For nesten nøyaktig 26 år siden, i november 1993, tok Maastricht-avtalen effekt og EU ble grunnlagt. Avtalen la til rette felles regler for økonomiene i Vest-Europa med en felles valuta.. Et nytt felles lovsystem ble også ratifisert, og til tross for at noen få avvikere som Norge og Sveits ikke ville være med, i tillegg til at Danmark stemte nei ved folkeavstemming, trodde mange at et vesteuropas forenede stater var innen rekkevidde.
EU ble skapt på liberalismens premisser. Det skulle gjøre Europa rikt gjennom de fire friheter; fri flyt av varer, kapital, tjenester og mennesker. Nasjonene i Europa skulle endelig sammenslås i en føderasjon. Da skulle det bli like lett å handle mellom medlemmene som det er mellom stater i USA.
Mye talte for suksess, og det gikk bra i starten. Sovjet hadde nettopp falt, dessuten var EU omringet av nylig frigjorte stater som ønsket vennlig samarbeid. Samtidig var landene i EU med få unntak allierte med verdens eneste gjenlevende supermakt, USA. Dermed trengte ikke EU å bekymre seg for militær sikkerhet eller eksterne trusler.
Brexit
Mye har gått galt. EU er et enormt byråkrati; det er en intern gruppe eliter som styrer, og det er store økonomiske forskjeller mellom medlemsland – ikke minst er det mange steder et kulturkræsj. EU har siden oppstarten beveget seg til politisk venstreside, og kjemper nå for å styrke statens rolle i individers liv gjennom velferdsstat og sosialdemokrati. Dette er noe som har gjort innvandring til et problem og en bombe som under siste flyktningkrise truet med å ødelegge hele prosjektet.
Under Brexit kampanjen ble det tydelig at mange vanlige folk var lei. På TV ble det vist køer med lastebiler som fraktet viktige dokumenter og utstyr for EU mellom medlemsland, for det er bestemt at kontorene skal flytte fire dager i måneden. I media er det skrevet om tåpelige regler som gjør det tungvint å bo i EU, som for eksempel at støvsugere ikke kan suge for kraftig og at selskaper ikke kan si at vann slukker tørste. Mange briter satt rett og slett igjen med inntrykket at EU er en byrde fremfor en fordel, og Brexit ble et faktum.
Lederne i EU er heller ikke en fordel. Det er ofte et sted politikere går av med pensjon, som Jagland som bodde gratis, med egne tjenere betalt av det offentlige, mens han selv tjente millioner og var nullskatteyter takket være egne skatteregler for EU. Det har også vært flere MeToo anklager som har gått så langt at det er satt opp en egen webside for det – https://metooep.com/. En av kvinnene som kom med en voldtektsskandale oppsumerte anklagen med ordene “Culture of silence”.
Europakommisjonens president, Jean-Claude Juncker, som råder over blant annet 33 000 ansatte og 512 millioner innbyggere, gir også EU et særdeles dårlig rykte med sin oppførsel. Han har vært tydelig beruset ved en rekke offisielle hendelser og det har nesten blitt en tradisjon å se ham full på tv. Den franske avisen Le petit journal laget en oppsummeringsvideo av Juncker der han beruset ga ørefiker til statsledere, salutter og sammenlignet slips. Videoen kan sees øverst i denne saken.
Øst møter vest
Østeuropa og vesteuropa har forskjellig historier. I Øst kom landene ut fra Sovjetisk styre for få tiår siden. De kom fra et regime som sendte millioner til konsentrasjonsleire, og behandlet de østeuropeiske områdene som som kolonier av Russland. Når EU da tok inn disse landene visste de at det var store forskjeller.
De nye medlemmene i øst og sør var langt fattigere enn de i Vest. Dette håpet man skulle gå bra og jevne seg ut som følge av de fire friheter. I vest fikk vi billig polsk arbeidskraft, og Polen fikk tilført kapital arbeiderne tok med seg hjem igjen.
I tillegg valgte EU å overføre store summer til landene i Øst, blant annet ble deler av EØS midlene øremerket til land som Polen. Norge har overført milliarder til NGOer i østeuropa, og det har ført til gnisninger. For eksempel har Polen klaget på at Norske EØS midler brukes på å arrangere PRIDE i Warszawa.
For det handler ikke bare om økonomi. Kulturen ble også angrepet av Sovjet. Individualisme og andre trusler mot statens autoritet ble forsøkt visket ut av sosialistene. 50 000 prester ble drept av sosialistene i Øst-europa og 15 000 kirker ble stengt. Konsekvensen av dette ser vi i dag. Religion er blitt viktigere i øst, der det ble forsøkt forbudt, og mindre viktig i vest, der den fikk konkurrere i et nesten fritt marked av ideer.
Kulturforskjellene har vist seg å være en langt større utfordring enn de økonomiske. Visigradlandene sier i stor grad nei til multikulturen landene i Vest vil ha, men det er ikke det eneste stedet det er gnisninger. Polen har gitt politisk asyl til europeiske borgere som flykter fra myndighetene sine, som norske Silje Garmo. Polen ønsker også å sikte ansatte i barnevernet for å ta barn urettmessig, etter polsk perspektiv, fra foreldrene.
Flyktningekrise og EU-krise
Det største problemet for EU nå er flyktninger. En del av medlemslandene, med Polen og Ungarn i spissen, avviser at deres befolkning har noen plikt til å forsørge noen, og for de andre gjør velferdsstaten det umulig å hjelpe mange.
Velferdsstater, som vi har i norge, forutsetter en stabil befolkningsvekst. Dersom man øker antallet konsumenter av velferdsgoder uten å øke antallet som produserer velferdsgoder, skattebetalere, vil systemet kollapse. Man kan rett og slett ikke tillate innvandring lik den som gjorde USA til en supermakt, så lenge staten og skattebetalerne, står ansvarlig for livet og helsen til de som ønsker å komme.
Presset på velferdsstaten og effekten av en velferdsstat – at de som kommer ikke trenger å passe inn for å få hjelp – har ført til populistisk fremgang over hele Europa.
Fortress Europe
For å hindre videre populistisk fremgang i Vest-Europa betaler nå EU naboer som Libya for å holde flyktninger ute av Schengen. EU har også bygget eller bygger grensemurer i Spania, Østerrike, Ungarn, Hellas, Latvia, Litauen, Makedonia og Norge. I Ceuta og Melilla (EU eksklaver i Afrika) har EU-grensemurer som får Trumps til å se ut som en lekemur. Grensevakter er filmet mens de skyter på Afrikanere som forsøker å svømme inn i schengen.
Frykten for en ny flyktningkrise, og videre populistiske fremstøt, har ført til store problemer. EU har, fremfor å liberalisere innvandringen og redusere velferdsstatene, valgt å betale Tyrkia milliarder for å holde flyktninger unna. Dette har gitt Tyrkia enormt makt. Erdogan har truet EU til å bøye seg for sin vilje med en så enkel trussel som at de åpner sin grense og lar flyktninger reise ut av landet.
Et Europa med fred, frivillighet og liberalisme som grunnmur er en god tanke. Berlinmurer burde tilhøre fortiden, men realiteten er at det er EU som bidrar til flere murer og betaler andre, som Tyrkia og Marokko, for å holde mennesker inne i sine land. Det har ført til at EU nå er holdt som gissel av krigerske nasjoner som bruker velferdsstaten mot EU.
Den Kurdiske staten i Syra, kanskje det eneste område med noe liberalisme i Midtøsten, utenom Israel, bærer kostnadene av EU sitt knefall for sosialisme. De er under beleiring og selv den mektige supermakten USA må bombe sin tidligere base, fordi EU frykter en ny flykningekrise. Resultatet er at Russlands innflytelse øker, at flere flykter, og at EU er ett skritt nærmere neste flyktningkrise.
Fremtiden til EU er høyst usikker, og med mindre EU igjen blir en kraft for frihet og liberalisme vil prosjektet mislykkes. Man kan rett og slett ikke kombinere rettferdighet, toleranse, liberalisme og frihet, med en stor velferdsstat.
