For 102 år siden var det ti dager som rystet verden. Den 7. november – 25. oktober i den daværende russiske kalender – stormet bolsjevikene Vinterpalasset i St. Petersburg – den gang kalt Petrograd på grunn av krigen med Tyskland. Et regime ved de to Lenin og Stalin, som møtte hverandre for første gang i Tammerfors i det daværende storhertugdømmet Finland i desember 1905 (skribenten har den tvilsomme ære av å ha besøkt stedet forsommeren 2016), fikk sin start.
Kommunismen – en god idé?
Vi hører det stadig vekk, at kommunismen er en god idé som ikke fungerer så godt i praksis. Hver gang noen forsøker seg med å innstifte et kommunistisk samfunn, går det svært dårlig. Kommunismen har aldri vært forsøkt, får vi også høre.
Kanskje det burde slå flere at en idé ikke er så god hvis den ikke lar seg gjennomføre i praksis? Men la oss allikevel se litt nærmere på tankegodset at kommunismen er en god idé, og at det visstnok er gjennomføringen som er dårlig.
Vi kan selvsagt være med på at det kan finnes mye urettferdighet i verden. Det har vært og er samfunn i verden med hierarkier og ulikhet med dårlige sider av varierende alvorlighetsgrad. Allikevel har en trang til å gjennomføre likhet sine problemer – både på et teoretisk og praktisk plan.
Men la oss la dette ligge. La oss for diskusjonens skyld anta at en ekstrem likhet er noe idémessig/teoretisk godt. Kan ikke vi dermed være med på at kommunismen er en god idé eller god i teorien?
Nei!
Kommunismen er en meget spesifikk ideologi. Skal man vurdere kommunismen som idé, må man vurdere den utifra det kommunistiske manifest, forfattet av to tyskere, Karl Marx og Friedrich Engels. I dette manifestet fremmes avskaffelsen av familien, endring ad fredelig vei avvises kontant, og det proklameres at kommunistenes mål kun kan oppnås ved å styrte med makt hele den bestående samfunnsorden (altså ikke begrenset til statsmakten, men hele samfunnsordenen).
At kommunismen skulle være en god idé, eller god i teorien, fremstår som svært uforståelig når man virkelig forstår hva kommunismen som idé og teori egentlig går ut på.
Lenin en helt for å styrte tsarveldet?
Men rødegardistene stormet jo det keiserlige Vinterpalasset i St. Petersburg? Var det ikke bra at tsarveldet ble styrtet?
Bolsjevikene stormet riktignok det som hadde vært tsarens hovedresidens i den daværende russiske hovedstaden. Og det var Lenins regime som kaldblodig myrdet en forsvarsløs keiserfamilie med tjenerskap i en kjeller i Ipatievhuset, som nå er revet og siden fått en kirke i stitt sted, i Jekaterinburg den påfølgende sommer.
Men det regimet som bolsjevikene begikk kupp mot, var en provisorisk regjering. Tsaren hadde abdisert i forbindelse med februarrevolusjonen. I september, knapt to måneder før, var Russland blitt erklært republikk.
Det kan selvsagt anføres at lojaliteten til keiseren fortsatt var betydelig, og at det var muligheter for at enten Nikolaj II eller en annen tsar skulle komme tilbake til tronen. Det er et av scenariene dersom bolsjevikenes terrorregime ikke hadde tatt over.
Men det regimet Lenin styrtet, var altså en provisorisk regjering og en erklært republikk. En grunnlovgivende forsamling ble brått forhindret av Lenin.
Russlands Weimar – et forlorent paradis?
Mange liberale støtter opp om februarrevolusjonen, mens de naturlig nok tar avstand fra oktoberrevolusjonen. Tsarveldet hadde unektelig nok sine mørke sider.
Det kan trekkes mange paralleller mellom Russland og Tyskland, men her er det mest interessante at begge land hadde et kortvarig republikansk styre før det totalitære kom. En viktig forskjell var at Tysklands såkalte Weimarrepublikk varte i nesten 15 år, mens Russlands provisoriske regjering ikke varte i ett år engang. En annen viktig forskjell var at Russlands avsettelse av keiseren kom midt under en krig, mens for Tyskland kom den tross alt da krigen i praksis var over. De totalitære ideologienes likheter og forskjeller et interessant og ofte polariserende tema, men det skal jeg her la ligge.
At den såkalte Weimarrepublikken varte i nesten 15 år, gjør at den blir et tydeligere mellomspill enn Kerenskijs provisoriske regime (ledet av fyrst Lvov de første månedene). Vakuumet som ble skapt av den tomme russiske keisertrone, ble fylt av noe av det aller verste regimet historien har sett. Tilsvarende vakuumfyll kom bare noen år senere i Tyskland.
Man kan selvfølgelig se gode grunner til å avsette det gamle russiske regimet. At noe slikt ble gjort midt i en krig, kan imidlertid sees på som en spesiell form for galskap. På den annen side er det gjerne under slike omstendigheter at omveltninger kommer. Den franske revolusjonen kom i kjølvannet av at den franske staten hadde brukt mye ressurser på den amerikanske uavhengighetskrigen.
Den første verdenskrig blir ofte betegnet som en urkatastrofe. I tillegg til millioner av døde endret krigen på samfunnet fundamentalt sett.
Den østerrikske liberaler og monarkist Erik von Kuehnelt-Leddihn, som jevnlig skrev i det gamle forretningsbladet Farmand, ga uttrykk for i boken Leftism Revisited at Russland var på god vei inn i den moderne verden på begynnelsen av 1900-tallet, men at landet, slik det kan skje med en ung mann som kjører bil og kolliderer med et tre og får varige mén, ble utsatt for en ulykke. Den ulykken var første verdenskrig.
I boken Myth of Absolutism antydet Nicholas Henshall at det russiske monarkiets posisjon som et asiatisk despoti i motsetning til de tradisjonelt mer begrensede vestlige monarkier, er overdrevet.
Det ville sannsynligvis vært en formidabel oppgave å holde det nye russiske regimet som bolsjevikene styrtet, på rett kjøl. Og slik det gikk, gikk det jo heller ikke.
Kanskje hadde det nye regimet fra februar/mars en sjanse. Selvom våre vestlige liberale demokratier heldigvis er spart for mange negative sider ved både gamle førdemokratiske regimer og moderne diktaturer, er det også frihetsutfordringer ved disse moderne demokratiene. Selv med den brutalitet som var en del av tsarregimet, var den direkte innblanding sentralmakten hadde i folks liv vesentlig mindre enn den som vi har i moderne samfunn. Vi vet ikke hva som ville skjedd dersom oktoberrevolusjonen ikke var funnet sted.
Uansett hva man forøvrig måtte mene om det dramatiske året 1917 i Russlands historie og tilhørende hendelser, er det svært liten tvil om at Jordan Peterson har rett i at sammenlignet med kommunismen var tsarveldet himmelrike på jord.
Verdt en kakefest?
For to år siden var det hundreårsjubileum for oktoberrevolusjonen. Skjønt er det riktig å kalle det for jubileum? Noen mente ihvertfall klart det, og de markerte det med kakefest. Arbeiderpartiets Fredrik Mellem tok til motmæle, og da ble kakefesten tatt til forsvar av det som visstnok skulle være den moderate, sosialdemokratiske Dagsavisen.
Det tidligere Arbeiderbladet presterte å kalle Lenins statskupp for kontrarevolusjon. Javel? Alt det gamle skulle kastes ut, og det ble det langt på vei, men regimet var kontrarevolusjonært? Samtidig antydet Dagsavisen at det var først under Stalin at det ble et skrekkregime. Javel? Lenin var altså en kjernekar? Det er altså ikke Klassekampen, Rødt eller det såkalte Tjen folket som sier dette, men en sosialdemokratisk dagsavis. Joda, forholdene ble adskillig verre under Stalin, men Lenin var ille nok.
Vi kan forberede oss på å høre mer i årene som kommer om hvor bra ideologien på ytre venstre er. Om to år er det ikke usannsynlig at vi sitter med et storting der partiet Rødt er over sperregrensen.
Noe å tenke på på denne 102-årsdagen for oktoberrevolusjonen!
