dette også forbedrer situasjonen for de svakere stilte. Han kan grunnlegge nye fabrikker for å høyne sin egenkapital, men samtidig konstruere flere arbeidsplasser.
Rawls baserer seg på at det ikke bare skal eksistere likhet de jure, men også de facto. Men hvordan kan vi forsikre oss om at de svakeste faktisk får disse godene? Dette spørsmålet blit reist av den indiske økonomen og filosofen Amartya Sen. Sen er av den oppfatning at folk har svært ulike forutsetninger, derfor er det ikke nok å dele primærgode rettferdig, man må også forsikre seg om at folk har en mulighet til å benytte seg av disse primærgodene. Det Sen vil frem til er at rettferdighet må måles i forhold til folks kapabilitet til å omforme primærgodene til en faktisk frihet. En kronisk syk person vil aldri kunne disponere formuen sin på samme måte som en generelt sunn og frisk person. Disse ulikhetene tar Sen opp i sin kritikk av Rawls. Vi har, i Rawls øyne, like behov og like formål. Sen er av den oppfatning at Rawls ikke tar disse personlige ulikehetene og spesielle behovene i bektraktning, slik som for eksempel funskjonshemmede og syke her.
Rawls svar på denne kritikken er at rettferdighet og rimelighet må betraktes som abstrakte og genrelle prinsipper som kun begrunnes i den opprinnelige posisjonen, bak et slør av uvitenhet. I den virkelige verden må prinsippene da anvendes, og når prinsippene anvendes vil det bli opprettet lover som sørger for at alle får like muligheter til for eksempel helsetjenester og medisinsk behandling.
Rawls rettferdighetsteori dreier seg altså om fellesinteresser i samfunnet. Det følger at folks kulturelle og sosiale liv og deres familiestruktur ikke blir inkludert i rettferdighetsprinsippene. Feministiske røster har gitt sin kritikk av Rawls via Susan Moller Okin. Gitt at kvinnen står for hovedansvaret i familielivet og dette krever mye av kvinnens fokus og tid. Derfor vil det være betraktelig vanskeligere for henne å skaffe seg en tilsvarende utdannelse og karriere som en mann. Dette skal vi ikke gå nærmere inn på, på grunn av oppgavens begrensninger.
Økonomisk kritikk
Kritikkverdig er det også at egalitarister, slik som Rawls, går ut ifra at mennesket fødes inn i denne verden lik en leirklump, som kun skal formes av samfunnet. Vi vet at hell og uhell, sosial klasse og medfødte talenter ikke skal tas i bekrtakning, men hva skal skje med de resterende pengene når en vellykket forretningsmann dør? Disse pengene vil mest sannsynlig gå i arv. Denne arvingen vil overta en stor formue uten å ha gjort noe selv, uten at det har gagnet noen andre i samfunnet. Denne utfordringen tar den franske økonomen Thomas Picketty opp i sin bok “Le Capital au XXIe siècle”. Et av hovedpunktene i boken er at avkastningen på kapital alltid er større enn veksten i lønningene. De økonomiske forskjellene er snart like store som for 200 år siden. I et innlegg, Kapital 2.0, i Klassekampen av Bjørgulv Braanen, tar Braanen opp Pickettys bok. Braanen er av den oppfatning at en ikke kan utjevne forskjeller gjennom økonomisk vekst, de rikeste skal skattelegges hardt og å fjerne arveavgiften er et svært dumt valg av regjeringen å ta.
Når det kommer til fjerning av arveavgift, ble det vektlagt at middelklassearvinger ikke hadde økonomisk mulighet til å ta over barndomshjemmet sitt. De ble til slutt nødt selge det. Arveavgiften var ikke til gagn for noen i samfunnet, da de rikeste uansett ville ha anledning til å betale denne avgiften, mens de svake satt igjen med utgifter.
Derimot har filosofer som John Rawls, videreutviklet tanker om at alle mennesker er frie og likeverdige. FNs allmenne menneskerettighetserklæring (anno 1948) er også et steg inn i en mer rettferdig verden de jure, og et resultat av frihets- og likeverdsidealene. Rawls likhet de facto er et utgangspunkt som virker forlokkende i teorien, men tilsynelatende umulig å gjennomføre i praksis. Problemet er at Rawls begrunner sin rettferdighetsteori i noe som faktisk ikke eksisterer, nemlig i den opprinnelige posisjonen. Når teorien kun skal anvendes i virkeligheten, så vil det alltid oppstå store, problematiske faktorer, som de nevnt ovenfor. Disse sørger for at det ikke er mulig å gjennomføre slike rettferdighetsprinsipper. Alternativene vi står igjen med er å heve alle menneskene opp på fjelltoppen, eller jevne alle fjellene med jorden.
