Mange synes vi er blitt for mange her på kloden. Om du borer litt i temaet er det ofte noen andre som har blitt, eller er i ferd med å bli, for mange. Befolkninger på andre kontinenter i u-land og nesten-u-land vokser ukontrollert, og videre vekst vil uungåelig føre til fremtidig ressursknapphet, fattigdom, nød og død. Ikke bare blir de mange, men de aspirerer også til å komme opp på vårt forbruksnivå. Det forstår alle at aldri kan gå. Jordens bæreevne er tross alt begrenset, og vi ligger an til å trenge halvannen jordklode om bare én generasjon, ifølge de voksne i rommet.
Men her på vårt hjemlige berg bekymrer likevel statsministeren seg over å holde fødselstallene oppe, fordi befolkningen er på vei til å skrumpe inn om trendene ikke snur. Vi er altså for mange i verden, men på samme tid for få nordmenn (med skyhøyt forbruk). Om vi ikke tilskriver mangelen på nordmenn direkte til en brutal kynisme overfor verdens fattige, aner vi en viss kognitiv dissonans i den offentlige samtalen.
Det er vanlig å tenke på befolkningsveksten i verden som dette uungåelige fremtidige ressursproblemet, og det er dypt intuitivt at det ikke kan være nok ressurser her på kloden – ikke nok matjord, rent vann eller bæreevne til å produsere alle forbruksvarene disse nye menneskene vil ønske seg – spesielt om de skal bli like rike som oss. Det er tross alt trøblete å fø på alle i dag.
Det er likevel en feilslutning slik jeg ser det – og jeg håper å overbevise deg om det samme. Dypest sett er problemet for lite energi, og løsningen er like enkel: vi må (og kan) øke energitilfanget. Vi må bare bestemme oss for å gjøre det, og lytte mindre til dommedagsprofeter som ikke forstår den verden de lever i. Det er ikke umulig at ti, tolv eller tyve mrd mennesker kan leve på vårt forbruksnivå eller enda bedre i fremtiden – selv om ingenting tyder på at vi blir så mange med det første.
Denne teksten handler om hvordan vi vet at befolkningsveksten vil stanse, og hvorfor det er riktigere å analysere jordas bæreevne ut fra energi, og ikke vage samletermer som ressurser.
Den malthusiske feilslutning
Det er en gammel øvelse å fremskrive befolkningstall og trekke katastrofekonklusjoner på det grunnlag. I samme åndedrag foreskriver dommedagsprofeten ofte inngripende korrigerende tiltak (gjerne med utilsiktede, katastrofale konsekvenser, som i Kina). Thomas Malthus utgav i 1798 An Essay on the Principle of Population. Hans hovedfunn var at mens befolkningen tenderer til å vokse eksponensielt, vokser matforsyningen bare lineært. Befolkningsvekst var altså en sikker oppskrift på fattigdom, nød og død, og ble kjent som den malthusiske felle. Malthus selv promoterte derfor seksuell avholdenhet og full stans i hjelp til de fattige – det ville jo bare forverre problemet! Malthus hadde lest statistikken i sin samtid riktig, men analysen var likevel gal. Verden har gjerne flere variabler enn de man ser på, og slik var det med Malthus’ verden også. Med endrede levekår som følge av industrialisering og urbanisering reduserte man barnedødeligheten, men samtidig endret også fødselstallene seg raskt. Et annet begrep som bærer hans navn er den malthusiske feilslutning: å fremskrive én kortsiktig trend som om den vil vare evig, og samtidig anta at andre variabler ikke vil forandre seg i takt med (eller som reaksjon på) den trenden man ser.
Simon-Ehrlich veddemålet
Paul Ehrlich demonstrerte uforvarende feilslutningen gjennom det berømte Simon-Ehrlich veddemålet i 1980. Ehrlich hadde høylytt og dramatisk hevdet helt fra 60-tallet av at det ville bli alvorlig knapphet på viktige råvarer innen kort tid, med katastrofale konsekvenser i form av fattigdom, nød og død. I 1980 tok økonomiprofessor Julian Simon et oppgjør med Ehrlichs resonnement ved å utfordre ham til fritt å velge fem råvarer han trodde det ville bli knapphet på. Slik knapphet skulle måles gjennom økning i pris over en valgfri periode lenger enn ett år. Simons intuisjon var at markedet ville finne måter å produsere og forsyne verden med mer av hva den etterspurte til stadig lavere priser. Ehrlichs oppfatning var derimot at verden ikke kunne møte fremtidens behov gitt samtidens trender.
Ehrlich aksepterte utfordringen. Han valgte ut kobber, krom, nikkel, tinn og tungsten over en periode på ti år. I 1990 var det klart at Ehrlich hadde tapt veddemålet på alle punkter. Han hadde til og med tapt veddemålet dersom prisene ikke var inflasjonsjustert. Den som kjenner inflasjonsratene gjennom åttitallet vil forstå at veddemålet ble avgjort med nokså trygg margin.
Kjenn din S-kurve
Strukturelle endringer i kjølvannet av teknologiske skifter følger ofte en S-kurve gjennom strukturforandringen. Til å begynne med går det sakte, deretter raskere og enda mye raskere, før veksten sakker av og flater ut igjen. Slik var det med utbredelsen av smarttelefoner og internettlinjer, og slik er det med økningen i elbilandelen på norske veier i dag. I slike tilfeller kan vi selvsagt ikke fremskrive den eksplosive veksten i det ene eller det andre som om den vil vedvare. Man kunne, om man ville, fremskrive at hver kvadratmeter med norsk jord vil være fylt opp av rustne elbiler om tusen år, men alle forstår intuitivt at dette dreier seg om en strukturell endring og ikke et eksistensielt problem. Man kan spørre seg hvorfor så mange tror det forholder seg annerledes med befolkning.
Paul Ehrlich er en viktig figur i myten om eksplosiv befolkningsvekst og påfølgende ressursknapphet og nød gjennom sin bok The Population Bomb fra 1968. Der hevdet han det var uungåelig at hundrevis av millioner av mennesker ville sulte ihjel gjennom syttitallet. Han tok derfor til orde for dramatiske virkemidler for å begrense befolkningsveksten, og sparte seg ikke for å foreslå inngripende tvangstiltak. Ehrlichs utsiktspunkt var imidlertid fra en S-kurve på sitt bratteste som strakk seg over generasjoner. Befolkning krever grundigere analyse enn smarttelefoner.
Dagens befolkningsvekst er strukturell
Det hjelper å vite noe om hvorfor befolkningen øker. Store barnekull har eksistert til alle tider, men eksplosivt økende befolkning i hele verden samtidig er et relativt nytt fenomen. Årsaken er at færre barn i hvert barnekull dør, og lever lengre liv deretter. Etter noen år redusereres erfaringsmessig også fødselstallene, men det er betydelige forsinkelser inn i en befolkningspyramide som skal endre form. Faktisk er det slik, i følge den avdøde svenske demografiprofessoren Hans Rosling, at nesten uansett hva som (realistisk) skjer fremover, vil verdens befolkning nå en topp på om lag elleve mrd rundt år 2100 (datasettene til Rosling kan utforskes på Gapminder).
Den siste forskningen på området peker mot et referansescenario med en beregnet befolkningstopp i verden på 9,7 mrd i 2064, som vil synke raskt til 8,8 mrd i 2100.
Uansett hvilke fremskrivninger man stoler på er det et hovedpoeng at antall barn under femten år i verden har stått stille på to mrd i tjue år. Befolkningsveksten skyldes at flere mennesker lever lengre og bedre liv. Det bør være den fremste indikatoren på en bedre verden.
Det er ikke lenger noen befolkningseksplosjon, og grunnen er ganske enkelt at flere har blitt rike og mange flere har blitt mindre fattige. De lever lenger. I tillegg har stadig mer effektive medisiner og bedre teknologi blitt billigere og mer tilgjengelig. De viktigste effektene av denne utviklingen som redusererer dødelighet generelt, og barnedødelighet spesielt, har nådd de fleste områder i verden. Befolkningspyramiden har imidlertid fortsatt en lang spiss – fra ca 30 års alder og oppover. Den skal breddes ut og justeres til et nytt ekvilibrium i alle alderskohortene opp til normal naturlig livslengde (og la oss for all del håpe menneskers naturlige livslengde øker for alle, slik f eks Aubrey de Grey i SENS-foundation jobber for). Veksten i dag skyldes strukturelle endringer, og vil flate ut.
Til tross for at tallenes tale er rimelig klar, gjenstår enkelte store utfordringer (utover den stadig populære malthusiske feilslutning). 7,7 mrd mennesker i dag slipper ut mindre klimagasser, og forbruker mindre energi og naturressurser, enn 9-11 mrd formodentlig rikere mennesker i 2100, alt annet likt.
Vi kan anta (og håpe) at fremtidens befolkning vil forbruke betydelig mer per hode dersom vi fremskriver dagens trender. Vi bør omfavne en mer energirik fremtid. Alternativet blir fort å begrense livskvaliteten til verdens fattigste uforvarende. Miljøpessimisme rammer nemlig skjevt.
Energi er nøkkelen
Økt levestandard handler i stort om å kontrollere mer energi. Det finnes absolutt ressursknapphet her og der, f eks tilgangen på helium, men oftest er det gjenvinning, utvinning eller tilvirkning som er for energikrevende, og dermed ikke regningssvarende. Et tonn eller to med stål, gummi, plast, glass og alt annet som inngår i f eks en bil, koster mye mindre enn en ferdig bil der energi, logistikk og arbeidskraft er innsatsfaktorer i tilvirkningen. Som et tankeeksperiment: hadde energien vært gratis, ville alle ledd i produksjonen hatt en kostnad som gikk mot null – inklusive råvarene. Energiinnsatsen er den sentrale kostnadsdriveren direkte eller indirekte. Var den kostnaden borte kunne man til og med tillate seg ineffektiv energibruk for å spare inn på gjenværende faktorer, som f eks arbeidsinnsats. Nøkkelen er mer og billigere energi, og slik har det alltid vært. Det er ikke slik at vi trenger 1,5 jordkloder om noen år, slik det ofte hevdes. Vi trenger mer og billigere energi.
Vi er begrenset av energiknapphet, ikke generell ressursknapphet.
(Lite sidespor til absolutt ressursknapphet: store forekomster av bundet helium er en potensiell oppside ved å etablere gruvedrift på månen, når forbedret teknologi og større knapphet en gang i fremtiden gjør det lønnsomt. Utviklingstakten for romfartsteknologi de siste ti årene gir grunn til optimisme – og til syvende og sist er dette også et energispørsmål.)
Samtidig vet vi at det er nok energi tilgjengelig til at 9-11 mrd jordboere i fremtiden kunne leve med størrelsesordner høyere energiforbruk per hode enn selv den rikeste milliarden i dag. Sollyset som faller bare på verdens ørkener i løpet av en håndfull timer, bærer i seg energipotensialet til å dekke dagens verdensforbruk i et år (se f eks Nadine May, 2005 for detaljer). Vi klarer bare ikke utnytte energikildene og lagre energien vi utvinner godt nok, billig nok og i tilstrekkelig skala med dagens teknologi.
Fremtiden renner over av muligheter
Solcellepaneler er for en stor del laget av sand, og solen sender over 1,3 kilowatt til hver kvadratmeter jorden eksponerer mot den (jordskyggen) året rundt. All annen fornybar energi enn direkte sollys er dypest sett solenergi ad omveier. Det mest effektive på sikt vil som hovedregel være å høste energien direkte fra solen (med særlig vannkraft som et hederlig unntak). Gitt trendene de siste tiårene, er det lite sannsynlig at vi ikke vil være bedre i stand til å utnytte disse ressursene ettersom befolkningen øker mot 11 mrd. Om vi ser oss femti år tilbake, har vi muligheter i dag vi ikke kunne drømme om da. I fremtiden kan både hustak, biltak og lokale landområder bidra litt hver for seg til desentralisert strømproduksjon fra solen, kanskje fra andre kilder varierende med lokale forhold. Ganske sikkert må man også supplere med sentralisert produksjon fra større kraftverk som ikke er basert på variable energikilder. Om energien kan lagres lokalt i tillegg, reduseres behovet for store sentraliserte kraftverk. Men i dag er både batterier og solceller for dyre, særlig sammenlignet med kull. Batterier er regningssvarende kun under spesielle omstendigheter, som f eks mange års politisk vanstyre i sør-australia som har gjort selv lithium-batterier lønnsomme i storskala. I fremtiden er regnestykket ganske sikkert annerledes.
Uinformert miljøaktivisme
I dag (og de siste femti årene) har vi derimot enorme ubrukte energiressurser i form av atomkraft, selv om uranreservene ikke varer evig. Det kunne bidratt til å senke klimagassutslippene nå. Reservene av thorium er nesten en størrelsesorden større, og gir ytterligere potensiale om man var mer åpen for forskning og teknologiutvikling på området. Frankrike dekker over 70% av energiforbruket fra ca tyve atomkraftverk, og under 10% fra fossile kilder. Frankrike har brukt kjernekraft siden 1962 uten uhell. Dessverre har en stor del av miljøbevegelsen vært mer opptatt av å insistere på teknologien som foreløpig ikke kan løse utfordringene de søker å løse (sol- og vindkraft og andre variable energikilder kan ikke uten videre erstatte baselast fra kull- og atomkraftverk). De har i stedet bidratt aktivt til å legge ned eksisterende atomkraftverk (!) og hindre utbygging og utvikling av nye siden sytti-tallet.
Emosjonsdrevne dommedagsprofeter
Gjett én gang hvem som har vært en sentral figur i å fyre opp motstanden mot atomkraft? Vår venn Paul Ehrlich, naturligvis. Han har vært en innbitt motstander og aktivist mot atomkraft hele veien. Nå kan han smykke seg med å ha tatt feil også her i femti år.
Et lite utvalg av Ehrlichs spådommer:
- 1969: Millioner vil ha omkommet innen 1985 for å redusere jordens befolkning til et akseptabelt nivå, som han anslo å være 1,5 mrd
- 1969: Innen 1980 vil USAs forventede levealder ligge på 42 år på grunn av sprøytemidler, og befolkningen vil falle til 22,5 mill innen 1999.
- 1970: Om ti år vil alt viktig liv i havet ha dødd ut. Store deler av kysten vil være evakuert på grunn av stanken fra råtnende fisk.
- 1970: En gang i løpet av de nærmeste femten år vil endetiden komme, der planeten ikke lenger har kapasitet til å bære vekten av menneskeheten.
- 1971: Innen år 2000 vil Storbritannia kun være en liten gruppe av fattige øyer, bebodd av 70 millioner sultne mennesker. Han tilbød seg å gi 50/50-odds på at England ikke ville eksistere i år 2000.
Vi kan (og bør) le av slikt i dag, men denne fyren har faktisk blitt tatt på alvor gjennom hele sin karriere. Hans like finnes fortsatt, selv om Ehrlich selv står igjen uten kredibilitet hos informerte mennesker i dag. Slike mennesker argumenterer for sine dommedagsprofetier og dertilhørende inngripende løsninger med den ene pekefingeren løftet i moralsk patos og den andre hamrende på klokka for å minne om hvor dårlig tid vi har med å innføre befolkningskontroll, påbud, forbud og alt annet de har kokt sammen. Og de klarer på merkelig vis alltid å ende opp som motstandere av løsninger som kan bevare det minste skinn av videre vekst og velstand.
Nettavisen: Strømkrise i California på grunn av klimapolitikk
Du kan ikke føle deg frem til god miljøpolitikk
Klimagassutslipp virker å være både en eksistensiell krise, og ikke kritisk nok til å legge om fra kull til kjernekraft. Forstå det den som kan. Mye tyder på at deler av miljøbevegelsen er blitt mer oppmerksomme på denne kognitive dissonansen. Ungdomspartiene er f eks mindre negative til kjernekraft enn sine respektive moderpartier (med unntak for Liberalistene, som aldri har vært mot atomkraft). Det er mulig et politisk generasjonsskifte vil avklare denne litt flaue dissonansen.
Oppdatering: MDGs vedtak om støtte til atomkraft skaper reaksjoner
Du kan heller ikke bare finne på prosjekter du føler er bra for miljøet, som tulleprosjektet Nord-Norgebanen. Om du måler samfunnsnytten av dette megalomane prosjektet som skattebetalerne eventuelt må finansiere, sløser vi bort 80 pst av investeringskostnaden. Dét er ikke miljøpolitikk, det er renskåret idioti servert fra nordlandsbenken på Stortinget og miljøpartiet SV. Det er til og med negativt for miljøet, i tilfelle du lurte. Utslippene fra all betongen som må produseres og energien som må brukes for å bygge banen forventes å gå i null først etter førti driftsår. Da er det ikke særlig troverdig å rope om at vi har tolv år på oss for å redde klimaet dagen etter.
Mot en bærekraftig fremtid
Befolkningseksplosjonen har løst seg selv for lenge siden, i den grad den var et problem. Fremtidens utfordring er mer og billigere, fortrinnsvis fornybar energi. Og det er millioner av dedikerte hjerner som jobber hver dag for å løse de små og store teknologiske utfordringene som må løses. Vesten kan bygge ut atomkraft i stor skala i dag, og det kan sannsynligvis suppleres lønnsomt med fornybar energi i nødvendig skala om et tiår eller to, om ikke mindre. Dersom India, Kina og andre tidligere og nåværende utviklingsland ikke løftet seg ut av fattigdom, ville milliarder av mennesker fortsatt kastet bort kognitive ressurser på å sanke ved og lete etter neste måltid. I stedet kan mange av dem nå bli forskere, ingeniører, gründere og alt annet som får en økonomi til å blomstre. Da kan de både leve sine liv med flere og mer interessante muligheter, og bidra til å virkeliggjøre en mer energirik fremtid for alle.
På 60- og 70-tallet inspirerte to amerikanere en hel generasjon på hver sin måte. Ehrlich malte et skremmebilde med befolkningseksplosjon og massedød – med dertilhørende befolkningskontrolltiltak, tvang og merkelig nok skepsis til nesten alt som kunne bidra til å løse disse problemene uten samtidig å være svært ubehagelig.
Agronomen Norman Borlaug brukte i stedet tiden sin på den grønne revolusjonen, ofte kalt den tredje jordbruksrevolusjonen, der han hjalp land som Mexico og Inida til både å doble og triple utkommet av jordbruket sitt over tid. India produserte for eksempel 10 mill tonn hvete i 1966, og var helt avhengig av nødhjelp. I 1970 produserte de 20 millioner tonn, i 1980 ble det 32 mill. I 2016 var tallet 90 mill tonn, og India ble verdens nest største hveteprodusent. Borlaug fikk Nobels Fredspris i 1970 for sitt arbeid.
Nullsum-fellen
Stammelojalitet, likhetsidéer og nullsumstenkning er dypt intuitivt for mennesker, og farlige i kombinasjon med sentralisert makt. Disse tankesettene i kombinasjon fører fort til en del malthusiske feilslutninger i praktisk politikk: dersom kakens størrelse er gitt gjenstår kun fordeling, og dersom befolkningen vokser forbi kakens bæreevne må vi enten akseptere ulikhet, eller dele på for lite kake. Og er man først sikker på at egen kakeanalyse er riktig og så mye står på spill, er det fort gjort å gripe etter en sterk sentralmakt som kan rydde opp i alt det gale.
Det er bare det at det så sjelden fungerer.
Desentralisering tenderer til å løse problemer fordi det desentrale evner å ta inn over seg flere variabler enn de vi ser direkte. Det motsatte tenderer derimot til uforvarende å skape dem, som en evig runddans i spillet Whac-A-Mole. Så snart man har løst ett problem, dukker en håndfull nye opp – ofte som konsekvens av forrige løsning. Du får sjelden samlet all relevant informasjon i sentrale beslutningstageres hoder.
Vitenskapelig metode, abstraksjon og prinsipiell tenkning rotfestet i faktiske konsekvenser på kort og lang sikt er verktøyene som kan ta oss forbi vår nedarvede intuisjon og konklusjonene som følger av dem. Det muliggjør resultater som skalerer til en moderne, kompleks og folkerik verden der intuisjonen ellers svikter. Vi må forstå at kaken kan bli større, og jobbe aktivt for at den skal bli det. Kjølige regnestykker må antyde løsningene heller enn katastrofefremskrivninger basert på intuisjon og følelser. Det er langt fra gratis å gi avkall på standpunkter som rimer med ens dype intuisjon, men det er helt nødvendig for å forstå den verden vi lever i. I motsatt fall må vi leve med en permanent kognitiv dissonans der resultatene i den virkelige verden ikke stemmer med den intuisjonen som føles riktig og tiltakene vi traff på den basis.
Første skritt er å unngå å la seg skremme av uvitenskapelige dommedagsprofeter som Paul Ehrlich og hans likesinnede. Vi kan med rette tro på teknologi, fremskritt og utvikling, og la oss inspirere av vitenskapelige helter som Norman Borlaug. Det er slike som gjør kaken større og fremtiden lysere.
Den holdningsendringen kan være forskjellen som gjør mange i neste generasjon til ingeniører, forskere og gründere som skal bygge fremtiden videre, i stedet for vettskremte moralister som skolestreiker for klimaet og målbærer dommedagsbudskap om at revers er eneste vei fremover.
