Det var ikke før opplysningstidens filosofer, at ideen om den moderne rettsstaten og det liberale demokratiet kom til Vesten. Opplysningstiden er en idéhistoriskers våte drøm. Den franske revolusjonen skjedde, og i kjølvannet av den franske revolusjon kom også den amerikanske revolusjon. For oss mer liberalt orienterte kan vi kalle denne tidsperioden for den liberalistiske idérevolusjon. Dens periode filosofiske arbeid introduserte, klart artikulerte og gjorde da kjent for første gang konsepter som menneskerettigheter, privat eiendomsrett, maktfordelingsprinsippet og allmenn stemmerett, samt forbedret tidligere tanker om demokratiet. De la det idémessige bakteppet for mange av de verdiene vi nyter godt av i vårt moderne samfunn i dag. Opplysningsfilosofene var dessuten interessert i å svare på hva universelt benyttede begreper som “rettferdighet” og “frihet” skal bety, og hvordan vi skal rettferdiggjør at myndighetene begrenser vår frihet på noen områder.
Dette la grunn for det vi kaller klassisk kontraktsteori, som er en stor del av politisk filosofi. Klassisk kontraktsteori er formelt sett definert som hvordan vi rettferdiggjør politisk autoritet gjennom samfunnskontrakten, men mer uformelt kan vi definere det som hvordan staten skal tjene folket for å rettferdiggjøre seg selv. Det er den teorien som sier noe om hva individet får tilbake fra staten for å gi fra seg noe, gjerne i form av en en slags kontrakt. Kontraktsteoretikere spør seg spørsmålet: “Under hvilke betingelser er det greit for staten å påføre oss visse plikter?”.
Kjente politiske kontraksteoretikere er Thomas Hobbes, John Locke, Jean-Jacques Rousseau og Immanuel Kant. Artikkelforfatter, altså undertegnede, vil gå gjennom disse tenkerne under.
I henseende til klassisk liberalisme, er kontraktsteori et tveegget sverd. Det mest banebrytende med den klassiske kontraktsteorien, er premisset om at politisk autoritet er noe som blir gitt av folket og ikke noe som stammer fra for eksempel en gud. Dette gjorde at statens autoritet måtte hente makten sin fra et annet sted, nemlig folket. Folket ble brukt som en begrunnelse for kilden til statens makt, og en samfunnskontrakt mellom folket og staten ble sett på som nødvendig for å forklare folks samtykke til å gi staten makt. At folket var kilden til statsmakten, skulle bli avgjørende for historiens gang.
På den annen side bidro klassisk kontraksteori til å rettferdiggjøre undertrykkende lover eller institusjoner og statlige overgrep mot folket. Datidens eksisterende tyranniske konger hadde for første gang et ikke-teologisk filosofisk fundament til å rettferdiggjøre sine handlinger.
Kontraktsteori i politikken skulle også påvirke etikkfaget da man normativiserte teorien. Kontraktarianisme er en etisk retning hvis tese baserer seg på kontraksteori. Utgangspunktet for kontraktarianismen, er at moral baserer seg på å forhandle fram gode vilkår og betingelser i henhold til min egeninteresse gjennom en kontrakt. Resultatet av denne kontrakten er det moralske. Moral blir således noe vi lager eller konstruerer basert på hva vi blir enige gjennom en implisitt sosial kontrakt. Det moralske å gjøre, er hva enn denne avtalen mellom mennesker legger opp til er moralsk å gjøre.
Det er ikke nødvendig å støtte både politisk kontraktsteori og kontraktarianisme. De to standpunktene er kompatible, men det vil ikke være inkompatibelt å anse politisk kontraktsteori korrekt samtidig som man ser på kontraktarianismen som feil, eller vica versa.
Et alternativ til kontraktarianismen, er kontraktualismen. Kontraktualismens utgangspunkt er å rettferdiggjøre hvordan vi ivaretar vår egeninteresse overfor andre mennesker i samfunnet som også har en egeninteresse å ivareta. Den vitale forskjellen her er altså hensynet på egeninteressen og hvordan kontraktualismen i kontrast til kontraktarianismen ser på menneskene i kontrakten som likeverdige. Mens kontraktarianismen sier at egeninteressen er det avgjørende, hevder kontraktualismen at egeninteressen bare skal bli tatt hensyn til innenfor rimelighetens grenser, det vil si enn så lenge alle parter i avtalen ville vært enig. Hvis vi ikke får til å gi en rimelig begrunnelse for hvordan vi rettferdiggjør et vilkår eller en betingelse i avtalen uten andre referansepunkt enn vår egeninteresse, skal den avvises som ikke en del av kontrakten.
Thomas Hobbes og John Locke var kontraktarianister, mens Jean-Jacques Rousseau og Immanuel Kant var kontraktualister.
Thomas Hobbes
En som trodde han hadde svaret på hva som rettferdiggjorde statsmakt, var briten Thomas Hobbes. Han så på “frihet” som synonymt med lovløshet, og maler et dystert bilde for oss andre hvordan han ser for seg et slikt samfunn: I et samfunn uten lover og regler – et fullstendig fritt samfunn, slik Hobbes anså det – ville mennesket vært preget av uro og kaos. Mennesket hadde søkt overlevelse, makt, ære og behag, men fått oppleve sult, frykt, ensomhet og krenkelser. Hobbes beskriver vel å merke ikke mennesket som iboende ondt, men som et individualistisk vesen som hadde ivaretatt egne interesser heller enn et sosialt vesen som ivaretar gruppas interesser. Det hadde ført til bellum omnium contra omnes, latin for alles krig mot alle. Selvtekt hadde da vært den eneste retten som gjaldt. Dette er den såkalte naturtilstanden.
No arts; no letters; no society; and which is worst of all, continual fear and danger of violent death; and the life of man, solitary, poor, nasty, brutish, and short.
Thomas Hobbes
Alle rasjonelle mennesker ville under naturtilstanden valgt å bytte bort litt av sin frihet i bytte med sikkerhet og andre goder vi anser for verdifulle. De ville alle skrevet under på en samfunnskontrakt om at deres individuelle friheter skulle tre til side for å unngå at mennesket skulle falle i naturtilstanden. Denne tilstanden er ikke å foretrekke. Derfor er vi åpenbart nødt til å ha en statsmakt, hevdet Hobbes. Noe av det sentrale med naturtilstanden, var nemlig mangelen på dette. Autoritetene og lovene i et land eksisterte for å opprettholde samfunnskontrakten og sørge for at mennesket ikke falt i naturtilstanden ved å innskrenke friheten til innbyggerne. Samfunnskontrakten var menneskets beskyttelse mot alles krig mot alle, en beskyttelse fra oss selv.
I lys av Hobbes’ liv, er det ikke særlig rart at hans menneskesyn ble så mørkt og pessimistisk som det ble. Hobbes så og levde gjennom borgerkrigen i Storbritannia på midten av 1600-tallet.
Det var også en innbyggers plikt å adlyde hva enn autoriteten i et land vedtok. Selv en absolutt monark – en leviathan, som Hobbes kalte det, fra den jødisk-kristne mytologien – skulle adlydes. Den eneste grunnen til at man skulle protestere mot det absolutte monarkiet, var om monarken forsøkte å myrde deg. Monarken var heller ingen garantist for ens talefrihet, religionsfrihet, pressefrihet eller forsamlingsfrihet – rettigheter vi i dag tar for gitt. For Hobbes holdt det ikke engang at monarken misbrukte sin makt, påla innbyggerne et enormt skattetrykk, ødela økonomien og fengslet folk vilkårlig. Folket skulle følge samfunnskontrakten, det vil si alle lovene i landet. Statsdannelsene var tross alt et produkt av en samtykkende avtale mellom de som er borgere av staten.
Imidlertid er det verdt å understreke at samfunnskontrakten ikke er et faktisk dokument eller fysisk kontrakt som sådan, men en konstruert idé brukt til å analysere kilden til og graden av statsmakt. Den viser ikke til et faktisk historisk event eller hendelse som har skjedd. Det var ikke slik at man kunne peke på et sted hvor det hadde skjedd at staten oppsto ut i fra et behov for å kjempe mot voldelige opptøyer. Staten hadde ikke faktisk fått fotfeste fordi den klarte å forhindre individer fra vold mot hverandre. Dersom staten i fortiden hadde erobret et land gjennom voldelige og urettferdige midler, var ikke dette en begrunnelse til å nå gi slipp på den og begå revolusjon eller styrte regjeringen. Den kunne likevel rettferdiggjøre seg i nåtiden.
A man cannot lay down the right of resisting them that assault him by force, to take away his life.
Thomas Hobbes
På Hobbes tid var samfunnskontrakten en ganske radikal idé. Ikke fordi den var autoritær eller totalitær, men fordi den var sekulær. Tidligere hadde folk i Vesten trodd det var Gud som hadde gitt dem myndighet til å bli konge eller statsmakt, som den gang betød at du ikke kunne stille spørsmål ved autoriteten deres, for det var å betvile Guds vilje. Dette er det teokratiske synet. Hobbes idé om opprettholdelse av en kontrakt som kilden til å rettferdiggjøre politisk makt, impliserte derimot at denne rettferdiggjørelsen kom fra folket. Uten folket til å villig ta part i samfunnskontrakten, hadde ikke staten hatt sin makt. Folket hadde gitt makten til staten, ikke Gud.
Man forsto nå statens funksjon på en helt ny måte. Ideen om at staten var til for folkets beste, og ikke omvendt, tok rot. Folk hadde begynt å legge fra seg tanken om hva de kunne gjøre for å stimulere staten, de ville nå vite hva staten kunne gjøre for å stimulere dem. Andre filosofer enn Hobbes kom på banen i ettertid og forsterket denne utviklingen. De ville forsikre seg om at folket ikke skulle bli utsatt for statlige overgrep. For dem var det en viktig bestanddel av staten, at samfunnskontrakten bare ga fra seg den friheten som var høyst nødvendig.
John Locke
John Locke var en av de. Han så det annerledes enn Hobbes. Det som først og fremst skiller synet på samfunnskontrakten mellom Locke og Hobbes, var menneskesyn. Locke trodde på at alle mennesker epistemologisk sett var født som en blank tavle, eller tabula rasa på latin. Dette er det motsatte av innatisme. Alle mennesker kommer inn i denne verden uten noen medfødt kunnskap, viten, lærdom eller ideer. Alt vi vet måtte erfares, oppleves eller sanses, før vi lærte det. Mennesker var ikke iboende onde, som Hobbes mente, men ble onde av oppdragelse og miljøet rundt dem. De var blitt sånn, ikke født sånn.
No man’s knowledge here can go beyond his experience.
John Locke
Det fikk betydning for hvordan Locke så for seg naturtilstanden. Selv om Locke er enig med Hobbes i at samfunnskontrakten oppsto ut fra et behov for å unngå naturtilstanden, var ikke naturtilstanden et særlig fælt sted slik Locke anså det. Naturtilstanden er et fredelig sted, fordi mennesker stort sett er rasjonelle og fredelige. Det mest skremmende med at mennesker ble overlatt uten en stat eller lover, var at de måtte ta loven i egne hender og være sin egen rettighetsbeskyttet. Locke skriver, adressert til Hobbes, at enkelte har forvekslet naturtilstanden med en krigstilstand. I motsetning til Hobbes, trodde ikke Locke folket ga opp sin frihet til staten på grunn av frykt, men fordi vi av rasjonelle grunner ønsket å forbedre en allerede relativt god tilværelse. Vi nyter våre rettigheter til “liv, frihet og eiendom” bedre med en stat enn uten. Staten er ikke noe vi egentlig trenger, men noe vi vil ha.
Samfunnskontrakt innebærer derfor å kun gi fra seg rettigheten til selvtekt, ifølge Locke. Individer skulle ikke drive med vigilantevirksomhet. Å kreve at folket skulle gi opp flere rettigheter enn selvtekt, ville være en dårlig avtale og stride mot ideen om et rettferdig samfunn. Statens oppgave er å offentliggjøre lover og være en uavhengig dommer som dømmer i henhold til lovene i konfliktsaker, i stedet for at partiske individene selv avgjør sakene med vold. Det er disse betingelsene ethvert rasjonelt menneske hadde valgt i utformingen av en samfunnskontakt, om de fant seg i naturtilstanden.
Ut i fra dette, legger vi merke til noe interessant: Samfunnskontrakten som dikterer deg å følge lovene i et samfunn, for Locke, er en form for frihet. Den er der for å beskytte din “rett til liv, frihet og eiendom”. Ved at mennesket frivillig går inn for en samfunnskontrakt og dernest forplikter seg til å følge lovene, oppnår mennesket beskyttelse fra naturtilstandens trussel mot friheten. Loven er til for å beskytte frihet, ikke begrense den.
Før øvrig var det viktig at individene fikk tilbake rettigheten til selvtekt, så fort staten ikke klarte å fullbyrde sin rolle som beskytter av rettigheter. Staten er ifølge Locke ikke kilden til våre rettigheter, bare håndheveren av dem. Så fort staten ikke lengre klarte å håndheve lovene sine, blir dette ansett som et brudd på samfunnskontrakten, og rettigheten til selvtekt faller tilbake på individet. Folket har nå en rett til å begå revolusjon og styrte regjeringen, hvis den ikke gjør en overkommelig jobb med å beskytte deres rettigheter. Retten til å begå revolusjon skulle senere inspirere Thomas Jefferson til å inkludere retten til å ha og bære våpen i USAs Grunnlov.
[Freedom is] not to be subject to the inconstant, uncertain, unknown, arbitrary will of another men.
John Locke
Under denne forutsetningen, så er staten begrenset i sin rolle. Den skal ikke drive med egne rettighetsbrudd, for det vil være å ta fra noen flere rettigheter enn samfunnskontrakten tilsa. Samfunnskontrakten sier eksplisitt at staten kun skal bryte et individs rett til selvtenkt, og ingen andre rettigheter enn det. Mennesker skal ikke ha færre rettigheter enn de ville hatt i naturtilstanden, mente Locke. Dette begrenser statens makt til å straffe individer for noe som ikke bør straffes. Det er likevel folkets oppgave å styrte regjeringen dersom den overskrider sin rolle.
Et annet aspekt med naturtilstanden, var at den uten eiendomsretten – det vil si bestemmelsesretten over noe – innebærte sult. Hvis det ikke hadde vært for eiendomsretten, kunne ikke mennesket ha høstet noe fra naturen. Når et menneske for eksempel plukker et eple opp fra bakken og spiser det, har eplet blitt til det individets eiendom i kraft av arbeidet det brukte for å plukke det opp. Det hadde “blandet sitt arbeid med naturen”, og hadde derfor en rett til å eie det. Vi erverver eiendom gjennom å arbeide med naturen det vi arbeider med. Den greske filosofen Aristoteles hadde tidligere definert mennesket som “det rasjonelle dyret”, og selv om Locke ikke var uenig i det, la han til: “det eiendomsbesittende arbeidssome dyret”.
Synet til Locke om at sinnet var født som en blank tavle – tabula rasa på latin – betød dessuten at alle mennesker var født like frie. Alle mennesker hadde til felles at de var født likeverdige og med visse naturgitte rettigheter, som for eksempel eiendomsretten til sitt eget liv. Locke mente Gud ikke hadde skapt noen mennesker med flere rettigheter enn noen andre. Alle hadde de samme rettighetene. Ingen over, ingen under. På grunn av det, måtte heller ikke samfunnskontrakten innebære at noen hadde flere rettigheter enn noen andre, for det ville jo vært en dårlig avtale for folket å gi opp sin likestilling fra naturtilstanden. Det var altså viktig at folket var rettighetsmessig likestilte også under samfunnskontrakten. Loven skulle, skriver Locke, ikke avgjøre hva som er sant, men ivareta rettighetene til folket.
Dette begrenset statens rolle ytterligere. Staten skulle ikke gi noen rettigheter noen andre ikke hadde. Mennesker skal ikke ha flere rettigheter enn de i utgangspunktet hadde i kraft av å være menneske. Gud hadde ikke skapt naturlige konger i denne verden, og staten skulle reflektere dette. Det betyr ikke at de nødvendigvis ikke skulle ha flere rettigheter enn de ville hatt i naturtilstanden, men det betyr at rettigheter er universelle. Ingen skal ha ulike vilkår og betingelser.
Hans syn ga grunnlag for blant annet religionsfriheten. Locke beskriver en kirke som “et fritt og frivillig fellesskap”. Deltakelse i religiøse sekter eller forsamlinger, var helt og holdent frivillig, og verken staten eller andre skulle tvinge noen til å konvertere eller slutte medlemskap til en religion. Her er imidlertid Locke barn av sin tid og inkonsekvent: Religionsfrihet inkluderer ikke katolikker eller ateister. Ifølge Locke sverger katolikker troskap til en fremmed makt, mens ateister ikke anerkjenner den guddommelige viljen som kilden til rett og moral. Disse unntakene har han blitt kritisert for i ettertid.
Religionsfriheten og ytringsfriheten ble senere sterkt forsvart av Francois-Marie Arouet, bedre kjent som Voltaire. Pressefrihet, forsamlingsfrihet og demonstrasjonsfrihet har det også vært opplysningsfilosofer som har stått for.
Jean-Jacques Rousseau
For sin tid er Locke svært radikal, men en som var enda mer radikal enn ham, var den sveitsiske filosofen og samfunnsengasjerte Jean-Jacques Rousseau. Han var den første som tok i bruk begrepet “samfunnskontrakten”, som vi som sagt bruker til å beskrive ideene som har med å rettferdiggjøre statens autoritet og lover. Forskjellen mellom Rousseau og de to foregående, er at Rousseau faktisk tror mennesket er iboende godt. Mennesker er naturlig gode vesener. Ikke bare det, men vi har iboende egenverdi og derfor også visse naturgitte rettigheter.
Naturtilstanden er fremstilt av Rousseau som en idyllisk vakker og moralsk tilstand. Det er en tilstand hvor mennesket har medfølelse med hverandre, hvor vi forstår oss selv bedre og er guidet av de riktige verdier, som respekt for naturens mysterier og universitets storslåtthet. Vi setter pris på musikk, kreativitet, romantikk, familie, fred, uavhengighet, simpel underholdning, nysgjerrighet og spontanitet. Rousseau hevder disse tingene slett ikke er trivielle goder, men en del av hva et godt liv besto i.
Det er i stor grad Rousseau vi kan gi æren for det rådende synet på menneskerettighetene vi har i dag. Inntil hans tanke om at mennesker var født frie, var det vanlige synet at rettigheter var noe man hadde i kraft av makt eller lov. I kontrast til dette trodde Rousseau rettigheter var noe vi mennesker hadde i kraft av å være mennesker, ikke at de var juridiske eller sosiale konstruksjoner skapt av mennesket eller gud. Dette ble senere kjent som naturretten; alle har visse ukrenkelige naturgitte rettigheter.
Men: Vår indre godhet blir korrumpert av samfunnet rundt oss til å bli onde. Han argumenterer for at sivilisasjonen fostrer det han kaller perfektabilitet. Essensielt sett betyr det at vi alltid strever etter mer når vi sammenligner oss med andre, som fører til at vi alltid ser at vi kan gjøre noe bedre. Når vi sammenligner oss selv med andre, forminsker det vår empati mot dem og undergraver vår egen egenverdi. Det moderne siviliserte samfunn får oss til å vektlegge feil verdier, lar oss bli definert av andre og får oss til å leve utsvevende liv opptatt med gale sysler. Arbeidsfordeling og eiendomsrett gir en ulik fordeling av ressurser, dermed blir vi bevisste på ulikhet og at vi er underdanige andre. Vi blir egosentrisk, grådig, sjalu, stresset, angstfylt, desperate og hovmodig av den grusomme ulikheten samfunnets konstruksjoner skaper.
Man is born free, but he is everywhere in [society’s] chains.
Jacques Rousseau
Samfunnets sosiale konvensjoner og normer får oss til å glemme det som faktisk er verdt noe, ifølge Rousseau. Vi blir puttet i lenker eller reimer. Det ideelle er derfor å leve som naturmennesket, i overensstemmelse med sine følelser og med full frihet. Og det er viktig at flest mulig får sjansen til å gjøre nettopp dette, ikke bare et fåtall. Rousseau er det som kalles egalitær. Han ønsker at alle skal ha likt utgangspunkt og like muligheter, og like mange friheter. Vi kan kalle dette “betingelsene” i samfunnskontrakten. Alle bør ha like betingelser, ifølge Rousseau. Når alle er enig i like betingelser, vil det ikke være i noens interesse å forverre andres betingelser, fordi det vil være på bekostning av ens egne betingelser. Dersom betingelsene bedrer seg for noen andre, vil du selvsagt også være for dette, fordi det betyr at dine betingelser også bedrer seg.
Deretter formulerer Rousseau prinsippet om allmennviljen – la volonté générale på fransk – for å bestemme hva som skal være betingelsene, altså utgangspunktet og mulighetene, et individ i samfunnet skal ha. Allmennviljen står ikke i et motsetningsforhold til den individuelle særegne viljen, fordi det som er godt for fellesskapet er også godt for individet. Demokrati trenger således ikke å gå på bekostning av individuell frihet, snarere tvert imot. Det som er godt for deg er det som er godt for alle, hevdet Rousseau. Her kan man legge merke til at det er et underliggende ontologisk premiss, om at det faktisk finnes noe som som er best for fellesskapet.
Samfunnskontrakten skal som nevnt korrespondere med allmennviljen. Hvis staten styrer i strid med allmennviljen, så skal staten korrigeres av folket. Hvis staten derimot styrer i overensstemmelse med allmennviljen, så er folket kilde til lovene de adlyder. Å følge loven er å adlyde seg selv. Vladmir Lenin tolket Rousseau på sin måte og videreutviklet allmennviljen til en ideologisk statsdoktrine i marxisme-leninismen: Å adlyde staten er å adlyde seg selv. Slik Rousseau så det, ofres ikke friheten av allmennviljen i samfunnskontrakten. Folket er fremdeles fritt, fordi folket styrer seg selv.
Everything you conceive, everything you contemplate, will be good, great, elevated, sublime, if it accords with the general and common interest.
Jacques Rousseau
Alles vilje er derimot ikke det samme som allmennviljen, og de to burde man ikke forveksle. Førstnevnte sier noe om hva individers særegne meninger er, og en majoritet av alles vilje, er bare en sum av individers meninger. Sistnevnte sier derimot noe om våre fellesinteresser, og er hvordan et individ hadde handlet ovenfor seg selv om individet hadde vært et samfunn, samtidig som det tas hensyn til at det også gjelder seg selv. Allmennviljen er ikke så mye en kvantitativ størrelse, som den er en idé eller et ideal, det Kant ville kalt for en “regulativ idé”.
Rousseau innrømmer at dette i praksis er vanskelig å få til, som er grunnen til at han argumenterer for direkte lokaldemokrati med et proporsjonalt flertall som en pragmatisk løsning. Det vil si at et kravene for å få et forslag gjennom kan variere i et direkte flertallsdemokrati, fra for eksempel ? til ¾, men alltid minst ½ flertall. Folkesuverenitetsprinsippet, som først ble artikulert av John Locke, er også en mer konkret anvendbar måte å nå nærmere allmennviljen på: Folkesuverenitetsprinsippet sier at samfunnskontrakten bygger på folket, dermed er den kun gyldig enn så lenge folket støtter en lov.
Were there a people of gods, their government would be democratic. So perfect a government is not for men.
Jacques Rousseau
I sin tid var dette politisk sprengstoff da disse ideene kom ut i 1762. Rousseau ble dén filosofiske stemmen til den franske revolusjonen. Revolusjonens mest berømte slagord “frihet, likhet og brorskap” er Rousseaus. Den revolusjonære sammenslutningen Jakobinerklubben tok inspirasjon fra ham, og de mest kjente jakobinerne som Jean-Paul Marat og Maximilien de Robespierre, adopterte mange av hans ideer som senere skulle bli brukt til å støtte og galvanisere opprørske revolusjonærer under den franske revolusjonen, for å styrte regjeringen. Dessverre ble hans tanker også brukt til å rettferdiggjøre terrorisering og blodig vold til en grad de fleste av oss ikke finner akseptabel i dag.
Det som gjennomsyrer Rousseaus verker, er sondringen mellom det virkelige det utopiske. Om du vil, det faktiske og kontrafaktiske. Han benekter ikke at mennesket er slave for grådighet, sjalusi og maktbrynde. Derimot sier han at det ideelle hadde vært om det ikke hadde vært slik. Kanskje mest av alt, får Rousseaus arv oss til å tenke og tørre å drømme stort om samfunnet og hva det dreier seg om.
Enkelte kritikere har tatt til orde for om ikke Rousseaus ideer har gitt maktpersoner og diktaturer en heldig (for dem) unnskyldning til å rettferdiggjøre sine totalitære regimer. Diktatorer har på vegne av flertallet tiet ihjel fritenkere, opposisjonelle og dissidenter. Man kan selvsagt innvende at dette er en forvridd og i beste fall spekulativ tolkning av Rousseaus demokratiforståelse, men det er ikke til å legge under en stol at den uansett har hatt sin effekt.
Immanuel Kant
Vi ser lignende tendenser hos Immanuel Kants som vi gjør med Hobbes tenkning om samfunnskontrakten. Kant påpekte viktigheten av at samfunnskontrakten ikke er bundet til et historisk event eller en faktisk fremforhandlet avtale mellom individer eller folket og staten. I stedet er den en manifesteringen av en abstrakt idé. Samfunnskontrakten skal idémessig reflektere hva enn et rasjonelt individ hadde forhandlet fram, hadde dette individet skulle handle på vegne av hele samfunnet som én enhet. Den er heller ikke frivillig som sådan, slik vi vanligvis bruker begrepet fra et individuelt perspektiv, men legger basisen for hva staten skal “få lov” til å ta for seg.
En viktig forskjell mellom Hobbes og Kant, er at Hobbes viser til at det er i individets egeninteresse å erkjenne samfunnskontrakten. Kant er derimot talsmann for pliktetikken. Kontraktualismen passer godt inn i Kants syn på etikk. Det er ikke fordi det er i din egeninteresse du skal følge samfunnskontrakten, men fordi det er moralsk rett – faktisk din plikt – å hjelpe mennesker med å realisere sin autonomiske frihet. Dette er endemålet. Bare gjennom å inngå samfunnskontrakten kan mennesker garantere at de får realisere sin autonomiske frihet, som er endemålet. Naturtilstanden gjør det umulig å utøve sin frie autonomi, påstår Kant.
Hvorfor? Jo, fordi uten samfunnskontrakten hadde man ikke eiendomsrett. Sånn sett er Kant enig med Locke i at samfunnskontrakten gir oss eiendomsrettigheter. For at vi skal nyte godene det er av å kunne eie noe, kreves det at mennesker respekterer hverandres rett til å eie noe. Dersom man er avhengig av å hele tiden beskytte sin eiendom mot folk som vil ta den, betyr det at man ikke har full autonomisk frihet. Samfunnskontrakten gjør det til statens oppgave å ta seg av jobben med å beskytte folks eiendom, slik at individet får realisere noe av sin autonomiske frihet til å gjøre andre ting.
Kant har til felles med både Hobbes og Kant at staten ikke er til hinder for friheten. Heller, den er et middel for å oppnå den. Når staten hindrer handlinger som i seg selv er til hinder for frihet, så er staten selv ikke til hinder for friheten. Den er da selv “et hinder for hindringen av friheten”, enn så lenge den ikke bruker mer tvang enn lik den tvangen den forsøker en forhindre. Slik en stat er nødvendig for å maksimere mengden frihet i samfunnet, hevder Kant. Staten er ikke en bremsekloss for friheten, så lenge den egens bremsekloss blir brukt for å stoppe andre større eller like store bremseklosser mot friheten.
