Mary Elise Sarotte har skrevet selve boken om slutten til Berlinmuren. Når jeg er i Berlin 9. november og setter meg i flere timer på Berliner Stadtbibliothek istedenfor å nyte byen, vet du at boken har kvaliteter utover det normale.
The Collapse - The Accidental Opening of the Berlin Wall
Mary Elise Sarotte
New York: Basic Books, 2014
320 sider
Berlinmurens fall er en av de store begivenhetene i forrige århundre. I etterpåklokskapens navn er det lett å forklare hvordan og hvorfor det skjedde. Forklaringer som er enkle, logiske og ganske så feilaktige. Det var usannsynlig at Berlinmuren skulle falle 9. november 1989. Et resultat av en rekke sammenfallende og tilfeldige hendelser som hver for seg ikke var tilstrekkelige. Boken forteller en detaljert historie om det som skjedde.
Det er en kunst å avgrense en bok. Det ville vært lett å skrive en murstein om Berlinmurens endelikt. Her har forfatteren klart å få alt inn på et par hundre sider. Dette er gjort gjennom en elegant avgrensning både i tid og rom. Boken holder seg til det som skjer i 1989 og inkluderer elementer fra Ungarn, Tsjekkoslovakia, Sovjetunionen og Kina kun når det er nødvendig for historien om det som skjer i Tyskland og Berlin. Historien er detaljert, men velskrevet. Den driver fremover nesten som i en spenningsroman.
Det som står som selve kjernen i fortellingen er hvordan det var en arbeidsulykke at Berlinmuren ble åpnet 9. november. De østtyske lederne var ikke tilhengere av Gorbatsjov, men syntes tvert imot at massakren på Den himmelske freds plass var fortreffelig. Erick Honecker som var generalsekretær i kommunistpartiet, var sterk motstander av reform og tilhenger av å bruke nødvendige maktmidler.
Den øverste presten hadde det utrolige navnet Christian Führer.
Boken forteller mange historier. Mye plass vies til begivenhetene i Leipzig. De er spennende og viktige. Noen få opposisjonelle med tilhold i Nikolaikirken starter noe som utvikler seg til enorme massedemonstrasjoner. Et morsomt poeng er navnet til den øverste presten i denne kirken. Han het Christian Führer. Forfatteren forteller i detalj om hvordan motstanden utvikler seg, om hvordan noen filmfolk foreviger begivenhetene og hva som skjer i det avgjørende øyeblikk. Det er en historie om de små tilfeldigheter. Den viktigste beslutningen ble ikke tatt på toppen, men av en lavere tjenestemann.
Den viktigste historien er opptakten til loven som ble presentert 9. november 1989. Vi får høre om 600 000 østtyskere som emigrerer til vesten gjennom Ungarn. Vi får høre om lavere tjenestemenn som endrer et dokument, men beholder overskriften. Vi får høre om sovjetiske diplomater som ikke får korrekt informasjon. Vi får høre om hvordan viktige «beslutninger» tas i en røykepause istedenfor på møtet. Vi får høre om hvordan det går når den som holder en pressekonferanse dropper både det avgjørende møtet og å lese papirene.
Vi får selvsagt også oppleve selve høydepunktet. Spenningen og begivenhetene på kvelden 9. november ved muren. Rørende historier, kaos og vilje til å få til en endring.
«We end as we began: with Tockeville, because he understood how evils once patiently borne can suddenly become intolerable once their removal seems within reach.»
